Løvefiske og natterangling

Vi skulle egentlig ikke til Etosha denne helgen, men noen ganger bare blir det sånn.

En kombinasjon av veterinærens gode overtalelsesevner og kattene, fikk oss til å pakke bilen i hu og hast på lørdagsmorgenen og frese avsted.

Det var en sånn TiA-greie som utløste det hele. Når man skal ut i den afrikanske, beksorte natten og darte løver trenger man et par assistenter som kan holde et øye med buskene og nærgående, og ikke minst oppegående, puser. Og når de som egentlig skal være med trekker seg i siste liten, må ekstramannskapet tilkalles.

Viltvokteren som egentlig skulle vært med fikk en telefon fra Windhoek. Broren til bestemoren til tremenningen til farbroren til nabogutten, som normalt sett ikke regnes for Ã¥ være i familie med viltvokteren oppgraderes brÃ¥tt til Ã¥ gÃ¥ under benevnelsen ‘bror’. Og Broren ligger pÃ¥ sykehus i Windhoek med et brukket bein og prekært behov for assistanse fra viltvokteren i Etosha. Hvordan skal man kunne stille opp mot noe slikt? Vel, det kan man ikke. SÃ¥ det er bare Ã¥ gi opp og la fyren reise.

Om løvetellingen som på kalenderen nærmer seg deadline, men som i praksis bare er halvferdig, må vike for brorens brukne bein er det ingen som bryr seg om, bortsett fra veterinæren.

Det blir sagt at Gud gav den hvite mannen klokke, og den sorte mannen tid. Det er verdt Ã¥ huske pÃ¥ nÃ¥r man stÃ¥r der og er i ferd med Ã¥ hisse seg opp over fraværende viltvoktere eller taxien som aldri dukker opp, og man stresset ser pÃ¥…ja, nemlig: Klokka.

For sin egen del er det like greit å forsøke å trekke likegyldig på skuldrene, puste ut og tenke: Om ikke i dag, så i morgen. Kanskje. Selv om dette er en setning som sitter langt inne hos noen av oss, og som muligens ikke føles like ovebevisende og naturlig i ens eget hode, som den gjør i viltvokterens forklaring.

Uansett…vi er lette Ã¥ overtale, sÃ¥ vi reiser til Etosha. For Ã¥ telle flere løver. Og her kommer noen av glimtene fra Ã¥rets løvetelling.

De ligger i skyggen under et tre og er fulle av blod og gørr fra en død elefant som ligger stinkende like i nærheten. Antagelig har den dødd av anthrax. Dette gjør denne løveflokken ekstra interessant, fordi mye tyder pÃ¥ at en del av løvene har, bokstavelig talt, spist seg resistente mot anthrax, mens andre er svært sÃ¥rbare. Det betyr ogsÃ¥ at de mÃ¥ dartes og tas blodprøver av, ikke bare telles og registreres. De er fem i alt. SpørsmÃ¥let er om vi skal forsøke Ã¥ fÃ¥ tak i alle, eller klare oss med en. Til slutt gÃ¥r vi for alle. The more, the merrier…eller noe, tenker vi. Det ser det ikke ut som gjør løvene gjør. De er midt i et trekantdrama.

Love triangle

Manikyr og potesjekk

Sleeping Beauty

Babalas

Det er over midnatt på slettene like øst for Nebrowni i Etosha. Det er nymåne og bekmørkt. På avstand har flokken hørt de paniske brekelydene til en gnu-kalv som har kommet bort fra moren sin. De kommer ikke lydløst snikende som man kanskje skulle tro. Løvene kommer stormende over savannen, og vi ser refleksjonene fra øynene deres en drøy kilometer unna.

Da de endelig kommer frem til bilene våre vurderer de å hoppe opp på panseret for å sjekke takgrinda. Det er der lyden kommer fra, tross alt. Flokken er vanskelig å få oversikt over. Det er stort sett overivrige ungdyr uten noe klart hierarki og jaktstrategi. Til slutt bestemmer vi oss for å bare gå for en.

Det blir en ung hunnløve. Hun har en lillesøster som tydeligvis er svært knyttet til henne. Så fort hun blir dartet hjelper søsteren til med å nappe ut pilen. Det gjør ingenting, bedøvelsen er allerede injisert. Hun merker at storesøsteren hangler, og vasker og steller henne, og hun blir ordentlig aggressiv mot bilene som står parkert like i nærheten. Hun knurrer og viser tenner, og vurderer å angripe støtfangeren. Til slutt klarer vi å jage henne såpass langt unna at veterinæren klarer å snike seg ut av bilen for å få tatt blodprøven og gi storesøstere en oppvåkningssprøyte. I mellomtiden ligger lillesøster like ved, på det høyeste punktet hun kunne finne, og passer på.

Namutoni?

Til slutt drar vi på så kalt game fishing, i ordets rette forstand. Tjukk, slitesterk sene anbefales. Slepetau funker. Og passende åte, så klart.

Vi finner en heldau, halvspist sebra som sender ut ufyselige dunster og får løvene til å komme sniffende fra alle kanter. De røsker og river og klarer å holde igjen bilen.  Just keep them like that, sier veterinæren. Som om vi har noe valg.

I etegildet er de lette å treffe. Veterinæren darter dem en etter en. De sovner i matfatet, og blodprøvene ville være enkle å ta, hadde det ikke vært for det spissmunnede nesehornet som snøfter og grynter og går i ring rundt oss. Når løvene våkner opp biter de seg fast i sebraen igjen og gnager ivei.

Vi forsøker å kjøre avgårde, men den største hannen kaster seg oppå sebraskinnet og setter klørne i grusen som håndbrekk. Det rykker ordentlig i bilen. Deretter får han hjelp fra resten av flokken. Midt mellom munnfullene, i et litt uoppmerksomt øyeblikk, klarer vi å rive oss løs. Dekkene spinner i grusen og løvene brøler i steinspruten.

Vi må virkelig gasse på for å riste av oss flokken som gallopperer etter oss på grusveien.

Game fishing