Så klart må vi til Wat Pho når vi først er i Bangkok.
Alle må til Wat Pho (google it). Det er et av de stedene som står på alle listene over ting man må gjøre, og steder man må se i Bangkok. Ofte ramset opp og aktivt brukt av de kule guidebøkene, som jeg selv er ivrig leser av.
Not exactly off the beaten track
The Reclining Buddha: Been there, seen that, done that.Â
Det er ikke slik at jeg heller vil til Patpong for å se på horene og kjøpe fake Rolex, eller til Paragon Centre for å kjøpe de ekte varene (bortsett fra horene da).
Jeg vil muligens heller gå rundt i bakgatene i Chinatown. Og jeg vil helt klart mye heller sitte i en longtail-båt og utforske bakevjene i Thonburi, eller smake og lukte på alt det merkelig som selges på grønnsaksmarkedet i Pak Khlong Talat.
Men som sagt, vi må til Wat Pho når vi først er i Bangkok, så vi vinker på en taxi som kan ta oss til Ratanakosin og freser avsted.
Jeg sliter med en indre konflikt angående min kultur-interesse. Eller, strengt tatt, mangel på. Jeg skulle ønske jeg var mer interessert enn jeg egentlig er. Jeg har mine små, sære interesseområder, men jeg vil gjerne kunne vandre rundt i et museum eller et sted som Wat Pho i timesvis uten å gå lei. Jeg har helt klart en forholdsvis lav toleransegrense for mosaikk og forgylte buddhaer. For ikke å snakke om busslassene med andre turister. Det minner mest om en obligatorisk skoletur, og etter en liten stund er jeg helt templed out.
Wat Pho: I bakgrunnen
Lots and lots of buddhas
Jeg sparker av meg sandalene for gudvethvilken gang og labber inn i nok et tempel. Jeg stiller meg opp foran alteret med buddhaene og vurderer om jeg skal ta enda bilde, eller om det holder med de 150 jeg allerede har tatt. De andre turistene knipser ivrig i vei. Jeg føler at jeg har sett alt mange ganger før, inntil jeg oppdager at veggene er pyntet med oljemalerier av britiske handelsskip. For et merkelig motiv å bruke i et buddhistisk tempel, tenker jeg, men hver sin smak og alt det der.
Idet jeg snur meg for å gå ut igjen, ser jeg en oransjekledd munk som sitter på en stol i bakgrunnen. Det er ikke så merkelig. Han hører til her, tross alt. Kanskje han sitter og passer på at vi tar av oss på beina og ikke rapper noen av de mindre buddhaene. Men det som får meg til å stirre fascinert er at han har en iPhone. En iPhone!
Gagdetfreaken våkner til liv og måper misunnelig. Jeg har enda ikke klart å grine meg til, eller overbevist Mark om at jeg faktisk trenger, en sånn. Og der sitter han, den asketiske munken som er midt i sin spirituelle reise og oppvåkning, og surfer! På en iPhone!
Jeg røsker til meg kameraet for å ta en bilde av munken, men er akkurat litt for seint ute. Han putter mobilen i en usynlig lomme og reiser seg for å forlate tempelet.
I et øyeblikk av galskap bestemmer jeg meg for å følge etter, og haler med meg Mark. Munken får noen meter forsprang. Han drar frem mobilen sin nå og da og forsøker å ringe noen, men får tydeligvis ikke tak i dem. Jeg følger etter som en paparazzi og forsøker å ta bilder, men er alltid litt for treig.
Mark henger på, om enn litt motvillig. Til slutt stopper han midt på den åpne plassen. Silje, sier han, lusker vi på den munken? Han ser ordentlig streng ut.
Mmmm…vel… Han har en iPhone! Ã…h, hvor finnes disse hullene man sÃ¥ lett kan snuble i, nÃ¥r man trenger et Ã¥ forsvinne i?
Hmmmm…lusker vi pÃ¥ munken med iPhone?
Ok, når han sier det på den måten høres det ikke bra ut.
Jeg forsøker å forklare meg med en lang, noget vag, unnskyldning om at det er en merkelig og interessant kontrast å se en buddhistisk munk i et eldgammelt tempel fikle med trendy duppeditter. Dessuten mumler jeg noe om at en iPhone kanskje er veien å gå for å nå nirvana (dvs. ende lidelsen det er å ha en gadgetfreak-kone som ønsker seg en). Det når ikke frem i det hele tatt.
Kom, sier Mark, nå går vi og kjøper iskrem og lar munken være i fred. Han trekker meg med i helt motsatt retning mot en liten kiosk.
SÃ¥ det blir aldri noe bilde av munken med iPhone. Det blir bare et av en som vanner plantene.
Wat Pho: Helt feil munk.
Hihi, “lusker vi pÃ¥ munken?” 😀
Hadde nok jeg ogsÃ¥ gjort. Slike kontraster _er_ jo fasinerende…. uansett om man vil ha en iPhone eller ikke 🙂
Mailer deg telefonnummeret mitt, så kan vi tekstes når du er i nærheten.
Ja, jeg har kommet meg til sans og samling igjen nÃ¥, girl. og sikler mer pÃ¥ en Suunto dive-computer enn en iPhone. 😀
Det er noe med at de stÃ¥r litt utenfor tiden i sine oransje saronger og barberte skaller. Og som smgj pÃ¥peker sÃ¥ er det jo slik at veldig mange unge menn har en periode som munk før de fortsetter pÃ¥ karrieren sin, og…eh…lar hÃ¥ret vokse ut, og dermed er de sÃ¥ klart ikke like…dedikerte, alle sammen. But still…det blir bare en…kulturkræsj i hodet mitt. Det passer bare ikke sammen…
Been there, done that – og likte tempelhagene mye mer enn tempelet. Du skulle jo bare ha spurt iphonemunken om et bilde da…
Siden munketjeneste er a la førstegangstjeneste i Norge – noe “alle” menn gjør et Ã¥rs tid sÃ¥ er det ikke sÃ¥ rart at de er litt mindre opphøyde enn de som velger det som et livslangt yrke. 😀
Ja, jeg vet. Jeg skulle bare spurt. Men, da hadde pÃ¥ en mÃ¥te motivet blitt litt ødelagt. Jeg ville…Ã¥h, jeg kommer alltid til Ã¥ ha det motivet i et mentalt album i bakhodet. Jeg vet akkurat hvordan jeg ville tatt det…og hvordand det helst skulle sett ut (selv om bildene mine sjelden blir slik de er tenkt).
*ler* Oh, dette var helt klart en av de mindre…opphøyde og dedikerte, smgj. Eller…hva vet jeg…det kan jo tenkes han lastet ned dagens vers fra Theravada.com 😀
Var ogsÃ¥ innom her med blandede følelser over interessen, men veldig glad allikevel for besøket. Ble ikke timesvis vandring, men kjekt Ã¥ ha vært der – siden det er et viktig og betydningsfullt tempel for thaiere. Utrolige detaljer da… been there, done that sier jeg ogsÃ¥ 🙂 Bangkok er fantastisk:)
Mmmm…Bangkok har mye Ã¥ by pÃ¥, Ana. Jeg er helt enig. Jeg var skeptisk og litt avventende til Ã¥ begynne med. Enda mer skeptisk og avventende da jeg kjørte fra flyplassen og inn til Chinatown sent pÃ¥ kvelden. Det virket som om mange kvartaler (med boligblokker, ikke industri og forretninger) var helt forlatte, og sÃ¥ litt spøkelsesaktige ut. Men morgenen etter var alt sÃ¥ meget bedre. 😉
Også egentlig glad for at jeg stakk innom. Men det gjorde vel ikke det heeeelt store inntrykket, selv om buddhaen er diger.
fantastisk. jeg tror også jeg ville likt å se munken med iphone, så jeg klandrer deg ikke!
Men jeg syns ofte at en fin måte å oppleve en ny by på er å kjenne på pulsen og livet der. Museum er jeg interesserte i om emnet er noe jeg er interessert i, men med begrenset tid er det sjelden det er museumer som fenger meg mest. Men Skal Man Så Skal Man!
Jeg ogsÃ¥, Yoshimi. Og jeg har vel…gang pÃ¥ gang, funnet ut at de Store Turistattraksjonene sjelden er dem som sitter igjen som de mest minnerike opplevelsene. Det er smÃ¥tingene som gjelder. Og veldig ofte de helt uplanlagte avstikkerne eller menneskemøtene.
Det beste med de fleste slike attraksjoner, er utgangsdøra. Men jeg er enig, Wat Pho er faktisk et sted det gÃ¥r an Ã¥ oppholde seg – og det skyldes først og fremst utendørsforholdene. Og munkene med iPhones.
Mmmm…ja, hva hadde Wat Pho egentlig vært uten hagen og munkene med iPhone…? 😉
Oh, sliter skrekkelig med reisefeber for tiden, Geir. Vil reise hvorsomhelst nesten. Håper en Norgestur i det minste hjelper litt. Jeg får i hvert fall feelingen med flyplasstransiter og langflyvninger.