Om spøkelsene i skuffene

“And if I was not guilty because one cannot be guilty of betraying a criminal,

then I was guilty for having loved a criminal”

Helt i begynnelsen av 1. verdenskrig ble en av oldefedrene på farsiden såret under en kamp mot Rehoboth-basterne like sør for Windhoek. Han var en seiglivet kar og overlevde, men det var slutten på den militære karrieren hans og han brukte lang tid på å komme til hektene igjen. Dette er sånt familien normalt ikke snakker så mye om. Det er jo nesten hundre år siden, og så og si glemt for de fleste. Det er bare jeg som innimellom mumler noe om at det ville være spennende å lese dagbøkene til oldefar, men så glemmer jeg det igjen.

Men i forrige uke fikk familien en maskinskrevet, formell invitasjon. Vi ble oppfordret til å møte opp på basternes feiring av slaget der oldefar ble såret. For å bli vist frem som etterfølgerne av dette stabeistet de ikke klarte å likvidere?

Nå og da dukker det opp duknakkede, alvorlige tyskere med gråten i halsen i namibiske medier. De har blitt invitert og oppfordret til å møte opp for å holde en tale på vegne av forfedrene. Det er liksom ikke måte på hvor underdanige de er og hvordan de legger seg skamfulle ned og ber om tilgivelse for noe som skjedde generasjoner før deres egen tid. Som takk for denne gesten blir de ofte hetset og kritisert av et i utgangspunktet negativt innstilt publikum. Jeg ser på disse bleke, men fattede menneskene som tar imot og lurer på om det kommer noe godt ut av det i det hele tatt.  Jeg setter spørsmålstegn ved denne måten å personifisere ansvaret, og at noen av dagens generasjon skal måtte stå frem som syndebukker for det som skjedde den gangen. Hvilket ansvar har de egentlig?

Familien hopper ikke av glede over invitasjonen akkurat. Samtidig avfeier de den ikke blankt heller. De føler et visst press.

Men det var jo bestefaren min, sier svigerfar. Det var jo en mann jeg var glad i og som jeg likte å være sammen med.

Omtrent samtidig som invitasjonen kommer i posten, bestemmer familien seg for å flytte Oma, matriarken, på gamlehjem. Det er på høy tid, og en enstemmig avgjørelse, bortsett fra Oma selv, som foretrekker å bo hos en av ungene. 

Oma er gammel og skrøpelig nå. Hun er preget av flere slag og helseproblemer. Det eneste som fremdeles er intakt er staheten hennes. I kaoset som følger blir det til at jeg og en av Marks søstre hjelper moren med å pakke Omas saker og kjøre flyttelasset avgårde.

Mens vi hører på Oma som snakker med datteren i en annen del av huset, bretter vi sammen tøyet som er lagt frem på sengen. Søsteren til Mark åpner en av kommodeskuffene for å lete etter noe. Skuffen er fylt med hjemmelagede gaver barnebarna og oldebarna har laget de siste 35 årene. Små kort med barnslig skrift og skrivefeil som begynner med Liebe Oma und Opa. Til og med de små kortene fra julegavene har de spart på.

Søsteren til Mark romsterer rundt i skuffen og smiler av ting hun husker at hun har laget. Hun forteller små historier om enkelte av tingene, og rister overveldet på hodet. Så stivner hun på et sånt vis at jeg nysgjerrig lener meg over skulderen hennes for å se hva hun har funnet.

Midt blant barnetegninger og heslig, hjemmelaget julepynt ligger det en liten boks med noen brosjer og mansjettknapper med hakekors.

Vi blir stående og stirre på Pandoras eske i taushet. Vegguret tikker høyt. Omas stemme kommer drivende inn til oss fra kjøkkenet.

Dette trenger du ikke ta stilling til akkurat nå, sier jeg. Det er det første som faller meg inn. Deretter lukker jeg kommodeskuffen. Hun blir stående og stirre ut i luften en stund. Jeg fortsetter å brette tøy.

Men de var jo her under hele krigen, sier søsteren til Mark. Morfar var jo krigsfange!

De kan jo ha hatt partitilhørighet likevel, sier jeg. Og det var vel egentlig ikke ulovlig pÃ¥ den tiden. Derimot…kanskje…forventet? Dette er ikke et bevis for aktiv deltakelse i noe.

Jeg nikker mot kleshaugen og hun våkner til liv igjen.

Jeg tenker at jeg er heldig, sÃ¥nn sett. De i familien som var involvert i krigen var utvilsomt pÃ¥ riktig side, i min øyne. Men hva om det hadde vært helt omvendt? Hadde det hatt noe Ã¥ si nÃ¥r de satt gamle og skrøpelige pÃ¥ et gamlehjem? Burde det…? Eller kan verdens beste hjemmelagede iskrem og barndomsminner veie opp for gamle synder?

Da vi er ferdige med å pakke Omas saker og er klare til å kjøre til gamlehjemmet, forsvinner svigerinnen min. Jeg finner henne på Omas soverom. Hun har åpnet kommoden igjen og er i ferd med å raske sammen alle kortene og barnetegningene og putte dem i en pose.

Sorry, sier hun da jeg kommer inn, men jeg vil bare ikke at disse tingene skal ligge på samme sted. De hører ikke sammen.

“What should our second generation have done,

what should it do with the knowledge…?”

(Sitatene er hentet fra romanen The Reader av Bernard Schlink)