Blokkfløyteterror

Det er egentlig en helt vanlig søndag. Med nymalt kaffe og hjemmebakte scones, og med egg fra den afrikanske farmens lykkelige, løsgående høner. Det er den eneste dagen i uka da jeg ikke tvinges opp av en ilter vekkeklokke og kan tøfle rundt i pysj til lunsj. Det er de små gledene i livet.

Det eneste lille skåret i gleden er at jeg vet at jeg må manne meg opp til kveldens skoleforestilling.

Dette er en av ulempene ved å bo i Namibia. Det er ikke bare foreldre som må lide seg gjennom stotrende skuespillprestasjoner og falsk sang. Det er forventet at hele storfamilien skal stille opp. Mest for å fylle opp salen , tror jeg, for det blir unektelig litt glissent i rekkene med fire foreldrepar som tilskuere. Men det er på sitt vis ogå en form for rituale som skal forsterke familiebåndene og sikkerhetsnettet.

For når du har havna på kjøret, eller i uløkka, eller bare er blitt for gammel og tannlaus til å bite fra deg på egenhånd, er det familiebåndene som skal holde deg på plass og ta vare på deg. Det blir slik, i et land uten noe velfungerende velferdssystem eller institusjoner som er i stand til å gripe inn og ta over. Så å overleve en skoleforestilling i halvåret, føles som et overkommelig offer. Stort sett.

Ungene er til og med litt søte der de står på scenen i den lille kirken. De er utkledd som marihøner og fluestopp, og som grønne frosker og prestekrager. De stotrer frem replikkene sine og stopper brått midt i en setning. De svelger resten av ordene i et høylytt gulp da de innser at det er helt feil replikk. Deretter ser de storøyd og skrekkslagne på læreren på første rad, som hviskende får dem i gang igjen.

Om historien ikke akkurat er spennende eller fengende, så har det likevel en viss underholdningsverdi og jeg forsøker å kamuflere små knis i et smil jeg håper virker oppmuntrende på de små stakkarene.

Men så kommer pausen i skuespillet. Og med den, pausemusikken – Blokkfløytekonserten.

Var skoleverket helt blåst i huet når de valgte seg blokkfløyte som musikkinstrument i barneskolen?

De unge, håpefulle står linet opp på scenen med notene foran seg, og jeg kjenner at jeg allerede klamrer meg til stolen og venter på det verste. Gud vet hva de spiller. Det er i hvert fall ingen av dem som er i takt, eller er i stand til å holde en tone. Og det spiller egentlig ingen rolle for blokkfløytelyder er fæle, uansett. Mens jeg sitter der med stivnet smil og mentalt forsøker å lukke ørene, slår det meg at det må mer enn et vagt slektskap til, for å overleve denne typen frekvenser i mer enn noen få minutter. Det hjelper sikkert med en solid dose foreldrestolthet. Eller eventuelt dårlig hørsel.

Jeg ser at en av de eldre guttene hopper over noen toner for å trekke pusten foruroligende langt og lenge. Oh sweet mother of God. På et eller annet tidspunkt må han jo puste ut igjen også.

Han kjører munnstykket godt inn i kjeften og blåser alt han kan i en skjærende høy tone som får kirkeklokkene til å riste, og publikumet til å blekne. Det er en fantastisk akustikk i kirken som får det hele til å bli mye verre enn det er i friluft ute i skolegården.

Om det er en oppriktig feilblås, en demonstrasjon mot skolens musikkundervisning, eller rett og slett en form for terrorhandling, veit jeg ikke. Men jeg heller mot det siste, for da han ser virkningen av gvinet på publikum smiler han faenivoldsk ned i notene.

Etter det cresendoet fortsetter torturen i et par, altfor lange, minutter inntil den siste eleven har blåst fra seg for siste gang. Fingrene mine har liksom stivnet i skrekk og må brekkes fri. Og jeg er jo ikke musikalsk en gang. For en person med gehør må det være traumatisk.

Det kommer et unisont lettet sukk fra publikum før vi får klint på oss stolte smil, og får i gang den litt haltende applausen.

Det er da jeg begynner å tenke på hun der dama på flyet. Hun som fikk blåst ut trommehinnene sine av den hylende ungen i nabosetet. Er det i det hele tatt fysisk mulig, tenkte jeg første gangen jeg leste artikkelen. Men nå tror jeg at det kanskje er mulig, tross alt. Jeg innbiller meg at jeg nesten vet hvordan Joan Barnard må ha opplevd det å…eh…dælje huet i lydmuren og kjenne at hørselen sildrer ut av øregangen sammen med blod og litt gørr, og restene av trommehinna.

Og det minner meg på noe, potensielt livsviktig, like før avreisen til Norge. Så jeg drar opp filofax’en fra veska selv om annen akt forlengst er i gang, og Mark skuler morskt på meg.

Note to self: Husk FOR ALL DEL iPod’en til flyturen. Og kjøpe nye, veldig gode ørepropper.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.3/5 (3 votes cast)
Blokkfløyteterror, 4.3 out of 5 based on 3 ratings
Share