Baobab – Livets tre

I 1862 var eventyreren Thomas Baines på vei nordover gjennom Bechuanaland mot Victoria-Fallene med en konvoy oksekjerrer. Han hadde blitt hyret inn som illustratør for en vitenskapelig ekspedisjon.

En ettermiddag i romjula tok han med seg akvarellfargene sine og trakk seg bort fra de andre. Han vandret et lite stykke ut i den uttørkede Makgadikgadi-sjøen. Der satte han fra seg vannglasset sitt på krumme, forsteinede leirflak og begynte å male et bilde av gruppen som var i ferd med å slå opp leir under en av de store baobabene. Treklynga, og maleriet, har siden den gangen blitt kalt The Baines Baobab.

Bildet er ikke blitt berømt fordi det er et fantastisk maleri, selv om Baines hadde et godt rykte som illustratør for vitenskapelige ekspedisjoner og som krigsreporter. Det skyldes treet. Og aller mest skyldes det treet ikke har forandret seg nevneverdig på de 150 årene som har passert siden Baines malte det for første gang.

Man snakker med andre ord om seriøst gamle trær. Eldgamle. Det blir sagt om baobaben at den først kommer ut av puberten når den nærmer seg et millennium i alder, og mange vil hevde at de aldri har sett et ungt eller lite baobab-tre. Jeg er priviligert sånn sett. Da Svigers kjøpte den afrikanske farmen for snart 30 år siden, plantet svigermor et baobabfrø i hagen. Det ser i dag ut som en liten bonsai.

I afrikansk folkore har baobaben en helt spesiell rolle, som medisin og som noe magisk og religiøst.

En gammel San-medisinmann i Ingenmannsland på grensa til Botswana fortalte meg det. For i motsetning til Dr Livingstone som arrogant kalte baobaben ei gigantisk gulrot, så vet enhver medisinmann hvor viktig dette treeet er.

Jeg står under en diger baobab i Moremi. Det er en blindvei, og den står der som en enorm veiblokkade. Så jeg går ut av bilen og forsøker å omfavne det mens jeg myser opp mot vinternakne grener. Oppned-Trær, kalles de også. Jeg ser den. Jeg ser hvordan greinene mest ligner på sprikende røtter.

I århundrer har elefantene skrapet bort barken og laget dype sår som går helt inn til treverket. De vet at barken kan kurere sykdommer og problemer. The Tree of Life, kalte den gamle medisinmannen baobaben.

Det finnes ikke små baobab-trær, sier Sanfolket. Gud har strødd dem vilkårlig utover Afrika, fullvoksne og majestetiske. De kommer direkte fra himmelen, og er plantet av gud selv. Om enn litt rått og brutalt. For baobaben ble kastet ut av himmelen, sies det. De gjorde Gud forbannet, uten at jeg helt vet hva de gjorde, og han straffet dem med å plante dem oppned. Kanskje det er derfor de er en blandinng av godt og ondt, av sort og hvit magi.

Kan du høre dem, spør medisinmannen og jeg rister småsmilende på hodet. Joda, nå og da kan man fremdeles høre hvordan baobabene faller ned fra himmelen, sier han. Det høres ut som torden.

Du må aldri røre blomstene, husk det. Blomstene er fulle av sort magi. De blomstrer på natten, og om morgenen faller de ned som tung snø. I løpet av dagen har den brennende solen tørket dem inn til sprø, tynne flak som blir ført bort av vinden. Men du må ikke plukke dem. Plukker du en baobabblomst kommer løvene og tar deg. Visstnok. Jeg sjekker ikke. Det er best å være på den sikre siden.

Men sevjen og barken derimot, er full av hvit livgivende magi og beskytter mot krokodiller og onde ånder. Og mageknip, for elefantenes del.

Jeg slipper taket rundt stammen og trekker meg tilbake for å forsøke å ta et bilde av hele treet.

Ei diger gulrot, sa Livingstone.

Livets tre, tenker jeg og pirker løs en liten bit bark fra det nyeste såret elefantene har laget. Den er tørr og hard, og full av fibre. Jeg stikker den i munnen og biter forsiktig og avventende. Det skjer ingenting.

Heldigvis er det ikke en eneste blomst i syne.

Eller løver. For den saks skyld.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.9/5 (7 votes cast)
Baobab - Livets tre, 4.9 out of 5 based on 7 ratings
Share