Emilie

For første gang pÃ¥ flere Ã¥r skal jeg tilbake til Kuisebmond under Ã¥rets student-ekskursjon. Og Kuisebmond…Kuisebmond er rallende tuberkulosehoste og grÃ¥ havskodde for meg. Og sÃ¥ er det Emilie. For hun vil alltid være der. I bakgrunnen et sted.

Soletraveller skriver også om et av de menneskemøtene vi tar med oss på veien videre.

Og selv om noen vil kritisere at vi “bare” gÃ¥r videre, uten Ã¥ tømme boligsparinga vÃ¥r, eller utsette flyreisen, eller ta prosjektpengene som er allokert til noe helt annet for Ã¥ hjelpe denne ene personen som gjør uutslettelig inntrykk, sÃ¥ betyr ikke det at møtet er uten betydning. Det betyr ikke at effekten er borte i det hun forsvinner i mengden. Noen sitter i. Og jeg tror de er viktig pÃ¥ den mÃ¥ten. Som pÃ¥minnelser. Jeg tror de hjelper oss tilbake igjen, nÃ¥r vi er i ferd med Ã¥ fjerne oss fra virkeligheten som finnes der ute.

I den samme kommentarrekka spør noen: Hvor fattigdommen fra? Den kan komme fra hvor som helst, vil jeg svare da. Den kan komme langsomt, lydløst snikende over tid, og den kan komme brått i løpet av natten som et mareritt du ikke våkner fra.

Fattigdommen ser ofte lik ut, men veien dit er brolagt med uendelige mange forskjellige medvirkende faktorer. Det er som en labyrint av veier som alle leder frem til helvete.

Hvor kommer fattigdommen fra? Vel. Emilies fattigdom kom innenfra. Deretter gjennomsyret den alt.

Jeg pleide å skrive ett eneste julekort hvert år.

Det spilte egentlig ingen rolle hva jeg skrev, Emilie ville bare se at hun ikke var glemt. Som så mange av oss, så hadde hun et behov for å bli sett og husket. Jeg er ikke verdt stort, sa Emilie. Men det ville bety veldig mye for meg. Så jeg skrev det ene julekortet og sendte det til en postboksadresse i Kuisebmond, den fattige townshipen i Walvis Bay.

Jeg tror Emilie ville like å vite at hun har fått et helt blogginnlegg. Hun ville liksom bruse seg opp, og se over skulderen min for å forsøke å speile seg i vinduet bak meg. Kanskje dandere håret og ta på litt mer cherry lip gloss.

Hun var et av kvinneportrettene jeg skrev under et forskningsprosjekt i vestlige Namibia for noen år siden. Vi satt i Kuisebmond i Walvis Bay og rynket på nesa over stanken av råtten fisk, og den grå havskodda understreket dysterheten i det hele. Saltet klebret seg til huden og da jeg var ferdig for dagen dro jeg til hotellet og sto under en varm dusj til jeg følte meg ren igjen. Renset. Fordi jeg kunne.

I denne skodda satt Emilie og fortalte om livet sitt som prostituert. Hun fortalte en livshistorie som egentlig startet rosenrød og smilende.

Hun var nyutdannet som lærer og samboer med en mann hun hadde møtt gjennom jobben. De kjøpte seg et lite hus i Kuisebmond, i en av de ordentlige delene av townshipen. Det var ikke stort, sa Emilie, men det var vårt. De bodde der i et par år, og så hang mannen seg i en takbjelke.

Emilie fikset det ikke i det hele tatt. Hun klarte ikke å kombinere sjokket og sorgen med arbeidet sitt og begynte å drikke. Emilie er ikke sikker på om det fantes et støttetilbud hun burde ha takket ja til. Hun kan ikke huske det. Hun husker mest at hun var alene, og at det ikke var noen der som kunne hjelpe henne å plukke opp restene og stable henne på beina igjen.

Det kan nok være at rektoren på skolen forsøkte, minnes Emilie, men da var hun antagelig så langt nede i flaska at hun ikke hørte ordentlig etter. Til slutt ble hun sagt opp.

For å klare bankavdragene og forsørge sønnen, begynte hun med prostitusjon. Det var ment som en kriseløsning og noe midlertidig. Jeg våknet opp fra den apatiske tilstanden jeg var i, sa Emilie, og jeg innså at jeg måtte få tak i kontanter. Fort. For å beholde huset. For at barnet mitt skulle ha en seng å sove i og mat på bordet.

Hun fortalte meg villig om arbeidsdagen sin. Beskrev kundene i detalj hvis jeg spurte. Det gjorde jeg bare en gang. Det var best slik. For min egen del.

Jeg liker ikke speilbildet mitt lenger, sa Emilie.

Jeg pleide å si at man har alltid et valg. Jeg pleide å tenke at vi er ansvarlige for våre egne liv, og at mange som havner utpå bare har seg selv å takke.

Etter at jeg møtte Emilie tenker jeg at: Man har et valg. Men det er ikke alltid man er i stand til å se alternativene.

Enkelte ganger kan virkeligheten bli så blendende brutal at man mister oversikten. De er kanskje der, alternativene. Men alt annet tårner seg opp, og det er lett å miste perspektivene.

Extremely fatalistic and destitute, skrev jeg i notatene mine om Emilie. Langs margen nedover siden med livshistorien hennes har jeg skriblet: Hollow gaze, clean clothes. Not drunk nor high. Apathic. Intelligent. Educated language and very good vocabulary. Looks HIV/AIDS positive.

Av vane kjøper jeg fremdeles ett julekort hvert år, men jeg skriver det aldri lenger. Jeg vet ikke hvor jeg skal sende det.

Emilie døde av AIDS.