Skeleton Coast – The land God made in anger

I august 1487 løsnet Bartolomeu Dias forankringen ved havnen i Lisboa og satte kursen sørover. Målet var å runde Afrika og finne sjøveien til India.

Rundt juletider i 1487 kastet han anker i det som senere ble kalt Sturmvogelbucht eller Shearwater Bay like sør for Luderitz i sørlige Namibia. Han var lettet over å ha kommet så langt.

Han hadde klart å styre flåten gjennom kyststrekningen portugiserne kalte The Gates of Hell.

Hvis man ser på verdenskartet kan man kanskje tenke seg at Namibia har en herlig kyst med svaiende palmer og varmt vann, og at Namibørkenens sanddyner legger til rette for fantastisk strand-og badeferie. Det stemmer ikke. Den namibiske kysten er kjent for å være et av verdens mest ugjestmilde områder.

Sandbankene og grunnene forandrer form og posisjon raskere enn kartografene og trykkeriene klarer å holde følge, og har overrasket mange kapteiner. Med tung tåke og iskald vind, og med frådende kald Benguelastrøm fra Antarktis på den ene siden, og brennhete, tørre Namib-bølger på den andre, er Skjelettkysten en av de stedene man ikke vil grunnstøtte. Og et av de stedene der mange likevel gjør det.

Ferskvannskildene ligger flere mil fra hverandre, og man skal ha flaks for å finne dem i sandhavet. De fleste er ikke så heldig. Derav navnet. I tillegg til skipsvrak som ligger halvveis begravet i sanden, ligger det hvalbein og selkranier strødd omkring, og de brune hyenene partuljerer i tåka. First come, first serve. Den salte sjøluften klarer ikke helt å overdøyve lukten av bedervet selkjøtt og råtten fisk.

Så da Bartolomeu Dias hadde kommet seg helt ned til Sturmvogelbucht takket han gud og alle høyere makter ved å sette opp et steinkors på en odde ute i havgapet.

Det bodde mennesker langs denne kysten. Strandlopers РEn undergruppe av Sanfolket var jegere og sankere som levde nomadisk langs kysten, i det som p̴ deres eget spr̴k kalles Landet Gud Har Skapt I Sinne.

De laget teltene sine av hvalbein og selskinn. De plukket blåskjell på stranden, og fanget sel og fisk i det iskalde vannet. De visste om noen få ferskvannskilder som de oppsøkte jevnlig. Der slåss de mot løver om tilgangen til drikkevann, og jaktet på de få antelopene som hadde forvillet seg ned de tørre elveleiene som kutter gjennom sanddynene på vei mot havet.

Hva skjedde med dem egentlig? Hvor ble de av? Dro strandløperne tilbake til familiegruppene i innlandet for å tine opp, eller ble de blåst på sjøen? Sitter de stuet bort i en slum i utkanten av Swakopmund eller Walvis Bay? Jeg aner ikke. Jeg plukker opp små agate-steiner i strandkanten og tenker at dette burde jeg jo vite, men det gjør jeg ikke.

Tidlig på 1900-tallet kom hvalfangerne. Mange av dem var norske. Værbitte, hardbarkede karer som hadde vært ute i kald sno før. De satte opp fangststasjonene og kokekjelene sine, og drev med en kombinasjon av hvalfangst og seljakt.

Hvalfangerne dro igjen. De fleste, i hvert fall. For noen var dette slutten på ferden, men det var tyfoidfeber og sykdom som tok dem, ikke skipsforlis, selv om et par av hvalfangstskutene også grunnstøtte. De fleste reiste bare videre. På jakt etter farvann med mer hval. Det eneste som står igjen er noen tomme lagerhaller og ei tømmerhytte, og i telefonkatalogen finnes det et og annet norsk etternavn.

Noen få byer har klamret seg fast og fått fotfeste ved elvemunningene, men stort sett er kyststrekningen folketom og øde.

Men helt lengst nord, i et par værbitte, vindskjeve brakker, har noen få statsansatte stakkarer blitt gjenglemt.

Møve Bay er en liten, alkoholisert politistasjon i gokk. Den ligger ved veis ende, bokstavelig talt. Så langt nord man kan komme seg med bil langs Skjelettkysten.

Stasjonen er bemannet av en hel haug skarv, en del seler og en håndfull politibetjenter og kystvakter. De deler på en bil, og hvis de er heldige får de lov til å låne en båt fra hovedkvarteret i Walvis Bay. Men bare innimellom. De skal egentlig kontrollere tjuvfiske, snøvler de. Selv om det er midt på dagen på en helt vanlig tirsdag.

Noen av dem vil unnskylde seg med at de må drikke øl, fordi de er tomme for vann. Tankbilen med ferskvann er ventet en av de nærmeste dagene. Forhåpentligvis. Man vet jo aldri. TiA og alt det der.

Jeg tror de har gitt opp hele prosjektet med å fange tyvfiskere for lenge siden.

En av dem sier at de pleide å ha tre biler. Nå har de bare en. Så hva skjedde, spør jeg. Nei, du skjønner. To av dem kjørte på sjøen.

Hvafornoe? Jeg myser gjennom tåka ned på den slakke stranden, og er ikke helt sikker på hvordan det kan ha gått til.

Selvmord, mumler en av de andre. De kjørte på sjøen. Låste dører og vinduer. Druknet seg selv og bilene.

SÃ¥ det er nærmest en…eh…vane dere har her oppe?

Mmm…de av oss som fremdeles sitter her vil jo si uvane. De kunne jo satt igjen bilene, tross alt.

Det er vinden og kulda og lukten av død som driver dem til vanvidd, forklarer den ene kystvakta. Vi foretrekker de som bare gÃ¥r inn Namibørkenen og blir borte. De tar ikke med seg bilen. Mye mindre…styr.

For all del.

Men nÃ¥ har vi bare en igjen. SÃ¥ det fÃ¥r enten bli en kollektiv greie, eller sÃ¥…fÃ¥r vi finne pÃ¥ noe annet. Rett og slett. De knegger godt av sin egen galgenhumor der de sitter i ly bak hushjørnet, og skÃ¥ler med hverandre.

Jeg aner ikke hva jeg skal si. Til nå har Møve Bay vært en liten prikk på Namibia-kartet, og nå som jeg står her og småfryser, er jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall ikke dette. 

Det er første gangen på snart ti år at jeg er tilbake på den nordlige delen av Skeleton Coast. Sist gang reiste jeg derfra gjennomfrossen og smådeppa. Det var som om tåka hadde svivet inn gjennom øregangene og fylt hodet. Nå er jeg ikke så deppa, egentlig. Mest målløs. Og merkelig fascinert.

This is hell, my friend, sier en av karene og løfter på ølflasken sin. 

Velkommen.