These men are like wild animals

Dead end

Noen ganger finnes ikke historien der man skulle ønske. Den ligger gjemt under en annen stein. Eller i en arkivboks du kanskje, eller kanskje aldri, åpner. Der gjemmer den seg. Der står den og samler støv i en uendelig lang rekke av identiske arkivbokser fylt med andre historier. Hvis de ble fortalt riktig ville de kunne få leseren til å stirre ut på bylandskapet i ettertenksomhet. De ville bli husket og sette igjen spor i den riktig leseren. Og noen ganger vil de, selv i rå form, kunne frembringe krampelatter slik at hele lesesalen rynker misbilligende på brynene.

De er misunnelige, sier jeg til meg selv når jeg nok en gang har klart å tiltrekke meg oppmerksomheten til alle de andre som sitter rundt meg fordypet i gulnet papir og gammelt støv. De lurer på hva jeg har funnet og trekker et skuffelsens sukk over at de enda ikke har funnet en liknende skatt i dagens jakt. Jeg tror jeg er i ferd med å gli inn i inventaret på nasjonalarkivet i Windhoek. Jeg er i ferd med å bli en kuriositet på lik linje med et par av de andre som alltid står og henger ved døra ti minutter før åpningstid i håp om at bibliotekaren, kanskje…kanskje…forbarmer seg over dem og slipper dem inn litt for tidlig.

Jeg skal egentlig holde meg til hvalfangststasjonen Sturmvogel. Et kortlivet eventyr, fordi 1. verdenskrig kom i veien. Men i det jeg skummer nedover listen med henvisninger som søkeordene mine har plukket frem, stopper jeg opp da jeg ser denne: War between Great Britain and Germany. Activities of Norwegians in Swakopmund. Jeg klarer ikke la være. Jeg har flere ganger spurt meg selv hva disse hvalfangerne gjorde under krigen. Hvilken side endte de opp på? De må ha vært tungt integrert i det tyske miljøet før krigen startet, har jeg tenkt. Så feil man kan ta.

I 1940 gjorde nordmennene byen Swakopmund utrygg. Som vikinger på tokt tok vi for oss av byens gleder og fikk moralen til å synke og skjørtekantene til å blafre. Husfruene i Swakopmund heiste opp nylonstrømpene og rettet på hårrullene, før de gikk til kamp mot barbarerne. De ville forvise alle nordmenn fra byen og sende dem tilbake til Walvis Bay der hvalfangstskutene lå ankret opp.

En kvinne anmeldte en norsk hvalfanger for utukt mot to sorte kvinner. Hun så at kvinnene var opptatt med klesvasken da en nordmann kom gående og begynte å snakke med dem. Hun mener nordmannens intensjoner var opplagte. Hva annet kunne han ha å gjøre i bakgården sammen med disse kvinnene? Jeg ser henne for meg. Hvordan hun står og følger med bak blondegardinene og retter på de danderte hårlokkene, mens fantasien løper løpsk og hun planlegger hvordan hun skal presentere saken for politikonstabelen og dameklubben.

Har du snakket med disse nordmennene noen gang, spurte politikonstabelen. Nei, gud forby, svarte husfruen. Hun går over på andre siden av gaten hvis hun ser nordmenn. Hun er jo, tross alt, en anstendig kvinne med et godt rykte.

Like etterpå kom det inn en anmeldelse av en annen nordmann som for en tid tilbake hadde forgrepet seg på en skolegutt i skolehjemmet i Swakopmund. Politikonstabelen mottok anmeldelsen med overraskelse og begynte umiddelbart å forsøke å nøste opp i trådene. Hvorfor hadde ikke denne saken blitt anmeldt tidligere? Jacobi, den unge gutten, ble kalt inn til samtale. Joda, han visste om nordmannen, men han rapporterte aldri saken fordi:

“…at the end of last month I woke up at around midnight when I saw a Norwegian in my room. He seemed to be heavily under the influence of liqour. The Norwegian asked whether this was the hotel, and I told him it was not. The Norwegian did not molest me, he just fell over snoring on the neighbour bed. I left the room and went to sleep in an empty room down the hall. Next morning, I found the Norwegian still in my room. When he woke he asked who I was and where he was, and I told him. He immediately left. I never reported the incident”.

I et tredje forsøk ble noen nordmenn også anklaget for å ha knivstukket en prostituert i Walvis Bay. …”It is said that in the location there is much traffic. A native woman that had done a favour to ten men, had to pay for it with her life…The women here in Swakop are hardly sure of their lives. Although we try to avoid them, these men are like wild animals”.

Mennene i Swakopmund er ikke like anti. De synes de norske hvalfangerne er underholdende. Hotell- og restauranteierne gnir seg i hendene. Gutta er visstnok spandable og rause, og mange av byens, ikke fullt så snerpete, mannlige innbyggere sitter gjerne i hotellbaren og hører på sjømannshistoriene.

Politiet finner heller ingenting som tyder på at nordmennene er så ille som husfruene vil ha det til. Nei, tvert om. På grunn av deres dårlige rykte blir de holdt under oppsikt når de besøker byen, men politiet har aldri funnet noen beviser som underbygger kvinnens påstander. Riktignok spytter ikke gutta i glasset og de er glade i en fest, eller to. Men de er overraskende siviliserte, sier mennene og politikonstablene. Om kvinnene ikke hadde løpt som stressa høner når de ser en norsk ullgenser ville de funnet ut at de har gode manerer og er fine i klærne, påpekte noen av de mannlige innbyggerne.

Noen ganger ligger historien gjemt under en annen stein. Eller en arkivboks du kanskje, helt tilfeldig, åpner. Der gjemmer den seg. Der står den og samler støv i en uendelig lang rekke av identiske arkivbokser fylt med andre historier som venter på å bli oppdaget.

The old boilers in Shearwater Bay, Luderitz

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.3/5 (4 votes cast)
These men are like wild animals, 4.3 out of 5 based on 4 ratings
Share