The Rose

By
Silje
– October 12, 2010Posted in: Hverdagsliv, PÃ¥ farmen

Det blir stille rundt bordet da Eckhardt kommer.

Idet bilen hans svinger inn på tunet, hvisker vertinnen: Det tok han fire måneder å komme så langt. Så reiser hun seg opp for å gå han i møte.

Han tar seg god tid til å låse bilen. Det er som om han står halvveis på rømmen, og ikke er helt sikker på om dette er en god ide. Noe som er forståelig, tross alt.

Familien samles ikke så ofte, men nå sitter vi der, alle sammen, under tuntreet, og kikker på sistemann mens isbitene i punsjen smelter fortere enn vi klarer å drikke. Biene summer i den blomstrende jakarandaen like ved, og de lilla blomstene kommer svevende og legger seg som garnityr i potetsalaten og som dekorasjon på bløtkaken.

Vi feirer Omas 80-årsdag tre dager til ende. Og nå er det heldigvis søndag og uformelt hageslabberas med restespising og reparering. Vi er på familie-farmen, selve barndomshjemmet der Oma vokste opp, og oppdro svigermor og de fire yngre brødrene hennes. Det er minst like mye nostalgi i luften som det er jakarandablomster.

Og så kommer Eckhardt, naboen. Det er fire månder siden han ble enkemann. Kvelden før kona døde satt han under det samme treet og drakk sør-afrikansk brandy med odelssønnen som tok over etter Oma og Opa. Kona hadde bronkitt, visstnok, men hun var ikke verre enn at de ble sittende til langt på natt. Så fyllekjørte de hjem på gårdsveiene som snirkler seg mellom fjellene som skiller de to gårdene.

Om morgenen dagen etter var hun blitt verre. Eckhardt ertet henne først med fyllesjuke, men bestemte seg for å kjøre henne til legen. Hun protesterte høylytt, inntil hun resignerte fullstendig.  Legen la henne inn på sykehus til overvåkning. Hun ble satt på antibiotika og sendte mannen hjem. Det var kveg som måtte sjekkes, hunder som skulle mates, blomster som trengte vann. Og hun hadde det bra, sa hun. Men idet mannen gikk ut døra sendte hun en siste sms til døtrene, og gjorde seg selv utilgjengelig ved å skru av mobilen.

Klokka tre på ettermiddagen ringte sykehuset og sa han måtte komme. Klokka halv fire ringte de og sa at det var for sent.

I ettertid viser det seg at kona har hatt kreft lenge, men nektet behandling. Eckhardt og døtrene sitter lamslått tilbake og tenker at de jo burde ha visst. At det jo må ha vært massevis av tegn de burde ha sett.

I oppryddingen etterpå oppdager de at hun har kjøpt julegaver og bursdagsgaver for det kommende året. Hun har til og med skrevet kortene på forhånd. Enkemannen er ikke sikker på om han skal være sint eller takknemlig. Jeg føler at jeg er blitt snytt for avskjeden, sier han. At jeg egentlig hadde hatt det bedre om jeg fikk tid til å venne meg til tanken sammen med Den Gamle Snegla. Men jeg vet jo ikke. Kanskje det er best sånn.

Til Eckhardt har hun lagt igjen en lang bruksanvisning på hvordan fortsette livet. Den inkluderer alt fra å stryke skjorter, til hvor ofte rosene i hagene skal ha gjødsel.

I Namibia sulter den gamle generasjonen menn ihjel foran brødboksen. De fleste har holdt strengt på det tradisjonelle kjønnrollemønsteret der kona er i huset og mannen er ute på jordet.

Eckhardt blir kastet inn på kjøkkenet og ut på dypt vann. Han går opp og ned langs hylleradene på det lokale supermarkedet og saumfarer butikken for ting han tror han kan klare å lage. Han tar opp kampen mot klumper i posesuppa, og skrukkene i klesvaska. Han nekter å stryke, og bruker teip til å klebe lommetørklene fast på flisene på baderomsgulvet. De har omtrent samme størrelse, sier Eckhardt, hvis jeg strekker dem i alle retninger tørker de som en firkant og ikke som ei uformelig fille.

Han krymper klærne sine i kokvask, og svir potetene. Bruksanvisningen til mor er helt elendig, sukker han.

Han tar seg en støyt Klipdrift, og sier at han vurderer å skaffe seg ei thai-dame. Mens stillheten senker seg og gjestene forsøker å fordøye den tanken, lar han blikket gli over ansiktene våre for å sjekke reaksjonen. Det viser seg at han allerede har nevnt dette spøkefullt for døtrene, som umiddelbart har fordømt og forkastet ideen.  Aldri i livet, sier de.

Men det er ikke de som er alene, sier Eckhardt. Det er ikke de som har mistet mennesket de har levd sammen med i over femti år.

Det er derfor jeg ikke kommer på besøk for tiden. Kontrasten mellom det å ha det hyggelig sammen med dere, og å komme hjem til et tomt hus er for stor. Det blir for stille. Jeg føler meg så fordømt ensom i etterkant.

Alle disse listene, alle disse forberedelsene hun gjorde som liksom skulle gjøre meg bedre skikket til å takle dette. De suger, sier Eckhardt.

Jeg gir vel faen i når rosene skal ha gjødsel. Det eneste som egentlig betyr noe, er at det er noen der som blir lykkelig av at de blomstrer.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (6 votes cast)
The Rose, 5.0 out of 5 based on 6 ratings
Share
Tags: , ,