SUGE: Ã…rets student-ekskursjon

By
Silje
– September 30, 2010Posted in: Afrika, Hverdagsliv, I felt, Namibia, Reise

Right. Det har vært mye løver i det siste, men nÃ¥ tror jeg kattene mÃ¥ fÃ¥ hvile til fordel for ekskursjonsforberedelser og den siste innspurten pÃ¥ farmen før roadtrip’en begynner.

Vi kaller ekskursjonen SUGE (Stockholm University Geography Excursion). Den er et lite hjertebarn som innimellom finner på faenskap, men som stort sett er en fryd.

Hvert år kommer en gjeng studenter til Namibia for å få en liten smakebit på hvordan det er å gjøre feltarbeid utenfor Skandinavias trauste, trygge rammer. Riktignok blir de holdt litt hendene og hjulpet frem, men det hører også til læringsprosessen.

Da jeg landet i Namibia for første gang for snart ti år siden hadde jeg ikke fnugg av peiling. Jeg hadde nok lest litt om feltarbeid og metoder, og jeg hadde forsøkt å samle informasjon om Namibia på forhånd, men det er alle de tingene man umulig kan vite noe om, som kludrer til det som virker helt straight forward i pensum-bøkene.

Det er Afrikas lyder og lukter og pågåenhet. Det er hvordan hun kryper under huden og pirker i fordommene dine, og hvordan hun kan komme bardust på, som en ukjent person du støter hardt inn i idet dere runder hushjørnet samtidig. Hun kan slå deg overende innimellom. En venn sa en gang at man lever med nervene på utsiden i Afrika.

For studentene er det kanskje det første møtet med et tidligere apartheid-land som er vanskeligst å fordøye. Og jeg tror det er den fordøyelsesevnen som langt på vei bestemmer om du blir, eller om du reiser og aldri kommer tilbake. Det er hvordan du takler fargekontrastene, retorikken, holdningene.

Men tilbake til ekskursjonen…

Geografi som universitetsfag, i hvert fall noen av kursene ved universitetet i Stockholm, har opplevd en eventyrlig vekst det siste året. I løpet av ett år har antallet studenter på kurset vi samarveider med blitt fordoblet. Det virker som om det langt på vei er jentene som kommer strømmende til. Mens studentekskursjonen normalt har hatt en jevn kjønnsfordeling er det i år mer enn dobbelt så mange jenter som gutter som skal til Namibia. Dette synes jeg flott!

Men det har krevet en del forandringer i ekskursjonsopplegget vårt. Med så mange studenter følger det en del logistiske utfordringer. I hvert fall hvis man skal forsøke å ivareta opplegget rundt den personlige oppfølgingen og veiledningen, og fortsette med et feltarbeid.

Å sende en gjeng på 25 studenter ut på den afrikanske landsbygda, til et lite tettsted med en do, 50 kuer og en butikk som kanskje har lunken øl og kontantkort på en god dag, er ordentlig overkill. De få menneskene som bor der forstår knapt hva som skjedde før invasjonen herjer videre på jakt etter sebraer og elefanter.

Løsningen har derfor vært å fokusere på bygeografi som hovedtema under årets ekskursjon, og valget falt på Swakopmund og Walvis Bay.

Jeg pleier å tenke om Swakopmund: Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Jeg vet ikke om noe annet sted hvor det gamle Namibia er like synlig. Swakopmund er byen som er full av geriatriske, gamle mennesker som aldri har kommet seg helt over frigjøringen. De demonstrerer for å beholde gamle, tyske gatenavn og serverer bretzels og weißbier, og bratwurst og sauerkraut. Man kan si mye om Swakopmund, men man må ta byen for det den er: En kuriositet og en feriedestinasjon, men med en spennende historie det er verdt å dvele ved.

Walvis Bay er råtten fisk og arbeidsløshet. Den har industribyenes loslitte preg, uten noen særegen arkitektur å snakke om. Uten noe som helst fokus på byplanlegging og estetikk. På markedet i townshipen Kuisebmond kan det hende møter Gutta deg med balltre når du stopper bilen, og det er opp til deg å overbevise dem om at du er venn og har livets rett.

Klarer du det, er du trygg. Da kan du gå gjennom single quarters og rønner der seks menn bor på 4kvadat med dyrt kamera og lommeboka full, uten at noen rører deg. Men klarer du det ikke, bør du fort som faen få ræva di ut av bydelen deres.

Walvis Bay er røft der Swakopmund er pastellfarget. Walvis Bay lukter fisk og kapana, og hjemmebrent mens Swakopmund lukter konditori og kaffe. Mens Swakopmund fremstår som en by som forsøker å stikke hode i sanda og male over plettene sine med rosafarge, er Walvis Bay ekte tvers igjennom. Det ene er ikke verdt mer enn det andre. Det kommer mest an på hva man er ute etter. De er som to utfyllende kontraster man har godt av å oppleve sammen, og fordelt mellom dem finnes det massevis av muligheter for interessant feltarbeid. Så er det opptil studentene å utnytte dem.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share
Tags: , , , ,