Om å luke i egne bed

Den sørafrikanske presidenten, Jacob Zuma, har bestemt seg for å sparke syv av ministrene i regjeringen sin. Han forklarer det med at innsatsen for å bekjempe fattigdom må trappes opp, og at regjeringen må styrkes. Det kan han så klart ha helt rett i.

Jeg innrømmer at jeg vet svært lite om merittene til disse syv ministrene, og for alt jeg vet kan det rulle opp store, stygge korrupsjonsaker i kjølvannet deres. Så det kan tenkes Zuma gjorde det rette, men nyheten gav meg likevel innfallsporten til å si noen ord om sosial utvikling og arbeidsløshet i Namibia. Så beklager de av dere som leser bloggen min først og fremst for små hverdagsoppdateringer. 

Det er ingen tvil om at både Sør-Afrika og Namibia står overfor gedigne utfordringer i forbindelse med å forbedre levekårene til en stor del av befolkningen. Det er heller ingen tvil om at de positive tegnene man ser, er altfor små og at prosessen går altfor sakte. Det er også en kjent sak at en misfornøyd befolkning kan være vanskelig å håndtere. De roper og skriker så mye. De demonstrerer og vil revolusjonere.

I Namibia foregår det også stadig omrokkeringer innenfor ministerpostene. Noen kommer inn, andre skyves ut i kulda. Noen bare skifter departement. Ingen skal føle seg for trygge. Det er ikke alltid like lett å se hva de bakenforliggende motivene egentlig er, og innimellom tenker jeg at det antagelig er best å ikke vite.

Men hjelper det egentlig å sparke ministere for å sikre sosial utvikling? Er ikke det bare som å knipe av en liten blomst på en stor busk, men la ugresset vokse videre?

Vi snakker om bottom-up-strategier i bistand og utviklingshjelp. Vi snakker om hvor viktig det er med lokalt engasjement og å involvere grasrota for å sikre varige, bærekraftige resultater. I dette ligger det også en form for ansvarsfordeling. Vi gir enkeltindividet ansvar og understreker hvilken viktig rolle det har i prosessen med å forbedre sine egne levekår. På neste nivå snakker vi om hvor viktig det er å samle disse bevisste, engasjerte individene i grupper og organisasjoner som taler deres sak, og slik fortsetter det. Helt til nasjonalt og internasjonalt nivå.

La oss snakke litt om den namibiske grasrota og dens rolle i utviklingen av sine vekstvilkår, spesielt med tanke på arbeidsplasser og legitime, inntektsbringende aktiviteter.

For en stund siden bannet LaRRI (Labour Resource and Research Institute) i kirken. Mens det er vanlig å si at den økende arbeidsløsheten skyldes for få arbeidsplasser, gikk LaRRI ut og sa at problemet med arbeidsløsheten ikke bare er mangel på arbeidsplasser, men at den namibiske arbeidsstokken i stor grad er ‘uansettbar’.

De forklarer dette med at en betydelig andel av den totale arbeidsstyrken består av ungdommer som har hoppet av skolen og som har svært begrenset allmennkunnskap og erfaringer som ellers ville gjort seg på en cv. De uttrykker dessuten bekymring for at ungdommene har særdeles dårlige såkalte ‘livskunnskaper’, altså en grunnleggende forståelse av hvilke rettigheter og forpliktelser man har som et samfunnsmedlem. Så kan man så klart argumentere for at det er kulturimperialistisk å tenke at disse forpliktelsene og rettighetene er de samme i Namibia, som de er i Europa, men i og med at Namibia har adoptert en europeisk arbeidslovgivning helt frivillig, har de også indikert at de ønsker et lignende system.

LaRRI understreket dessuten at det ikke kan forventes at arbeidsgiveren skal måtte gi opplæring i disse livskunnskapene (life skills), men at det bør være et minstekrav for i det hele tatt bli vurdert for formell ansettelse i offentlig eller privat sektor i en kunnskapsbasert økonomi. 

Kunnskapsmessig er vi en anorektisk nasjon, sa forskerne, og skyldte hovedsakelig på utdanningssystemet. I tillegg understreket de behovet for arbeidsintensive prosjekter som, the hard way, kunne lære den unge, uutdannende arbeidsstyrken betydningen av hardt arbeid. Det høres kanskje ut som slavedriveri, men forskerne mener altså at unge namibieres holdning til det å arbeide må videreutvikles om det skal være noe håp for nasjonen.

Hvert år går omtrent 25 000 namibiske skoleelever ut av skolen. Noen av dem er ferdig med 12-års skolegang, men altfor mange av dem hopper av fordi de stryker på veien frem mot vitnemålet. Et lite fåtall av disse fullfører etterhvert videregående gjennom fjernundervisning. Det blir anslått at Namibia har kapasitet til å ta seg av omtrent 8000 av disse ungdommene som egentlig burde sitte på skolebenken, resten seiler sin egen sjø.

LaRRIs budskap falt slett ikke i god jord hos den namibiske mannen i gata som heller ønsker å få utdelt maismel gratis som nødhjelp, enn å ta del i Food For Work-programmer. Mannen i gata som ønsker seg privat vannkran, men ikke er villig til å hjelpe til med å grave grøfta for vannledningen. Og når han likevel har fått innlagt vann, så har han i hvert fall ikke råd til å betale for det, sier han. Man han har råd til å sitte på pub’en. Den samme mannen sier gjerne at han ikke har råd til å betale skoleavgiften, men han har råd til å kjøpe parabol-antenne. . Vi snakker så klart om prioriteringer, men minst like mye om det viktige skillet mellom evne og vilje. Og hvor viktig det er at de går hånd i hånd.

La meg komme med et par eksempler basert på egne erfaringer som illustrerer noen av utfordringene vi står overfor når det gjelder sysselsetting i Namibia:

Eksempel 1:

En periode var jeg involvert i et fattigdomsprosjekt med intense feltarbeidsperioder. Vi plukket ut de fattigste og mest marginaliserte områdene vi kunne finne i regionene, og ansatte noen tolker som hjalp oss i datainnsamlingen. Vi fikk inn uendelig mange søknader på disse midlertidige stillingene og kunne virkelig velge og vrake. De gjorde alle en god jobb, til et visst punkt, men lenge før vi var ferdig med datainnsamlingen begynte de å protestere på for lange dager og for mye arbeid.

Den ene unge kvinnen var i begynnelsn av 20-årene. Hun hadde fullført 12-års utdannelse og ville studere for å bli lege, men hun måtte jobbe for å tjene opp penger til studieavgiften og pensumbøkene. Kontrakten hun hadde med oss kunne langt på vei dekket disse utgiftene for det første semesteret, men etter tre uker ville hun si opp jobben sin. Da var hun utslitt og trengte ferie, sa hun. Jeg husker jeg skar tenner der jeg satt og renskrev notatene fra dagens intervjuer i lyset fra en parafinlampe, mens tolkene dro på pub-til pub-runde. De kom som regel tilbake til leiren utpå morgenkvisten en gang. Fremdeles småfulle. Dette er helt uakseptabelt, sa jeg da nattranglingen virkelig begynte å gå utover arbeidsinnsatsen deres. Klapp igjen, svarte de.

Eksempel 2:

I løpet av det samme prosjektet ble det noen lange kvelder rundt leirbålet med en del samtaler som har gjort inntrykk. En av tolkene sa en kveld at hun var så glad for at organisasjonen som var ansvarlig for prosjektet ved ledet av hvite. Hvorfor det, spurte jeg. Vel, det er en kjent sak at sorte først og fremst er interessert i å fylle sine egne lommer og berike seg selv, svarte hun. Men du ville sikkert ikke gjort det, sa jeg, siden du tydeligvis ser de negative konsekvensene dette vil ha på lang sikt. Så klart ville jeg det, svarte hun. Hvis ikke jeg tar til meg det jeg kan, vil jo noen andre ta det rett foran øynene på meg og da ville jeg angre meg, siden jeg hadde muligheten og ikke tok den.

Den samme mentaliteten kan man finne igjen i alt fra den fråtsende atferden rundt et buffet-måltid der alle er redde for å ikke få nok, til forvaltningen av kommunal beitemark. Dessuten er den grunnleggende for korrupsjon. Den er basert på at kortsiktig personlig gevinst er viktigere enn en langsiktig kollektiv forbedring. Mens gevinsten er umiddelbar og individuell, spres de negative konsekvensene over tid og fordeles på mange. Innenfor naturforvaltning kaller vi det ofte Allmenningens Tragedie, men denne tankegangen kan vi finne igjen på andre områder også. Når det dreier seg om enkelttilfeller kaller vi dem ofte opportunister. Når det dreier seg om en stor masse, snakker vi om et problem.

Eksempel 3

Jeg satt i utkanten av et lite urbant sentrum i et kommersielt landbruksområde og snakket med noen arbeidsløse karer. Den ene sa han pleide å arbeide på en gård i nærheten. Hvorfor sluttet du? spurte jeg. Jeg ble sparket, svarte han. Sånn helt uten videre? Ja. Som gårdbruker og arbeidsgiver følte jeg at var det noe som skurret. Til slutt medga fyren at han ble sparket fordi han hadde stjålet noen av bondens geiter og blitt tatt på fersken da han forsøkte å selge dem videre. Det var jo ikke meningen at jeg skulle bli tatt da, sa gårdsgutten. Og det er jo så himla lett å sparke folk nå for tiden.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette er helt ekstreme enkelttilfeller. Det er de ikke. Poenget er at LaRRI har helt rett når de påpeker at vi står foran en kjempe-utfordring når det gjelder unge namibieres holdning til arbeid.

I den offentlige sektoren som dekkes av en kombinasjon av bistandsmidler og skattepenger, finnes det større rom for gratispassasjerene enn det gjør i det private næringsliv. Det er derfor antagelig ikke tilfeldig at tolkene i førstnevnte eksempel, forandret sine fremtidsplaner i løpet av de seks ukene vi var i felt.

På slutten av prosjektet sa flere at de nok ikke kom til å gå videre på en utdannelse med det første, og at de heller ville forsøke å få en stilling i det offentlige. Fordi, som de sa: Der er det minimalt med overtid og lavere krav til prestasjoner og resultater enn det er i den private sektoren.

I et land med en allerede altfor stor offentlig sektor med generelt lav kompetanse og produktivitet er dette bekymringsfulle ord med tanke på fattigdomsbekjempelsen i Namibia. Målet må for all del være å få folk inn i stillinger der de skaper, ikke der de snylter. Og den unge generasjonen må ønske dette. De må ha vilje og evne til å forfølge en ambisjon.

Å bytte ut en minister i ny og ne hjelper ikke. Vi snakker ikke om å knipe blomstene av en busk. Vi snakker om å luke. Det dreier seg om å røske opp usunne holdninger med rota, og skape gode, sunne vekstvilkår for nye tanker og ideer.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.3/5 (3 votes cast)
Om å luke i egne bed, 4.3 out of 5 based on 3 ratings
Share