Men så kom jo den 9 april i veien… En bokanmeldelse

Frode Skarstein er i vinden for tiden, og jeg kaster meg på trenden og skriver en…slags…bokanmeldelse.

Mamma og jeg ligger på ei strand på forblåste Karpathos. Den greske øya der furutrærne ligger klint langs bakken og krampeaktig holder fast i skrinn jord for å ikke blåse til ned til Sahara. Vi gjør som furuene, stort sett. Vi kryper i le og klamrer oss fast. Og så leser vi. Masse.

Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er en boktyv. Jeg stjeler som en ravn så lenge det henger sammen mellom to permer og kan leses.

Jeg har helt misforstått konseptet med å sette igjen bøker i bokhyllene på hotellene når jeg reiser. Jeg bare tømmer dem. Du skjønner, jeg kan ikke gi fra meg bøker. Selv om jeg bare leser dem en gang har sin plass i bokhyllen min, og der skal de få lov til å stå. For kanskje jeg en gang får det for meg at jeg skal lese dem om igjen.

Dessuten er det lille glimtet av en bokrygg med en tittel nok til å sette i gang en tankerekke og flashback, hvis jeg er i det rette humøret.

Jeg har gjort mange kupp blant gjensatte bøker i Syden. Disse foreldreløse stakkarene roper på meg, og jeg samler dem sammen og pakker dem ned, og håper inderlig at jeg ikke blir tatt for overvekt, eller boktyveri, på flyplassen.

Så jeg hadde med andre ord mye å velge i mens jeg var på Karpathos. Jeg kunne velge og vrake blant nordisk krim og de internasjonale bestselgerne.

Mamma, dette ser ut som samojeder, eller hva? sier jeg og sender boken over til nabo-solsenga. Modern myser på bildet på side 164 i Men så kom jo den 9. april i veien… Adolf Hoel. Den glemte polarpioneren av Frode Skarstein.

Det er et bilde av hovedpersonen Adolf Hoel og Harald Devold. Mellom dem ligger det to polarhunder. Mamma ser på bildet og er enig. Deretter blar hun videre for å se på resten av bildene, og utbryter brått:

Herregud, er dette han der Frode som innimellom kommenterer på bloggen din?! Jeg aner ikke hva som trigger dette, og vil ha tilbake boka. Men et par sider seinere kommer jeg over biografiens saftigste sitat:

“Knut Rasmussen sa han tok saken rent geografisk. Han hadde knullet alle eskiømer fra Kapp York til Angumjsalik, men Lauge Koch tok mer som et tverrsnitt av alle aldre og stender”.

I et kort øyeblikk, tatt ut av konteksten, kan det nok hende mamma undret seg over hva Norsk Polarinstitutt brukte forskningsmidlene sine til, og hva som ble regnet som akseptable feltarbeidsmetoder, men bortsett fra hentydninger om promiskiøs atferd blant lyng og snøskavler på Grønland, er det fint lite porno i resten av biografien om Adolf Hoel. Og takk og pris for det.

Adolf Hoel ble født i Akershus i 1879. Han utdannet seg som geolog. Og det er kanskje ikke så rart at han fattet interesse for polarområdene, for han vokste opp og levde i en tid da det skjedde mye på polene. Amundsen og Nansen var i full sving, og den imperialistiske tanken om å erobre verden og annektere land levde fremdeles, selv om det begynte å bli begrenset med områder igjen å ta kontroll over.

For Adolf var det ikke ekspedisjonene i seg selv som var viktigst, selv om han nok var litt av en eventyrer. Han var mer opptatt av å kakke i stein og vurdere disse funnenes potensielle verdi. Han endte derfor opp i en gråsone der forskningen møter næringsinteressene, og ble etterhvert dratt inn i politikken for å forsøke å sikre midler og støtte for kontinuelig utforskning av Svalbard, og etterhvert Grønland og Dronning Mauds Land. Og det politiske engasjementet blir Adolfs banesår. For i før-krigens Norge er det Quisling og NS som er mest opptatt av å støtte Norges ekspansjon i polarområdene.

Det må ha vært et ordentlig rotterace, tenker jeg om konkurransen om de polare områdene. Noen ville være først og gå lengst, andre var mer opptatt av de økonomiske gevinstene og det mulige potensialet i uutforskede mineralforekomster, men uansett hva som drev polarheltene våre, så var konkurransen hard. Alliansene skiftet fort. Det var mange spisse albuer og mye dolking i ryggen. Venner i dag, ble til bitre fiender i morgen.

Mennene som var involvert må ha vært sterke personligheter og nærmest fanatiske i sin søken. De må ha vært vanskelige å komme overrens med, og mange av dem var villige til å nærmest gå over lik (eller melde seg inn i feil politisk parti) for å sikre sine interesser. Amundsens svik overfor Hjalmar Johannesen er kanskje det mest kjente og grimme eksemplet, men også Adolf følte seg sveket.

Frode Skarstein lar langt på vei Adolf Hoel selv fortelle sin historie. Gjennom dagboknotater og korrespondanse har Adolf lagt igjen mange av sine egne tanker og motiver, selv om det som regel var forskningsresultatene som sto i fokus.

I biografien blir Adolfs ‘landssvik’ mer nyansert. Kanskje er Adolf et eksempel på at veien til helvete innimellom er brolagt med gode intensjoner, for Adolfs politiske ukorrekthet var i større grad bygget på hans sterke overbevising om hvor viktig polarområdene kunne være for Norge, enn den var på ideologi og menneskesyn. Hans svik var ironisk nok basert på et ønske om å utvide og styrke nasjonen Norge. Ikke gjennom en allianse med Tyskland egentlig, men på egne bein.

Men noen ganger velger vi feil strategi og taktikk for å fremme våre interesser. Og noen ganger blir feilskjærene så store at de overskygger de gode gjerningene, eller de egentlige intensjonene. Det som blir husket og vektlagt er feilskrittet som førte oss ut i hengemyra.

I disse knausgårdske tider er Frode Skarsteins biografi om Adolf Hoel velsignet fri for private avsløringer vi godt kan klare oss uten. Samtidig inneholder den en passelig dose med små anekdoter om denne snodige skruen som tydeligvis foretrakk å oppleve norsk natur i Adams drakt, og som var villig til å strekke seg langt for å hjelpe menneskene han var glad i. De er nødvendige, fordi disse glimtene levendegjør Adolf og gir han hjerte og sjel, som ikke alltid kommer så tydelig frem i hans egne notater.

Jeg har enda en innrømmelse å komme med: Jeg leser nesten aldri biografier. Jeg synes som regel de er ulidelig kjedelige. Jeg går rett forbi hyllene med faktabasert litteratur på veien mot skjønnlitteraturen. Dette er et merkelig paradoks, siden jeg selv fumler med et historie-prosjekt som helt klart ville endt opp i denne bokhylla.

Møtet med Adolf Hoel har helt klart kurert denne vegringen.

Jeg ligger tross alt på en strand, på Karpathos, og kan velge mellom nordisk krim og internasjonale bestselgere, og jeg velger biografien om Adolf Hoel. Det sier en hel del, Frode.

Løp og kjøp, folkens. Løp og kjøp. Og ta med dere boka om Helge Ingstad også, når dere først er der, ved biografiene.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (2 votes cast)
Men så kom jo den 9 april i veien... En bokanmeldelse, 5.0 out of 5 based on 2 ratings
Share