One night in Bangkok makes a hard man humble

Jeg dropper den kinesiske nyttårsfeiringen til fordel for mer dykking. Da vi kjører nedover Yaowarat Road i Chinatown en dag forsinket, ligger byen i sløv bakrus. På fortauene ligger restene av papirdekorasjoner og ødelagte røde lanterner. Menneskene er i slow motion. Kokken som står ved den mobile fast food-sjappa på hjørnet holder seg med ei hånd på det verkende kuppelhodet mens han wok’er kjappe måltider til kunder som mest av alt ligger over de shabby bordene, og forsøker å reparere med won ton og Singha øl.

Utenfor hotellet står en av Bangkoks mange luringer. Han later som han representerer hotellet og er hjelpsom med å få tak i tuk tuker og drosjer. Jeg spør om et marked i utkanten av Chinatown og han rister på hodet og lirer av seg standardfrasen: Sorry miss, it is closed, but I know somewhere else that you would like…Det er frasen som skal få alle alarmklokker til å kime, men jeg ser meg rundt, og tenker at han for en gangs skyld kanskje forteller sannheten. Chinatown er babalas.

Jeg vandrer gatelangs. Gjennom trange smug som aldri opplever direkte sollys. Jeg møter tannlause, gamle menn. Jeg går forbi kvinner som sitter inne i smugene og renser fisk, og kattene som sitter i ring rundt og venter på restene. Jeg blir våt på beina av å gå gjennom sølepyttene med gammelt oppvaskvann og annet jeg ikke vil tenke på. Men det er fredelig og laid-back, og jeg foretrekker det fremfor det støyende normale kaoset.

Jeg hører trommer et sted. Dype, drønnende trommeslag som minner meg om Bali. Om kremasjonsfester og løvedans. Jeg følger lyden og kommer frem til et kantonesisk tempel. Jeg forventer meg menneskemylder, men ingen går inn gjennom portene. Så jeg blir stående utenfor en liten stund, nysgjerrig trippende mens jeg forsøker å myse inn gjennom porten og gjerdestolpene.

Det står en ung gutt på trappen. Han ser meg og vinker til meg. Det er oppmuntringen jeg trenger. You wanna have a look? spør han, og jeg nikker. It’s just a school rehearsal, forklarer han. It’s not the real thing.

Han viser stolt frem glorete, fargesprakende løverhoder med blinkende LED- øyne og bevegelige ører. Så roper læreren på han og han løper avsted. Jeg setter meg ned et stykke unna dansegruppa og de små, pinglete guttene i skoleorkesteret stiller seg opp ved trommene sine. Lyden får bakken til å vibrere og lysekronene til å skrangle. Løvene danser.

Jeg blir sittende lenge.

Da jeg går ut av templet har det mørknet, og Chinatown blinker mot meg med sine røde neonlys. Jeg velger en av hovedveiene tilbake til hotellet. Jeg går på tomme fortauer med danseplass, mens Bangkok slumrer i bakrusen.

 

Wat Pho

Thonburi

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share