Knausen på Kamp ( En slags bokanmeldelse av 1.omgang)

Jeg tok med meg Knausen på kamp for et par uker siden. På veien hjem fra Etosha stoppet vi på ei veikro i Tsumeb og så på Tyskland-England før vi kjørte videre hjemover.

Jeg er jo ikke så glad i fotball. Det er helt greit når det skjer masse og målsjansene kommer som perler på en snor, men sånn der…lemping av ball i 90 minutter, det kan jeg klare meg uten. Så jeg tok med meg Karl Ove Knausgård som selskap og nødlesing hvis det ble for kjedelig.

Vi satt vaglet på noen barkrakker som var så vaklevorne at jeg måtte holde krampeaktig fast i barkanten for å ikke vingle sidelengs og kræsje i den ukjente sidemannen, og midt i mat og fotball med mål og action, ble Karl Ove liggende ulest på barbenken ved siden av meg.

Jeg så sidemannen kaste et par blikk på boka. Det er ikke så uvanlig, egentlig. Jeg gjør det selv. Jeg er skrekkelig nysgjerrig på andres lesevaner, og går langt for å få med meg tittelen på boka sidemannen på toget er fordypet i. Det kan jo være et tips, mener jeg. En slags bok-anbefaling.

Så jeg lot mannen se. Og han så. Og så…og…rynket brynene. Og så fra Knausen til meg, med et litt sjokkert ansiktsuttrykk, og så plutselig fortalte han hele baren: Meine gute! Denne dama leser Mein Kampf! Det fikk flere av fotball-supporterne til å se i min retning. Som om de ikke hadde nok med å trakassere Wayne Rooney, liksom.

Neeeei…

Det tok en del forklaring til for å overbevise sidemannen om at Karl Ove og en viss annen Kamphane antagelig ikke var i slekt i det hele tatt. Til slutt sa sidemannen at han alltid har tenkt at tittelen også nærmest er forbudt, og at den har så mange negative konnotasjoner at en forfatter ved sine fulle fem antagelig vil styre unna gjenbruken. Han har et poeng, forsåvidt. Jeg har stusset på Knausens valg av tittel selv, men begynner å innse at den tross alt er passende.

Å lese Min Kamp I er omtrent som å se på Spania spille fotball. Du tenker: Faen, disse gutta er flinke til å sparke ball. Det flyter liksom så uanstrengt og naturlig, men det skjer jo ikke så mye. Likevel er du imponert. Det meste ligger i teknikken og driblingen, og hvordan de kan holde på ballen i 20-30 pasninger av gangen, mens motstanderne, svette og pesende, blir fintet ut. Gang på gang. Litt sånn er det å lese Knausgård. Det er veldig overbevisende. På sitt vis.

Før jeg begynte på boka spurte jeg meg selv: Hvem tror Karl Ove egentlig at han er, som mener at livet hans fortjener å bli utgitt i seks bind, og at det har allmenn leserinteresse? Etter Min Kamp I tenker jeg at Knausgård egentlig er en helt vanlig fyr,  som har levd et helt vanlig liv i en helt vanlig, passelig dysfunksjonell, familie. Den store forskjellen fra Hvermansen er bare at han er himla flink til å fortelle om det. Han er velsignet ærlig og jordnær i sine skildringer. Han forteller om ungdomserfaringer noen av oss vil vri oss ukomfortable bort fra. Han er ikke ikledd silkehansker, for å si det slik. Men det mest ubehagelige er gjenkjennelsen.

Det blir sagt at god litteratur kan være personlig, men ikke privat. Vel, ingen regel uten unntak.

Min Kamp er et bokverk skrevet for tiden. Jeg tror det er in å være utleverende. Vi er på facebook, og Twitter, og vi blogger. Vi skriver om alt, og enda litt mer, og ender opp med å fortelle omverdenen om en hel del den godt kunne vært spart for. Vi ser på Big Brother og reality-serier som tar oss med bak lukkende dører. Vi vil zoome inn, og få med oss alle detaljer, uansett hvor grelle de måtte være. Grensene for hva som er privat og hva som egner seg på trykk forskyves.

Men i motsetning til mange av oss bloggerne, bruker Karl Ove Knausgård det ekstremt åpne og private som et litterært virkemiddel. Det er ikke noe han bare lirer av seg etter å ha kranglet med kjæresten. Det er…veloverveid, og bevisst. Og det forandrer saken, i mine øyne. Det forandrer den såpass mye at jeg spør meg selv om Knausgård i det hele tatt er utleverende, eller om det kun er stilen og perspektivet han har valgt i sitt litterære livsverk?

Det er vanskelig å se hvor fiksjonen møter virkeligheten. Jeg kan stoppe opp og spørre meg selv: Sa han virkelig det? Gjorde han virkelig det? Inntil jeg innser at det ikke spiller noen rolle. Min Kamp blir ikke dårligere om kameraten ordla seg litt annerledes, eller om Karl Ove ikke egentlig tenkte det han i dag tror, og mener å huske, at han tenkte for 20 år siden. Som en romanserie har bøkene og fortellingen frihet til å vike fra sannheten uten at noen kan kritisere det, i motsetning til for eksempel en selvbiografi.

Å lese Min Kamp er litt som å se på Spania spille fotball, og se på hvordan de kan stå på midtbanen og spille frem og tilbake, uten å produsere de helt store målsjansene. Men når de først nærmer seg mål, er de livsfarlige og treffsikre. De første sidene i Min Kamp I er som et frispark satt helt oppe i krysset etter to minutters spill. Det gir løfter om noe mer i tida som kommer, og boka leverer.

Å stoppe etter å ha lest Min Kamp første bok, er helt utenkelig. En kamp varer tross alt i 90 minutter, eller seks bøker. Og man vet jo aldri helt hva som kan skje i 2.omgang.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Knausen på Kamp ( En slags bokanmeldelse av 1.omgang), 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share