Den sørafrikanske presidenten, Jacob Zuma, har bestemt seg for å sparke syv av ministrene i regjeringen sin. Han forklarer det med at innsatsen for å bekjempe fattigdom må trappes opp, og at regjeringen må styrkes. Det kan han så klart ha helt rett i.
Jeg innrømmer at jeg vet svært lite om merittene til disse syv ministrene, og for alt jeg vet kan det rulle opp store, stygge korrupsjonsaker i kjølvannet deres. SÃ¥ det kan tenkes Zuma gjorde det rette, men nyheten gav meg likevel innfallsporten til Ã¥ si noen ord om sosial utvikling og arbeidsløshet i Namibia. SÃ¥ beklager de av dere som leser bloggen min først og fremst for smÃ¥ hverdagsoppdateringer.Â
Det er ingen tvil om at både Sør-Afrika og Namibia står overfor gedigne utfordringer i forbindelse med å forbedre levekårene til en stor del av befolkningen. Det er heller ingen tvil om at de positive tegnene man ser, er altfor små og at prosessen går altfor sakte. Det er også en kjent sak at en misfornøyd befolkning kan være vanskelig å håndtere. De roper og skriker så mye. De demonstrerer og vil revolusjonere.
I Namibia foregår det også stadig omrokkeringer innenfor ministerpostene. Noen kommer inn, andre skyves ut i kulda. Noen bare skifter departement. Ingen skal føle seg for trygge. Det er ikke alltid like lett å se hva de bakenforliggende motivene egentlig er, og innimellom tenker jeg at det antagelig er best å ikke vite.
Men hjelper det egentlig å sparke ministere for å sikre sosial utvikling? Er ikke det bare som å knipe av en liten blomst på en stor busk, men la ugresset vokse videre?
Vi snakker om bottom-up-strategier i bistand og utviklingshjelp. Vi snakker om hvor viktig det er med lokalt engasjement og å involvere grasrota for å sikre varige, bærekraftige resultater. I dette ligger det også en form for ansvarsfordeling. Vi gir enkeltindividet ansvar og understreker hvilken viktig rolle det har i prosessen med å forbedre sine egne levekår. På neste nivå snakker vi om hvor viktig det er å samle disse bevisste, engasjerte individene i grupper og organisasjoner som taler deres sak, og slik fortsetter det. Helt til nasjonalt og internasjonalt nivå.
La oss snakke litt om den namibiske grasrota og dens rolle i utviklingen av sine vekstvilkår, spesielt med tanke på arbeidsplasser og legitime, inntektsbringende aktiviteter.
For en stund siden bannet LaRRI (Labour Resource and Research Institute) i kirken. Mens det er vanlig Ã¥ si at den økende arbeidsløsheten skyldes for fÃ¥ arbeidsplasser, gikk LaRRI ut og sa at problemet med arbeidsløsheten ikke bare er mangel pÃ¥ arbeidsplasser, men at den namibiske arbeidsstokken i stor grad er ‘uansettbar’.
De forklarer dette med at en betydelig andel av den totale arbeidsstyrken bestÃ¥r av ungdommer som har hoppet av skolen og som har svært begrenset allmennkunnskap og erfaringer som ellers ville gjort seg pÃ¥ en cv. De uttrykker dessuten bekymring for at ungdommene har særdeles dÃ¥rlige sÃ¥kalte ‘livskunnskaper’, altsÃ¥ en grunnleggende forstÃ¥else av hvilke rettigheter og forpliktelser man har som et samfunnsmedlem. SÃ¥ kan man sÃ¥ klart argumentere for at det er kulturimperialistisk Ã¥ tenke at disse forpliktelsene og rettighetene er de samme i Namibia, som de er i Europa, men i og med at Namibia har adoptert en europeisk arbeidslovgivning helt frivillig, har de ogsÃ¥ indikert at de ønsker et lignende system.
LaRRI understreket dessuten at det ikke kan forventes at arbeidsgiveren skal mÃ¥tte gi opplæring i disse livskunnskapene (life skills), men at det bør være et minstekrav for i det hele tatt bli vurdert for formell ansettelse i offentlig eller privat sektor i en kunnskapsbasert økonomi.Â
Kunnskapsmessig er vi en anorektisk nasjon, sa forskerne, og skyldte hovedsakelig på utdanningssystemet. I tillegg understreket de behovet for arbeidsintensive prosjekter som, the hard way, kunne lære den unge, uutdannende arbeidsstyrken betydningen av hardt arbeid. Det høres kanskje ut som slavedriveri, men forskerne mener altså at unge namibieres holdning til det å arbeide må videreutvikles om det skal være noe håp for nasjonen.
Hvert år går omtrent 25 000 namibiske skoleelever ut av skolen. Noen av dem er ferdig med 12-års skolegang, men altfor mange av dem hopper av fordi de stryker på veien frem mot vitnemålet. Et lite fåtall av disse fullfører etterhvert videregående gjennom fjernundervisning. Det blir anslått at Namibia har kapasitet til å ta seg av omtrent 8000 av disse ungdommene som egentlig burde sitte på skolebenken, resten seiler sin egen sjø.
LaRRIs budskap falt slett ikke i god jord hos den namibiske mannen i gata som heller ønsker Ã¥ fÃ¥ utdelt maismel gratis som nødhjelp, enn Ã¥ ta del i Food For Work-programmer. Mannen i gata som ønsker seg privat vannkran, men ikke er villig til Ã¥ hjelpe til med Ã¥ grave grøfta for vannledningen. Og nÃ¥r han likevel har fÃ¥tt innlagt vann, sÃ¥ har han i hvert fall ikke rÃ¥d til Ã¥ betale for det, sier han. Man han har rÃ¥d til Ã¥ sitte pÃ¥ pub’en. Den samme mannen sier gjerne at han ikke har rÃ¥d til Ã¥ betale skoleavgiften, men han har rÃ¥d til Ã¥ kjøpe parabol-antenne. . Vi snakker sÃ¥ klart om prioriteringer, men minst like mye om det viktige skillet mellom evne og vilje. Og hvor viktig det er at de gÃ¥r hÃ¥nd i hÃ¥nd.
La meg komme med et par eksempler basert på egne erfaringer som illustrerer noen av utfordringene vi står overfor når det gjelder sysselsetting i Namibia:
Eksempel 1:
En periode var jeg involvert i et fattigdomsprosjekt med intense feltarbeidsperioder. Vi plukket ut de fattigste og mest marginaliserte områdene vi kunne finne i regionene, og ansatte noen tolker som hjalp oss i datainnsamlingen. Vi fikk inn uendelig mange søknader på disse midlertidige stillingene og kunne virkelig velge og vrake. De gjorde alle en god jobb, til et visst punkt, men lenge før vi var ferdig med datainnsamlingen begynte de å protestere på for lange dager og for mye arbeid.
Den ene unge kvinnen var i begynnelsn av 20-årene. Hun hadde fullført 12-års utdannelse og ville studere for å bli lege, men hun måtte jobbe for å tjene opp penger til studieavgiften og pensumbøkene. Kontrakten hun hadde med oss kunne langt på vei dekket disse utgiftene for det første semesteret, men etter tre uker ville hun si opp jobben sin. Da var hun utslitt og trengte ferie, sa hun. Jeg husker jeg skar tenner der jeg satt og renskrev notatene fra dagens intervjuer i lyset fra en parafinlampe, mens tolkene dro på pub-til pub-runde. De kom som regel tilbake til leiren utpå morgenkvisten en gang. Fremdeles småfulle. Dette er helt uakseptabelt, sa jeg da nattranglingen virkelig begynte å gå utover arbeidsinnsatsen deres. Klapp igjen, svarte de.
Eksempel 2:
I løpet av det samme prosjektet ble det noen lange kvelder rundt leirbålet med en del samtaler som har gjort inntrykk. En av tolkene sa en kveld at hun var så glad for at organisasjonen som var ansvarlig for prosjektet ved ledet av hvite. Hvorfor det, spurte jeg. Vel, det er en kjent sak at sorte først og fremst er interessert i å fylle sine egne lommer og berike seg selv, svarte hun. Men du ville sikkert ikke gjort det, sa jeg, siden du tydeligvis ser de negative konsekvensene dette vil ha på lang sikt. Så klart ville jeg det, svarte hun. Hvis ikke jeg tar til meg det jeg kan, vil jo noen andre ta det rett foran øynene på meg og da ville jeg angre meg, siden jeg hadde muligheten og ikke tok den.
Den samme mentaliteten kan man finne igjen i alt fra den fråtsende atferden rundt et buffet-måltid der alle er redde for å ikke få nok, til forvaltningen av kommunal beitemark. Dessuten er den grunnleggende for korrupsjon. Den er basert på at kortsiktig personlig gevinst er viktigere enn en langsiktig kollektiv forbedring. Mens gevinsten er umiddelbar og individuell, spres de negative konsekvensene over tid og fordeles på mange. Innenfor naturforvaltning kaller vi det ofte Allmenningens Tragedie, men denne tankegangen kan vi finne igjen på andre områder også. Når det dreier seg om enkelttilfeller kaller vi dem ofte opportunister. Når det dreier seg om en stor masse, snakker vi om et problem.
Eksempel 3
Jeg satt i utkanten av et lite urbant sentrum i et kommersielt landbruksområde og snakket med noen arbeidsløse karer. Den ene sa han pleide å arbeide på en gård i nærheten. Hvorfor sluttet du? spurte jeg. Jeg ble sparket, svarte han. Sånn helt uten videre? Ja. Som gårdbruker og arbeidsgiver følte jeg at var det noe som skurret. Til slutt medga fyren at han ble sparket fordi han hadde stjålet noen av bondens geiter og blitt tatt på fersken da han forsøkte å selge dem videre. Det var jo ikke meningen at jeg skulle bli tatt da, sa gårdsgutten. Og det er jo så himla lett å sparke folk nå for tiden.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette er helt ekstreme enkelttilfeller. Det er de ikke. Poenget er at LaRRI har helt rett når de påpeker at vi står foran en kjempe-utfordring når det gjelder unge namibieres holdning til arbeid.
I den offentlige sektoren som dekkes av en kombinasjon av bistandsmidler og skattepenger, finnes det større rom for gratispassasjerene enn det gjør i det private næringsliv. Det er derfor antagelig ikke tilfeldig at tolkene i førstnevnte eksempel, forandret sine fremtidsplaner i løpet av de seks ukene vi var i felt.
På slutten av prosjektet sa flere at de nok ikke kom til å gå videre på en utdannelse med det første, og at de heller ville forsøke å få en stilling i det offentlige. Fordi, som de sa: Der er det minimalt med overtid og lavere krav til prestasjoner og resultater enn det er i den private sektoren.
I et land med en allerede altfor stor offentlig sektor med generelt lav kompetanse og produktivitet er dette bekymringsfulle ord med tanke på fattigdomsbekjempelsen i Namibia. Målet må for all del være å få folk inn i stillinger der de skaper, ikke der de snylter. Og den unge generasjonen må ønske dette. De må ha vilje og evne til å forfølge en ambisjon.
Å bytte ut en minister i ny og ne hjelper ikke. Vi snakker ikke om å knipe blomstene av en busk. Vi snakker om å luke. Det dreier seg om å røske opp usunne holdninger med rota, og skape gode, sunne vekstvilkår for nye tanker og ideer.
Om å luke i egne bed,
For en tid tilbake leste jeg om et afrikansk flyselskap som hadde de 8 fly og 4800 ansatte. Merkelig nok ikke eksisterer lenger……
Det fineste med bloggen din Silje er at du gir meg et alternativt bilde av Afrika, hvertfall den snippen du befinner deg på.
Selv når du er alvorlig, skriver du bra.
🙂
Det høres afrikansk ut ja. Det namibiske flyselskapet gÃ¥r med gedigent underskudd hvert Ã¥r, men overlever pÃ¥ statlig støtte. Men de har ikke nesten 5000 ansatte assÃ¥. Det nekter jeg Ã¥ tro, for hver gang jeg flyr med dem har jeg samme pilot og flyvertinne. 😉
ha, norske ungdommer er ikke døyten bedre, baby. de vil bare drikke og feste og dope seg og henge pÃ¥ Facebook og drømme om Ã¥ bli kjendisser eller jobbe med et eller annet glamorøst “kreativt” mens Jens Stoltenberg og Jonas Gahr *pjuk* Støre og Oljefondet tar vare pÃ¥ dem, men ekte arbeide – nei, ikke faen, det orker de ikke!
GRRRRRRR!
(nei, gi meg svenske arbeidsinnvanderere anytime, baby, sÃ¥ lenge de ikke er sÃ¥nne jævla “partysvensker” altsÃ¥ for da sier jeg DOBBELTGRRRRRRR! 😀 )
Hepp!
Hepp!
Heeeeeeeepp!
😀
Hæhæhæ
Ja, denne diskusjonen har vi jo hatt før også, Krok. Er det så ille altså?
Ja ja, du veit vi er sÃ¥ gamle at vi overlevde barnearbeid i jordbærÃ¥keren da vi gikk pÃ¥ ungdomsskolen, og overlever man det et par somre, sÃ¥ takler man i hvert fall normalt arbeidsliv etterpÃ¥. Det Ã¥ begynne Ã¥ vaske pÃ¥ gamlehjemmet i 16-Ã¥rsalderen var jo reine slaraffenlivet… 😀
Men jeg har hørt at det er flere innen din bransje som rasker til dere svensker. Er det virkelig så stor forskjell? Så lenge man ikke har med partysvensker å gjøre?
Silje 🙂
Huff. Jeg kjenner jeg blir provosert av Ã¥ lese sÃ¥nt…Samtidig sÃ¥ har mrK helt rett. Det er sÃ¥nn i Norge ogsÃ¥. Bortsett fra at norske ungdommer er over- og ikke underutdannet, er viljen til Ã¥ ta i et tak omtrent pÃ¥ samme nivÃ¥. Oslo er jo fylt opp av svensk ungdom som faktisk er bÃ¥de villig og interessert i Ã¥ jobbe og yte service. Norsk ungdom vil helst feste eller sitte pÃ¥ cafe og drikke latte. Joda, setter det pÃ¥ spissen, men det er nesten sant. Norske arbeidsgivere river seg i hÃ¥ret av ungdom som ikke har forstÃ¥else for hva det betyr Ã¥ gjøre en innsats. Forskjellen er selvsagt at Norge er et land som, enn sÃ¥ lenge og dessverre, har rÃ¥d til Ã¥ huse slik ungdom. Det har ikke Namibia.
PS! Jeg tenkte mye på den novemberskrivingen, men så går jeg på skrivekurs akkurat nå, og har i grunn nok med å henge med på det som skjer der. Så da måtte jeg bare innse min egen begrensning *mumle* Er du med?
Hei Kristin
Dette er jo egentlig en veldig interessant diskusjon. Jeg har en lei tendens til Ã¥ tenke at ‘sÃ¥nn er det ikke i Norge’ nÃ¥r hverdagsfrustrasjonene baller pÃ¥ seg. Jeg har vel et litt rosenrødt syn og en selektiv hukommelse som spiller meg et puss.
Og så klart finnes det mange unntak, heldigvis. Ellers ville jo landet gått dukken.
Noe jeg likevel henger meg opp er hvordan kan det ha seg at vi nordmenn oppfatter svensker som mer arbeidsvillige? Er det virkelig så stor forskjell på oss, eller holder Stockholm på å flomme over av flittige nordmenn?
Ps, angÃ¥ende den der november-skrivingen. Ja, jeg er med…pÃ¥meldt i det minste. Men har ikke skrevet et eneste ord. Har en helt hÃ¥pløst urealistisk plan om Ã¥ skrive en hel roman i nattens mulm og mørke etter at studentene har lagt seg. De kommer nÃ¥ pÃ¥ lørdag.
HÃ¥pløst, fordi jeg vet at de holder ut lenger enn meg pÃ¥ kveldene, og nÃ¥r jeg endelig kommer meg i seng er jeg bÃ¥de full og trøtt, og det skal mye til at jeg klarer Ã¥ produsere noe mer enn et blogginnlegg nÃ¥ og da. 😉
haha – jeg smører selvfølgelig litt pÃ¥ for gamle dagers skyld, men det er … stadig vanskeligere for oss Ã¥ rekruttere arbeidsvillige og _flinke_ norske ansatte. kokker er foreløpig ikke noe problem, men det er nesten umulig Ã¥ finne brukbare norske bartendere og servitører, og denne utviklingen har virkelig skutt fart de siste fire-fem Ã¥rene. det ser ut til at norsk ungdom – for vÃ¥r del vil det stort sett si folk mellom 20 – 25 Ã¥r – rett og slett ikke takler arbeidsbelastningen de fÃ¥r hos oss. riktignok har vi fullt hus og stormende jubel syv dager i uka (og da mener jeg virkelig proppfullt hus), og det er hardt kroppsarbeide som krever mye av de ansatte, men hvorfor i all helvete er det bare de norske ansatte som bryter sammen, fÃ¥r vondt i ryggen eller knærne og klager og syter og forventer at de skal kunne skrive vaktlistene slik det passer dem og ikke slik det passer firmaet? svenskene – og innvandrerbarna – vi har ansatt klager ikke, men fÃ¥r jobben gjort og gjort med et smil….
nÃ¥r det er sagt sÃ¥ er virkelig ikke alle svenskene som har forsøkt seg hos oss akkurat noe Ã¥ skryte av heller , og vi har fortsatt et par norske ansatte som stÃ¥r pÃ¥ med et smil om munnen, men de er ikke mange og stort sett ansatt i mellomlederstillinger …..
ooooog Hepp!
😀
Ja, så klart smører vi litt på, KapteinKrok. Og så klart så finnes det mange unntak fra regelen i dette tilfellet. Det er ikke slik at _alle_ klager og syter, men det er likevel _altfor_mange_.
Nå snakker annmag under her om at afrikanske land må få lov til å utvikle seg på egne forutsetninger, og det er jeg (stort sett) enig med henne i.
Men det er ikke bare der problemet ligger. For i sÃ¥ fall burde jo norsk ungdom ha alle mulige forutsetninger for Ã¥ klare jobben med glans. Vi kan jo ikke skylde pÃ¥ at vi har en ‘hvit’ arbeidslovgivning som ikke tilpasset konteksten. Eller, det kan vi kanskje, men da finnes det antagelig ikke et eneste lovverk som egentlig passer til landet det implementeres i. Dagens unge nordmenn kan heller ikke bruke trumfkortet ‘previously disadvantaged’ for Ã¥ forklare hvorfor man mÃ¥ forvente mindre av dem, enn man kan av deres foreldre.
Det er ikke sÃ¥ enkelt. Det mÃ¥ finnes andre forklaringer. Det høres ut som om det er pÃ¥ tide Ã¥ luke litt i Norge ogsÃ¥? 😉
Hmmm…ok….politikerne har bestemt seg for Ã¥ innføre et “hvitt” system som den sorte majoriteten bare har Ã¥ følge?
Jeg ser helt klart utfordringen, men ser helt klart at det er flere forhold som mÃ¥ hensyntas, enn bare det Ã¥ fÃ¥ et samfunn til Ã¥ fungere etter “hvit” modell. Jeg tror Afrikanske land bør utvikle seg i forhold til de forutsetningene de har, ikke i forhold til de forutsetnignene andre land har fÃ¥tt utvikle seg i forhold til.
God morgen, annmag!
Ja så klart er det flere forhold man må ta hensyn til, og man kan så klart alledere sette spørsmålstegn ved om demokrati er den riktige styreformen for et land som Namibia som i stor grad er basert mer på eneveldige konger og høvdinger som tar avgjørelsene for sin gruppe. Det var vel ikke nødvendigvis de tradisjonelle lederne i Namibia som ønsket seg et demokrati, det kom først og fremst fra SWAPO mens de fremdeles var frigjøringshær.
Så man kan si at nasjonale valg bare blir krøll, og at folk egentlig ikke har noen gode forutsetninger for å forstå implikasjonene deres stemme har for deres hverdagsliv og tilværelse (Dessuten kan man kanskje også si at SWAPO ikke har den helt store forståelsen av hva det vil si å ha demokratiske valg siden de benytter seg av valgfusk i valget og trusler om reprimader i valgkampen).
Det er en SWAPO-regjering, med massivt flertall i parlamentet og i befolkningen, som tar de store politiske avgjørelsene og godkjenner lovverket, men det er ingen tvil om at de gjør det over hodene på folk og at en del av befolkningen ikke har forutsetningene for å forstå implikasjonene dette lovverket har for deres daglige liv.
Men er det lovverket som skal forkastes, eller skal man fokusere innsatsen i en endring og forbedring av befolkningens forutsetninger og gjøre dem mer informerte og bedre skikket til å bruke lovverket?
Det er vel det jeg mener med å luke, egentlig. Man må rydde og bygge opp under grasrota. Man må se seg selv i speilet og vurdere hva som er verdt å beholde, og hva man med fordel kan forandre.
Jeg mener ikke at denne opprydningen skal komme utenfra og bli tredd over hodet på folk, og du har helt rett i at den må være tilpasset konteksten og forutsetningene. Den må springe ut av befolkningen, og den kan kun ha støtte utenfra.
Jeg tror at vi innimellom skal fokusere pÃ¥ likhetene, heller enn forskjellene. Det er ikke slik at et sÃ¥ kalt ‘hvitt’ system nødvendigvis bryter med det tradisjonelle. La oss bruke eksemplet med geitetyveriet.
Den sorte bonden som ble frastjålet geitene sine, ville egentlig lynsje gårdsgutten helt til han ble reddet av noen kollegaer og istedet politianmeldt. Tyveri av buskap er virkelig en av dødssyndene i et herero-samfunn der alt er bygget opp omkring husdyrhold.
Både det namibiske lovverket (som så klart også er basert på en europeisk mal) og tradisjonelle herero-lover mener tyveri er uakseptabelt og sanksjonerer mot det. Forskjellen er at den namibiske grunnloven bare tillater bøter og fengsel, mens herero-tradisjonen er basert på fysisk avstraffelse.
Jeg som er norsk (og som ikke stemmer FRP), er egentlig ganske lettet over at vi har et rettsystem med fengsel og bøter som straffemetoder. Det tror jeg geitetyven kan være også.
Men poenget er at gÃ¥rdsgutten egentlig hadde alle forutsetninger for Ã¥ vite at underslag eller tyveri er uakseptabelt, og likevel foregÃ¥r det i altfor stor grad. Om han ikke var klar over at det er en del av lovverket, sÃ¥ har han likevel fÃ¥tt det inn med morsmelka og sosialiseringsprosessen. Dette forblir et problem uavhengig om arbeidslovgivningen er basert pÃ¥ et upassende ‘hvitt’ system eller ikke, og spørsmÃ¥let er egentlig hvordan skal vi, som namibiere og med vÃ¥re forutsetninger, hÃ¥ndtere problemet?
Dette er så interessant og utvilsomt en stor utfordring. Jeg håper virkelig de velger riktig vei.
OM det er p̴ tide ̴ luke LITT i Norge? faen Рdet er p̴ tide ̴ luke bort MINST en generasjon med norske sm̴barnsforeldre PLUSS avkommet deres:
http://www.dagbladet.no/2010/11/06/nyheter/julenissen/bok/14166880/
gamle Gnore gÃ¥r til helvete nÃ¥r disse “oduglingane” som det sÃ¥ presist heter pÃ¥ svensk skal overta!
GRRRRRRRRRRRRRR!
😀
Hepp!
Foreldre får dessverre ofte de barna de fortjener. I stor grad på samme måte som hundeeiere får hundene de fortjener. :-/
Når denne generasjonen foreldre skal pensjoneres og forsørges av sine barn vil det også være sant.
OMG…! Aner ikke hva jeg skal si til sÃ¥nt. Lukker igjen kjeften og ser skamfull ut.
Her var jeg sikker på jeg hadde kommentert gitt, men jeg må ha forlatt deg før jeg postet min kommentar den gangen.
Jeg er mye enig med Captain Hokk over her. Det er desverre ikke mye tak i norsk ungdom for tiden. NÃ¥ ja, det finnes heldigvis hederlige unntak.
Men problemet nede hos dere kjenner jeg igjen. Og det er komplekst og du har selvfølgelig mest kunnskap om dette i motsetning til alle vi som tror vi forstÃ¥r det her oppe i det “velgjørende” nord.
Et av de store problemene i det sydlige afrika, og sikkert i flere afrikanske land, er den voksende offentlige administrasjonen og byråkratiet som følger. Ikke bare gjelder det alle de som klipper håret på hverandre som ikke gir produksjon og eksport, men den voksende lokale middelklasse som sørger for seg og gir enda større klasseskiller mellom fattige lokale og de med lønninger og status.
Afrika lider ikke under rike hvite nÃ¥ lenger, de holder faktisk hjulene i gang, men en mengde av “no-good” byrÃ¥krater i den nevnte middelklasse jeg har nevnt.
Det Ã¥ initiere “food for work” programmer og de rette incinament i forhold til det, tror jeg kan være nøkkelen til en bredere arbeidsstyrke med lønn for innsats.
Men “pisken og gulroten” mÃ¥ nok brukes i litt andre former enn her pÃ¥ berget, selv om det faktisk burde vært utøvet noe strengere her ogsÃ¥.
Men en jobb med mening og aksept fra arbeidsgiver, gir bedre arbeidsvilkår og trivsel uansett ditt kulturelle og sosiale ståsted.
Forøvrig så er jeg kalt inn til intervju på jobben jeg har søkt og det er massevis av søkere. Så det blir spennende.
Det er siste sjanse for Flabben til Ã¥ fÃ¥ drømmejobben sin 🙂
Lykke til med intervjuet, Flabben. Keep me posted. 😉
Og forøvrig bare nikker jeg og takker for fin kommentar.
He he, ser jeg har skrevet Captain Hokk.
Nesten like ille som om jeg skulle ha skrevet “Kaptein Crook” det jo 😉
Interessant blogginnlegg og pÃ¥følgende diskusjon. Ser ut til at Namibia og Norge pÃ¥ et vis delvis harde samme utfordringene, men sannsynligvis av helt forskjellige grunner. Namibisk ungdom har vokst opp i en kultur jeg aldeles ikke kjenner, men endt opp med Ã¥ “svømme sunnmørsk” – og dermed drukne.
Norsk ungdom vokser opp i et av verdens rikeste land, kanskje det rikeste. De har foreldre som ikke krever sÃ¥ mye av dem og er vante til Ã¥ forhandle om alt mulig – en lærers hverdagsmareritt. I Norge har vi rÃ¥d til Ã¥ la ungdom drømme seg bort – enn sÃ¥ lenge. Til Ã¥ ikke ville lære seg verdien av en skikkelg dags arbeid (Ihvertfall sier vi “gamle ” det). Det henger vel sammen med at unge stort sett kan fÃ¥ det de vil utrn for stor innsats. Og da forventer de kanskje at dette ogsÃ¥ er tilfelle i arbeidslivet?
Svensk ungdom lever i et samfunn som ikke er oljefinansiert, et samfunn som alltid har vært avhengig av egen innsats. Det krever mer av den enkelte og gir færre goder i tøffere tider. Derfor er de kanskje ogsÃ¥ mer “oppflaska” pÃ¥ Ã¥ mÃ¥tte gjøre en innsats for selv Ã¥ kunne lykkes?
Og så kommer dine betraktninger om namibisk ungdom inn, som ligner mer på norsk enn svensk ungdom. Spennende å diskutere hva som kan være grunnen til at et såpass fattig land har samme utfordringer som et så uforskamma rikt land som Norge. Kulturbakgrunn er vel noe av svaret, tror jeg. Og utdannelse. Forståelsen av seg selv i et samfunnsperspektiv, som et medlem av noe større. Større enn seg selv, sin familie, sin ætt, bygd, landsdel. Og at en ikke bare kan kreve uten selve å være villig til å bidra for helheten.
Om dette ble en fornuftig kommentar eller ei, aner jeg ikke. Men den ble vel som den ble.
Takk for flott blogging!
Hei Ståle
Jeg synes kommentaren din er riktig så fornuftig, selv om jeg ikke klarer å formulere noen fornuftig tilbakemelding på den akkurat nå. Hodet er fullt av mye forskjellig etter noen intensive feltarbeidsdager med mange inntrykk.
Forståelsen av seg selv i et samfunnsperspektiv tror jeg er selve kjernen i problemene vi opplever.
I morgen blir det en hel dag i Kuisebmond, en av de største og kanskje røffeste townshipene i Namibia. Jeg gledergruer meg, kjenner jeg. Det er mentalt tungt og berikende på en og samme tid.
Og takk tilbake. For at du leser!
For ei lykke at eg fann denne sida di. Du kjem med flotte betraktningar om det meste som føregår rundt livet ditt i Afrika.
SÃ¥ nokre idéar eg har om den mentaliteten som ein stadig ser i Afrika. Eg har sett akkurat pÃ¥ prikken det same som deg, om dette Ã¥ ta til seg. Gripe muligheten der og dÃ¥, utan Ã¥ tenkje pÃ¥ konsekvensar i det heile. Kan det vera noko med at det sydlege Afrika har vore ein stad der ein har kunna hausta i frÃ¥ naturen gjennom heile Ã¥ret? At det ikkje har vore naudsynt Ã¥ leggje seg opp vanar som ein tildømes har her nord. Tenkjer dÃ¥ pÃ¥ dei spesifikke aktivitetane som kun relaterte seg til sumar,haust,vinter og vÃ¥rarbeid for Ã¥ sikre mat og klede gjennom heile Ã¥ret i eit tøft klima. I Afrika kan ein jo stort sett dyrke heile Ã¥ret sÃ¥ lenge det ikkje er tørke, eller flaum… rauk avlingane sÃ¥ kunne jo ein jakte… eg veit ikkje, men det er berre ein tanke.
Eg har opplevd at arbeidarar som får mykje lønn blir vekke frå arbeid til dei har brukt opp pengane. Og at det i det store og heile var vanskeleg med å forstå at ein måtte møta opp sju og arbeide til tre, då dette blei oppfatta som stressande. (Må leggje til at kvinnene klagde ikkje, det var menna som stod for det)
Uansett, artig å lese om dine eskapader på det sorte kontinent! Lykke til vidare, eg kjem til å følgje deg på ferda!
-Totsiens
Hei! Og velkommen til bloggen. Det er alltid hyggelig med nye lesere. Og enda finere er det nÃ¥r dere gir lyd fra dere i tillegg! 🙂
Sørlige Afrikas klima og levesett blir brukt som en forklaring på den gjennomgående kortsiktigheten man møter mange steder. Så kan man jo si at det er en mentalitet vi burde adoptere: Carpe diem og alt det der.
Jeg tror at vi sitter med en type erfaringer som man ikke nødvendigvis får med seg i løpet av en tre uker lang safari i sørlige Afrika og det er alltid veldig vanskelig å forsøke å sette ord på dem og forsøke å videreformidle dem til lesere som kanskje ikke har førstehåndserfaringen selv. Men jeg prøver.
Derfor blir jeg glad når noen sier at de kjenner seg igjen. For det må jo bety at jeg ikke er helt off. Baie dankie.
Men av og til har opplevelsane vore meste laget for ein blautas som meg, og ein opplever det motsette av det at dei tenkjer mest pÃ¥ seg sjølv der og dÃ¥. Eg ga ein arbeidskar fri til Ã¥ gÃ¥ Ã¥ trekkje garnet sitt som stod i zambesi. Det var flodhestar rett ved campen vÃ¥r og han tok ikkje sjangsen pÃ¥ Ã¥ trekkje det pÃ¥ kvelden. Eg ga han fri og som eit resultat av dette sÃ¥ fekk eg over halve fangsten som skulle brødfø familien hans den kvelden. Eg svelgde tungt og tok imot… Tigerfish’en var god den..
SÃ¥ det er som du seier; vanskeleg Ã¥ setje ord pÃ¥ handlingsmønsteret til dei lokale til tider. Du forventar fint lite i ein situasjon, for sÃ¥ Ã¥ bli sett mentalt pÃ¥ ræv etter ei handling som slettest ikkje var forventa… Merkeleg…
Uansett, livet gÃ¥r nok vidare der nede hjÃ¥ venene mine… Savnar latterkulene til arbeidarane nÃ¥r eg prøvde pÃ¥ stotrande lozi Ã¥ pÃ¥kalla meg merksemd. Eg mÃ¥tte jo prøva til tross for at dei forsto engelsk utmerka. Det siste eg gjorde der nede var Ã¥ kjøre Ã¥tte mil gjennom bushen for Ã¥ fÃ¥ ei AIDS sjuk dame til klinikken.. eg gløymer aldri det blikket dÃ¥ eg reiste att!
SÃ¥ sklir ein tilbake til feriemodus med boerar og sin brandewyn og cola… skyt ei antilope eller vortesvin og har braai med heile familien. Kos det óg, men bushen kallar pÃ¥ sitt vis, sikader, padder, kanskje ein sjakal som hyler, bavian som bjeffar og ikkje minst mumlinga til dei innfødte rundt bÃ¥let før ein sovnar….
Tida der nede i Afrika har faktisk sett varige spor, det gÃ¥r sikkert ikkje ei veke utan at eg tenkjer pÃ¥ alle dei som pÃ¥ sett og vis sit igjen. Føler det nesten slik at det er der eg høyrer heime…
SÃ¥ du var i Zambia, Mumle?
Geir, han som kommenterer en del på denne bloggen, sa en gang at: I Afrika lever man med nervene utenpå kroppen. Og det er veldig beskrivende, tror jeg. Alt blir mer intenst her enn det gjør der oppe på Berget. Det gjelder frustrasjonene, men i minst like stor grad gledene og det positive.
Personlig er jeg her mest på grunn av bushen. Jeg er blitt et asosialt vesen som har det fint sammen med sikadene og skilpaddene.
I dag Ã¥lte det seg en to og en halv meter lang sort mamba over gÃ¥rdsveien like foran bilen. I veikanten reiste den seg opp og hadde lyst til Ã¥ angripe, tror jeg. Men kom vel pÃ¥ bedre tanker nÃ¥r den sÃ¥ str pÃ¥ doningen. Jeg liker ikke slanger. Ikke i det hele tatt. Tvert om heller jeg svakt mot Ã¥ tenke at ‘a good snake is a dead snake’. Og i hvert fall nÃ¥r vi snakker om mambaer. Men det er fint likevel. PÃ¥ sitt vis. Mambaer pÃ¥ veien er liksom et sikkert tegn pÃ¥ at sommeren har kommet. PÃ¥ samme vis som at termittene svermer og at nattsvermerne flokker seg rundt lysene pÃ¥ verandaen om kvelden.
Det er vel mange av oss som har funnet et hjem her og som tviler på at vi kan finne tilbake til den europeiske livsstilen vi ble født og oppdratt i.
Once the African sun has warmed your heart… 🙂
Ja, jobba på ein game farm.
Handla forsyningar på Caprivistripa, så eg har vore i med ein fot inne i Namibia og.
Slangar og ormar gjer meg ikkje sÃ¥ mykje, verre med smÃ¥kryp som kakkerlakkar, ticks, skorpionar og sÃ¥nt utyskje, Ã¥ gje meg styrke… lang historie me budde i telt og dusja med vatn frÃ¥ ein slange inne eit avlukke av reeds. Der hadde eg ein gong ein dusjkompis som ikkje var av det gode slaget, nemleg ein puff adder. SÃ¥g an sÃ¥ vidt i lyset frÃ¥ oljelampa, ropte pÃ¥ hjelp og lista meg ut… Mannen som for inn pÃ¥ “badet” kom med ei rekkje av bliksiem, donner, f-word o.l mens eg høyrde pangaen hogg seg ned i sanden….
Nei, eg får lesa ditt nye innlegg!
Take care!
-Mumle!
Ay ay ay, Mumle. Du beskriver favoritt-tilværelsen.
Karen Blixen har sagt noe sÃ¥nt som at: “There is something about safari life that makes you forget all your sorrows and feel as if you had drunk half a bottle of champagne — bubbling over with heartfelt gratitude for being alive”.
Lets face it. Den dama visste hva hun snakket om. 😉
Yup!
Og som dei seier; “Africa ain’t for sissies”
Ay ay, Mumle.
Africa is DEFINITELY NOT for sissies! Og akkurat nå kunne denne fremmede fuglen trenge å reise til et land der t-banen kommer omtrent når det skal og der, i det minste enkelte, ting fungerer som de skal.
Men nÃ¥ blir det snart tre uker i felt med svensker istedet, og det pleier Ã¥ hjelpe pÃ¥ hverdagsfrustrasjonene. 😉
Interessant innlegg, trur eg har lest før, og påfyllande gode kommentarer.
Tydelig to dame som forstÃ¥r seg pÃ¥ livet i Afrika her pÃ¥ slutten 🙂
Hoy MT!
Det er liv i damen, ser du. Selv om hun har hatt en lang vÃ¥rdvale i Ã¥r. NÃ¥ vekkes hun til live med de siste forberedelsene til studentekskursjonen og panikken pirker i stablene med papirer og generelt kaos som dominerer kontoret, vel vitende om at dette mÃ¥ være betalt og arkivert før fruen hits the road. 🙂
Klem!