Jeg dropper den kinesiske nyttÃ¥rsfeiringen til fordel for mer dykking. Da vi kjører nedover Yaowarat Road i Chinatown en dag forsinket, ligger byen i sløv bakrus. PÃ¥ fortauene ligger restene av papirdekorasjoner og ødelagte røde lanterner. Menneskene er i slow motion. Kokken som stÃ¥r ved den mobile fast food-sjappa pÃ¥ hjørnet holder seg med ei hÃ¥nd pÃ¥ det verkende kuppelhodet mens han wok’er kjappe mÃ¥ltider til kunder som mest av alt ligger over de shabby bordene, og forsøker Ã¥ reparere med won ton og Singha øl.
Utenfor hotellet stÃ¥r en av Bangkoks mange luringer. Han later som han representerer hotellet og er hjelpsom med Ã¥ fÃ¥ tak i tuk tuker og drosjer. Jeg spør om et marked i utkanten av Chinatown og han rister pÃ¥ hodet og lirer av seg standardfrasen: Sorry miss, it is closed, but I know somewhere else that you would like…Det er frasen som skal fÃ¥ alle alarmklokker til Ã¥ kime, men jeg ser meg rundt, og tenker at han for en gangs skyld kanskje forteller sannheten. Chinatown er babalas.
Jeg vandrer gatelangs. Gjennom trange smug som aldri opplever direkte sollys. Jeg møter tannlause, gamle menn. Jeg går forbi kvinner som sitter inne i smugene og renser fisk, og kattene som sitter i ring rundt og venter på restene. Jeg blir våt på beina av å gå gjennom sølepyttene med gammelt oppvaskvann og annet jeg ikke vil tenke på. Men det er fredelig og laid-back, og jeg foretrekker det fremfor det støyende normale kaoset.
Jeg hører trommer et sted. Dype, drønnende trommeslag som minner meg om Bali. Om kremasjonsfester og løvedans. Jeg følger lyden og kommer frem til et kantonesisk tempel. Jeg forventer meg menneskemylder, men ingen går inn gjennom portene. Så jeg blir stående utenfor en liten stund, nysgjerrig trippende mens jeg forsøker å myse inn gjennom porten og gjerdestolpene.
Det stÃ¥r en ung gutt pÃ¥ trappen. Han ser meg og vinker til meg. Det er oppmuntringen jeg trenger. You wanna have a look? spør han, og jeg nikker. It’s just a school rehearsal, forklarer han. It’s not the real thing.
Han viser stolt frem glorete, fargesprakende løverhoder med blinkende LED- øyne og bevegelige ører. Så roper læreren på han og han løper avsted. Jeg setter meg ned et stykke unna dansegruppa og de små, pinglete guttene i skoleorkesteret stiller seg opp ved trommene sine. Lyden får bakken til å vibrere og lysekronene til å skrangle. Løvene danser.
Jeg blir sittende lenge.
Da jeg går ut av templet har det mørknet, og Chinatown blinker mot meg med sine røde neonlys. Jeg velger en av hovedveiene tilbake til hotellet. Jeg går på tomme fortauer med danseplass, mens Bangkok slumrer i bakrusen.
Kjenner igjen stemningen selv om jeg ikke har vandret i akkurat de samme gatene du beskriver her. Jeg likte meg i partybyen Bangkok jeg. Herregud, for et natteliv! Alt til sin tid, selvsagt.
🙂
Hei du…
Men jeg likte egentlig Bangkok litt jeg ogsÃ¥. Jeg mÃ¥tte bare komme meg over den første kneika og urbaniseringssjokket etter noen stille dager i gokk. 😉
Første kvelden gikk vi rundt i Patpong. Heeeeeeerregud… *knis* Men snakk om…ehem…uteliv.
Ja, du kan være trygg på at det ikke var så dødt der under nyttårsfeiringen, da var nemlig jeg der, og det var jo bare kaos, hehe (se link for utdyping):
http://minsakalteblogg.wordpress.com/2010/02/17/om-a-menge-seg-med-mengden/
Men åh, for en opplevelse, det er det som er så fint med Thailand, med Bangkok, de der plutselighetene, kanskje jeg må en ny tur til Chinatown snart, og snike rundt templene på jakt etter litt trommelyd!