Tofo – rough n’ rugged

Jeg klør på et myggstikk og myser på de små røde prikkene som er bevisene på loppebitt. Herregud. Jeg har sinnsyke drømmer, konstruert i den ørska som bare malari-profylaks kan gi. Jeg pleier å styre unna malariaområder fordi jeg hater bivirkningene av medisinene. Men noen steder er verdt monsterdrømmer og myggstikk. Så jeg klør på stikkene, smiler og tenker: La oss gjøre det der en gang til!

Vi lander i Inhambane, en by forholdsvis langt sør på den mosambikiske (heter det virkelig det?) kysten. Flyplassens avgang/ankomsthall har sitteplass for omtrent 10 personer. Sikkerhetskontrollen er ei dame som spør om du har med deg noe du ikke burde ha med deg, og hvis du svarer nei til dette, bare veiver hun deg videre gjennom en metalldektektor som ikke funker.

Avgang-og ankomsthallen på flyplassen i Inhambane

Omtrent 20 km sør for Inhambane, ligger det et lite veikryss der noen torgkoner har satt seg til i skyggen av casuarinatrærne. Det kalles Tofo.

Det er et T-kryss, og i hver retning ligger det et titalls hus som alle har sett bedre dager. Midt i krysset, like under turistinformasjonen med kart, ligger søppelfyllinga.

Som seg hør og bør ankommer vi i en skranglete minibuss som er fylt til randen av passasjerer. Den har blondegardiner, men mangler wunderbaumen som for en gangs skyld hadde kommet godt med. Velkommen til paradis, gliser taxisjåføren. Det knaser idet drømmene kræsjlander.

Tofo sentrum

Deretter skrangler vi bortover et kvegtråkk, eller en kjerrevei, som forsvinner inn blant kokospalmene, forbi fraflyttede murhus og bebodde stråhytter. Det går så valkene klasker og hønene kakler, og til slutt ender vi opp på en liten parkeringsplass med så dyp sand at vi alle må dytte minibussen avgårde igjen. Den tuter og forsvinner i støvet.

Velkommen til paradis, smiler resepsjonisten. Men jeg er fremdeles ikke helt overbevist. Innen hun har funnet frem nøkkelknippet til hengelåsen, og vist meg den lille stråhytta som kun har en smal dobbeltseng, og ellers er ribbet for alt, bortsett fra et hullete myggnett, er jeg blitt veldig skeptisk. Den har ikke så mye som en knagg å henge fra seg klær på. Jeg myser på Mark i mørket, og ser at han er blitt like fisefin som meg i løpet av de siste årene. Plutselig føles ikke back to basics som en god ide likevel.

Men en halvtime senere er alt så meget bedre. Da har jeg satt fra meg sekken i hytta, inspisert fellesdoene, og karret meg opp til restauranten som ligger oppe på den siste sanddyna med utsikt utover det indiske hav og Tofo-stranden. Jeg liker det jeg ser.

Dessuten skal man ikke undervurdere Gin & Tonic’ens magiske virkning på malaria og dårlig humør.

Tofo-stranden.

Tofo er rough n’ rugged, på alle vis.

Dette er stedet for barbeinte backpackere og de less famous og fortunate, som ikke er villige til å betale det tidobbelte for å bo på lodgene et par mil lenger nord. En strøket skjorte skiller seg ut i mengden. Her er det full moon parties, og ikke all inclusive, som gjelder. Klesstilen preges av utvaskede billabongs, og frisyren er saltvannsstylet rufs. Det eneste, synlige, eksklusive turistene i Tofo har på seg er digre, fancy klokker – Dykkecomputere.

For i Tofo dreier alt seg om dykking (og til nød snorkling) og den er, som alt annet i Tofo – rough n’ rugged.

Båt launch: You snooze, you lose

Morgenstellet er en salt tsunami som slår pusten ut av deg, og røsker bort soverusk. Deretter følger en humpete, fuktig båttur som kan vare alt fra 10 minutter til bortimot timen mot et gps-merket dykkested. RIB’en forsvinner i bølgedalene, og innimellom myser man opp på de skumhvite dottene og tenker at dette går aldri bra, men det gjør det jo. Nesten alltid. En RIB, og en godt polstret bak kan tåle harde påkjenninger over lang tid.

Mens noen av oss myser på kokospalmene som forsvinner i horisonten, henger et par av de andre dykkerne over ripa og mater fiskene med frokosten. Faen, jeg tror jeg spydde opp koffein-kicket, mumler en grønnbleik kar i trikot. Nærmer vi oss Madagaskar nå, spør en annen dykker idet det siste glimtet av land forsvinner bak bølgene.

For å dykke i Tofo bør du ha Open Water Advanced. Eventuelt kan du ta Advanced mens du er der, men å dykke med kun Open Water og en begrensning på 18 meter må være en frustrerende opplevelse. De fleste dykkestedene ligger på 25 meter. Derfor anbefales også Nitrox, slik at man får lenger bunntid og kan takle kortere intervall mellom hvert dykk.

I perioder med mye plankton kan sikten være dårlig. Vi dykker i ertesuppe, klaget en dykker etter et grunt ettermiddagsdykk forholdsvis nærme land. En gylden regel er at jo lenger ut til havs du kommer, desto bedre er sikten.

Du må være fortrolig med å dykke i sterk strøm, og du må være vant til så kalt negative entry, eller James Bond-metoden som en av dykkerne kalte det. Det vil si at man sitter på båtrekka med tom BCD (og jeg har ingen planer om å lære hva alle dykkeduppedittene heter på norsk) og velter bakover.

Når du først er i vannet, må du for all del ikke bli liggende på overflata og duppe, for da har du tapt. Innen du har fått lufta ut av BCD’en er resten av gjengen på bunnen, og du har allerede forflyttet deg et par hundre meter bort fra korallrevet. Du kan så klart forsøke å følge etter ved å få skipperen til å slippe deg av ved markeringsbøya igjen, men sannsynligheten for at du klarer det er liten, i hvert fall med nok luft og krefter igjen til å få til noe vettugt der nede.

Mens Sodwana og liveaboards i Thailand er laid-back og relaxed (men med et og annet uventet spenningsmoment) og man har all tid i verden til å komme seg til bunns, er dykkingen i Tofo mer preget av høylytt Go Go Go!

So why bother, tenker du kanskje. Hvorfor henger disse sjøsjuke dykkerne over ripa dag etter dag? Svaret er så klart: Fordi det er verdt det.

Noen ganger er det størrelsen som teller. Og Tofos farvann er stinn av STORE ting. Dette lille, uanseelige veikrysset har prestert å bli et av verdens ledende forskningssentre for havets megafauna, rett og slett fordi det kryr av kjemper her. Dette er et av stedene der man kan oppleve havets Big Five i løpet av en time.

Hvis du drømmer om å svømme med hvalhai (verdens største fisk kan bli opptil 18 meter lang) er Tofo stedet for deg. Og hvis du ønsker å oppleve djevelrokker med ‘vingespenn’ på opp mot 9 meter er Tofo stedet for deg. Tofo tilbyr en fantastisk mulighet til all-in-one-dykking. Det er realistisk å håpe på å se djevelrokker, hvalhai, havskilpadder, delfiner og knølhval på samme sted.

Så kan du legge til stimene med barracuda og tunfisk, gigantiske havskilpadder og glefsende murener, samt alle de vanlige små søtnosene som Nemo og sjøhester, og hvit-tipp revhai, og there you have it – Tofo in a nutshell.

Å flyte over bunnen og studere porselenkrabben som gjemmer seg i anemonen og merke at det mørkner når en 8 meter stor hvalhai lydløst glir over hodet på deg er once in a lifetime-opplevelse mange dykkere drømmer om. I Tofo kan drømmer gå i oppfyllelse (etter at de har kræsjlandet og blitt omdefinert).

Hvis du reiser til Tofo i august og september får du til og med muligheten til å oppleve den store migrasjonen med knølhval som er på vei mot Antarkis, og oppleve hvalsang mens du dykker.

Så det er derfor de sjøsyke dykkerne som henger over ripa dag etter dag og mater fisk, snur seg og smiler og sier: La oss gjøre det der en gang til!

Fordi det er verdt det.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.8/5 (4 votes cast)
Tofo - rough n' rugged, 4.8 out of 5 based on 4 ratings
Share