Kjerringa mot strømmen

Two roads diverged in wood, and I, I took the one less travelled by, and that has made all the difference.

Da jeg var 16 så jeg Jean Jacques Annauds filmatisering av Marguerite Duras Elskeren. Den var litt på kanten, den filmen. Det var mye sex og lite klær, husker jeg. Mer enn nok til å få en temmelig prippen ungjente til å forsvinne langt ned i kinosetet i hvert fall.

Men det som gjorde aller mest inntrykk, etter at jeg hadde kommet meg over garvesjokket det var å se så mye nakenhet, var fortellerstemmen til Jeanne Moreau. Jeg har tatt med meg denne hese, røykepregede, grove røsten og gjort den til Marguerite Duras stemme. I det skurrende og rå, aner jeg alt det Duras aldri sier høyt. Sånn er det.

Så da jeg sitter på strandbaren i Tofo og leser Anne Holt, reagerer jeg da jeg hører en lignende stemme. Jeg tyvlytter, nesten ufrivillig, på den ukjente kvinnen som sitter ved nabobordet og flørter med en ung mann. Hun kunne vært moren hans. Cougar. Fy faen. Jeg later som om jeg verken hører eller ser. Hes latter og røykhoste. Jeg myser diskret bort på henne og kjenner et snev av nysgjerrighet.

Hun er velstående, tenker jeg, uten at jeg vet hva det er som avslører henne. Tidlig i femti-årene. Sør-afrikaner, utvilsomt. Hun har altfor mange rynker til å komme fra Europa. Dessuten har hun et snev av afrikaans aksent i engelsken sin. Hun sier ja, istedet for yes. Jammer, istedet for sorry. Og jeg forsøker veldig å konsentrere meg om Anne Holt.

Så går den unge mannen. Hun ler mot ryggen hans og rister på hodet, og jeg tenker: Til pass for deg, di gamle røy. Og selv om jeg bestemt mener jeg ikke sier det høyt, snur hun seg mot meg og sier: Unfuckingbelivable. Så ler hun enda mer, og jeg føler meg fersket og rødmer. Minst like mye som jeg gjorde i kinomørket da jeg så Elskeren.

Jeg gikk i klassen til moren hans. Can you believe it?

Ja.

Jeg kan ikke huske at jeg inviterte henne til å sette seg, men plutselig bare er hun der. Rett overfor meg, og sier at jeg trenger en top up. Deretter bestiller hun longdrinks og jeg legger Anne Holt sakte til side, og forsøker å ikke la det vantro uttrykket som prikker like under overflaten komme til syne.

Vi snakker om dykking. Det vil si, hun snakker. Jeg lytter, og forsøker å høre på det hun sier, uten å bli for opphengt i at hun har Jeanne Moraus raspende stemme. Hun snakker om fotografering under vann. Jeg griper tak i det lille halmstrået med felles interesse, og forsøker å holde på temaet. Derfor ender vi opp med å se på bildene på laptopen hennes. Av keiserpingviner, av alle ting.

Du skjønner, jeg fikk så forskrekkelig lyst til oppleve et av polområdene, forklarer hun.

Jeg har aldri møtt noen som har reist til Antarktis på ferie før.

Under sminken, i rynkene et sted, eller kanskje det er i den raspende stemmen der alt det uutalte liksom bevrer nesten uhørlig, begynner jeg å se konturene av en interessant personlighet.

Da vi får drink nummer 2, lener hun seg over bordet og sier lavt: Nå skal jeg fortelle deg litt om meg selv. Ok? Og jeg bare nikker.

Jeg er revisor. Jeg har jobbet i konsulentbransjen i mange år. Høyt tempo, stort press. Spisse albuer og fantastisk lønn. Du vet hvordan det er. Nei.

Nei? Anyway… Jeg hadde egentlig alt. Alle de der tingene vi gjerne bruker for å måle vellykkethet. Stort hus i riktig bydel, fin bil, dyre sko, et par sidesprang. Dessuten er jeg enebarn og arvet så klart alt det foreldrene mine hadde bygget opp gjennom livet.

Men var jeg lykkelig? Aner ikke.

Hmmm…nei. Nei, jeg tror ikke jeg var det. Jeg gjorde alt som ble forventet av meg. Av alle rundt meg. Men Jeg, hun der…inni her… Pekefinger kjørt godt inn i kløfta mellom puppene…Hun var i ferd med å visne.Det gav meg ingen glede lenger, det å ha nådd toppen.

Dette her er egentlig sånt eksistensielt tull jeg vanligvis ikke liker å bruke så mye tid på. Det er en grunn til at astrofysikere blir gærne tross alt, og søkende ofte blir deprimerte midt i leteaksjonen. Man skal ikke tenke for mye på universets uendelighet og meningen med livet. Det er bedre å stikke fingeren i bakken nå og da, eller ta tempen på seg selv. Og har man det bra, så la det være med det. Hakuna matata og alt det der.

Men når livet er kjipt kreves det en form for diagnosering… For det første må du finne ut om dette kommer til å gå over av seg selv, eller om det kreves drastiske tiltak. Som for eksempel?

Vel, det opplagte: Menn. Vi kommer alltid over menn. Det går som regel helt av seg selv. Tiden leger alle sår og bla bla bla. Menn kommer og går, og det er tross alt mange fine fisker der ute. Nikker i retning av unge mannen som for lengst har forsvunnet.

Det er verre når alt du har bygget opp livet rundt blir til klamper rundt føttene som bare drar deg ned i gjørma og gørret. Og det drastiske, men nødvendige tiltaket er så klart…? Eh…

Free your mind! And the rest will follow.

Be colorblind. Don’t be so shallow.

Jasså, du kan den sangen du også? Ja.

Allsang: Oooh a oooh a oooh a…bop!

Det tok meg en god stund å manne meg opp til å selge familiegården og bedriftene foreldrene etterlot meg. Forventningene og rollen som enebarn, vet du. Men til slutt jeg solgte alt. Jeg sa opp jobben, og kicket ut typen, som uansett hadde gått ut på dato, og…vel, her er jeg.

De siste tre årene har jeg brukt på meg selv. Det har vært mine veivalg, mine ønsker hele veien. Folk synes jeg er gærn som reiser til Antarktis aleine for å se på pingviner. Og de spør: Har du ikke noe bedre å ta deg til, enn å bruke en hel dag på å ta bilder av blomster og bier? Foreldrene dine ville snudd seg i graven, sier de, og mener at jeg har kastet bort livsverket deres på tull.

Men når sant skal sies, så tror jeg ikke at mor og far snur seg i graven akkurat. De er jo stein daue og antagelig rivende likegyldige. Og når det gjelder alle de andre… Vifter irritert bort en flue og resten av omgivelsene.

Hvem er de, som mener at de har rett til å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv?

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Kjerringa mot strømmen, 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share