Noen ganger finnes ikke historien der man skulle ønske. Den ligger gjemt under en annen stein. Eller i en arkivboks du kanskje, eller kanskje aldri, åpner. Der gjemmer den seg. Der står den og samler støv i en uendelig lang rekke av identiske arkivbokser fylt med andre historier. Hvis de ble fortalt riktig ville de kunne få leseren til å stirre ut på bylandskapet i ettertenksomhet. De ville bli husket og sette igjen spor i den riktig leseren. Og noen ganger vil de, selv i rå form, kunne frembringe krampelatter slik at hele lesesalen rynker misbilligende på brynene.
De er misunnelige, sier jeg til meg selv nÃ¥r jeg nok en gang har klart Ã¥ tiltrekke meg oppmerksomheten til alle de andre som sitter rundt meg fordypet i gulnet papir og gammelt støv. De lurer pÃ¥ hva jeg har funnet og trekker et skuffelsens sukk over at de enda ikke har funnet en liknende skatt i dagens jakt. Jeg tror jeg er i ferd med Ã¥ gli inn i inventaret pÃ¥ nasjonalarkivet i Windhoek. Jeg er i ferd med Ã¥ bli en kuriositet pÃ¥ lik linje med et par av de andre som alltid stÃ¥r og henger ved døra ti minutter før Ã¥pningstid i hÃ¥p om at bibliotekaren, kanskje…kanskje…forbarmer seg over dem og slipper dem inn litt for tidlig.
Jeg skal egentlig holde meg til hvalfangststasjonen Sturmvogel. Et kortlivet eventyr, fordi 1. verdenskrig kom i veien. Men i det jeg skummer nedover listen med henvisninger som søkeordene mine har plukket frem, stopper jeg opp da jeg ser denne: War between Great Britain and Germany. Activities of Norwegians in Swakopmund. Jeg klarer ikke la være. Jeg har flere ganger spurt meg selv hva disse hvalfangerne gjorde under krigen. Hvilken side endte de opp på? De må ha vært tungt integrert i det tyske miljøet før krigen startet, har jeg tenkt. Så feil man kan ta.
I 1940 gjorde nordmennene byen Swakopmund utrygg. Som vikinger på tokt tok vi for oss av byens gleder og fikk moralen til å synke og skjørtekantene til å blafre. Husfruene i Swakopmund heiste opp nylonstrømpene og rettet på hårrullene, før de gikk til kamp mot barbarerne. De ville forvise alle nordmenn fra byen og sende dem tilbake til Walvis Bay der hvalfangstskutene lå ankret opp.
En kvinne anmeldte en norsk hvalfanger for utukt mot to sorte kvinner. Hun så at kvinnene var opptatt med klesvasken da en nordmann kom gående og begynte å snakke med dem. Hun mener nordmannens intensjoner var opplagte. Hva annet kunne han ha å gjøre i bakgården sammen med disse kvinnene? Jeg ser henne for meg. Hvordan hun står og følger med bak blondegardinene og retter på de danderte hårlokkene, mens fantasien løper løpsk og hun planlegger hvordan hun skal presentere saken for politikonstabelen og dameklubben.
Har du snakket med disse nordmennene noen gang, spurte politikonstabelen. Nei, gud forby, svarte husfruen. Hun går over på andre siden av gaten hvis hun ser nordmenn. Hun er jo, tross alt, en anstendig kvinne med et godt rykte.
Like etterpå kom det inn en anmeldelse av en annen nordmann som for en tid tilbake hadde forgrepet seg på en skolegutt i skolehjemmet i Swakopmund. Politikonstabelen mottok anmeldelsen med overraskelse og begynte umiddelbart å forsøke å nøste opp i trådene. Hvorfor hadde ikke denne saken blitt anmeldt tidligere? Jacobi, den unge gutten, ble kalt inn til samtale. Joda, han visste om nordmannen, men han rapporterte aldri saken fordi:
“…at the end of last month I woke up at around midnight when I saw a Norwegian in my room. He seemed to be heavily under the influence of liqour. The Norwegian asked whether this was the hotel, and I told him it was not. The Norwegian did not molest me, he just fell over snoring on the neighbour bed. I left the room and went to sleep in an empty room down the hall. Next morning, I found the Norwegian still in my room. When he woke he asked who I was and where he was, and I told him. He immediately left. I never reported the incident”.
I et tredje forsøk ble noen nordmenn ogsÃ¥ anklaget for Ã¥ ha knivstukket en prostituert i Walvis Bay. …”It is said that in the location there is much traffic. A native woman that had done a favour to ten men, had to pay for it with her life…The women here in Swakop are hardly sure of their lives. Although we try to avoid them, these men are like wild animals”.
Mennene i Swakopmund er ikke like anti. De synes de norske hvalfangerne er underholdende. Hotell- og restauranteierne gnir seg i hendene. Gutta er visstnok spandable og rause, og mange av byens, ikke fullt så snerpete, mannlige innbyggere sitter gjerne i hotellbaren og hører på sjømannshistoriene.
Politiet finner heller ingenting som tyder på at nordmennene er så ille som husfruene vil ha det til. Nei, tvert om. På grunn av deres dårlige rykte blir de holdt under oppsikt når de besøker byen, men politiet har aldri funnet noen beviser som underbygger kvinnens påstander. Riktignok spytter ikke gutta i glasset og de er glade i en fest, eller to. Men de er overraskende siviliserte, sier mennene og politikonstablene. Om kvinnene ikke hadde løpt som stressa høner når de ser en norsk ullgenser ville de funnet ut at de har gode manerer og er fine i klærne, påpekte noen av de mannlige innbyggerne.
Noen ganger ligger historien gjemt under en annen stein. Eller en arkivboks du kanskje, helt tilfeldig, åpner. Der gjemmer den seg. Der står den og samler støv i en uendelig lang rekke av identiske arkivbokser fylt med andre historier som venter på å bli oppdaget.
These men are like wild animals,
Argh! En lusen tommel, og jeg som ville gi fullt stjernedryss! 😀 Du skriver sÃ¥ braaaa!
Jeg er bare sÃ¥ lettet, Laken. En stund trodde jeg historieprosjektet mitt var helt…hÃ¥pløst ute og kjøre. Men her er det jo hÃ¥p, tross alt. Jeg mÃ¥ bare hoppe 30 Ã¥r frem i tid, og en del kilometer nordover. 😀
Yey!
Dette hørtes ut som helt greie norske hvalfangere du beskrev her Silje.
For meg sÃ¥ er dette fornøyelig lesing og jeg drar gjenkjennelig pÃ¥ smilebÃ¥ndet 🙂
Syns det er mye greiere å tomle jeg. Enkelt og greit.
Thumbs up, Silje 🙂
Det skal understrekes at det kun var noen kvinner, og de har et eller innfløkt bånd mellom seg, som fikk helt krupp av de norske hvalfangerne. Politiet frikjente dem fra alt, og forsvarte dem konsekvent overfor myndighetene i Cape Town on Pretoria.
Vet du Flabben…nÃ¥ har jeg sÃ¥ mange arkivbokser Ã¥ velge i at…jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Og endelig har jeg funnet bildene ogsÃ¥. Flotte greier. NÃ¥ gjelder det bare Ã¥ komme seg til nasjonalarkivet igjen sÃ¥ fort som mulig. 😉
Bare mumler….han der…hvalfangeronkelen din…remember? 😉
Blir fint å lese fortsettelsen,grav i veg!!
Snerpete damer… 🙂
Ynskjer deg ein finfin dag.Marieklem i farta.
Hei Marie
Det er i hvert fall morsomt Ã¥ grave. Og nÃ¥ har jeg funnet en Ã¥pning og en god retning Ã¥ grave videre i, tror jeg. 😉 Men det…kremt…er plutselig litt et litt større prosjekt enn det egentlig skulle være. Vel…pyttsann…
Jeg lover Ã¥ slutte lenge før Knausen gjorde. 😀
Hmm… høres ut som det var trøndere og nordlenninger som var hvalfangere. 😉
Neeeei! 😀
De var jo snille og hyggelige vestfoldinger. Stort sett. Akkurat som meg selv. *Knis* Der ser du hvor jeg har galskapen fra… 😯 . Jeg har en sÃ¥nn der…hva heter det igjen…kulturarv jeg mÃ¥ holde i hevd. 😀
*blÃ¥ser seg opp* SÃ¥ du mener at trøndere og nordlenninger er mindre snille enn vestfoldinger??? 😉
Kulturarv eller bare dÃ¥rlige gener… 😉
Ehh….neida, de er sikkert snille som lam, de… 🙂
Ooops…
I Sør-Afrika har de nettopp kriminalisert xenofobia…*kremt*…tror du min iboende skepsis til menn med bart og kul dialekt kvalifiserer…?
Ååååh….and the story goes on! SÃ¥ bra! 😀
Jeg burde vært der og hjulpet deg! Jeg kunne…hatt pÃ¥ den fine nye norske hjemmestrikkede genseren min og notert for deg 😀
Jeg driver og manner meg opp til Ã¥ ta noen dager med arkivgraving nÃ¥r jeg er i Norge, Sole (derfor valgte jeg Ã¥ legge ut teksten igjen). SÃ¥ hvis du vil være med Ã¥ ta notater og bruke den hjemmestrikkede genseren er det bare Ã¥ henge pÃ¥. 😉
Dessuten har vi, i dag, bestemt oss for at Luderitz blir Ã¥rets feltarbeid og at jeg derfor fÃ¥r nesten ei uke Ã¥ boltre meg i Sturmvogels nabolag i november. Da kan jeg endevende noen flere steiner og snakke med noen gamle, pensjonerte luringer og forhÃ¥pentligvis komme et lite stykke videre pÃ¥ veien. 🙂
Det er nesten så jeg anbefaler deg å stoppe nå, ellers kommer kjendisdokumentaristene og stjeler din fantastiske historie. Dette er både dokumentarmat og romanmat. Har du vært over på den andre siden og sjekket tilsvarende i Durban? Der bor det jo tusenvis av etterkommere etter norske hvalfangere, og det fins sikkert et bibliotek eller to som har litt å briefe med.
Da jeg var i Durban fantaserte jeg meg om Ã¥ oppsøke de “norske” miljøene og skrive om det. Senere stjal noen ideen fra meg uten at de visste at den var min, jeg sa det aldri til noen, men ergrer meg i dag. Det er jo sÃ¥nne ting bøker lages av.
Mmmm…har tenkt tanken, men tar sjansen. igjen. Driver dessuten og manner meg opp til Ã¥ ta opp gravejobben pÃ¥ norsk…eh…sokkel.
Har ikke egentlig vurdert Durban noe særlig, Geir. Av forskjellige grunner. Avstanden er nå en ting, men det viktigste er egentlig at den norske hvalfangsten og befolkningen på den siden er mye bedre dokumentert. Man vet mye mer. Som du selv sier, noen rappa ideen din og satte den ut i live, og det har også foregått mye mer forskning i det området.
I Namibia var det jo bare et par slengere i forhold…og historiene er sÃ¥pass godt gjemt at jeg satser pÃ¥ at de ligger trygt…
Hvis du vil forsøke deg igjen kan vi lage et team: Du tar bilder og bruker rødpenn og jeg…eh…forsøker Ã¥ skrive. 😉
Der har vi det. Vi søker Fritt ord om bloggestipend, de har visst et par millioner til utdeling. Vi tar en million hver og lager tidenes sjøfartshistorieblogg!
Det hadde vært noe, Geir. Selv sliter jeg med å finne ordene til å skrive noe som helst for tiden. Så merkelig. Jeg vil, jeg vil. Men jeg får det ikke til.
Koser meg med Ã¥ lese tekstene, blar litt fram og tilbake. Liker beskrivelsene og “er der”.
Dette minner meg om en krigsseiler og hans fortelling om det Ã¥ være langt fra familien i 5 laange krigsÃ¥r. Kone og barn i Norge og kjærest i afrikansk havn…. Han valgte Ã¥ reise hjem.
Har du skrevet den artikkelen om Stormvogelbucht?
Grete
Hei Grete
Jeg forsøkte å sende deg en mail, men fikk den i retur, så da får det bli svar på kommentaren her istedet.
Aller først: Velkommen til bloggen. Det er alltid hyggelig med nye lesere.
Og sÃ¥… Jeg ble veldig nysgjerrig, og interessert i mer info ang. krigsseilerne som holdt til langs den afrikanske kysten (særlig vestkysten). Fra Ã¥ ha holdt meg i Sturmvogel har jeg etterhvert fÃ¥tt et bredere fokus og er veldig interessert i Ã¥ komme i kontakt med personer som i korte, eller lange, perioder har oppholdt seg pÃ¥ fastlandet i dette omrÃ¥det.
Utfra kildene mine virker det som om det i perioder var mange nordmenn som i perioder hadde landlov i Swakopmund og Walvis Bay.
Kjenner du tilfeldigvis noen av krigsseilerne, eller enda bedre, hvalfangerne, kan du gjerne sende dem min vei.
Jeg kan nås på mail:
silje@denafrikanskefarmen.com
Vennlig hilsen