Shadows and dust – Kolmanskop

…There is no other commodity with such irresistable fascination as diamonds. People will risk their lives for them. They will betray, cheat, lie, deceive and murder. They will suffer privitations and dangers…for diamonds make dreams come true” (Olga Levinson).

Jeg lurer på hva han tenkte, Zacharias Lewala. Hva tenker man når man står midt i ørkenen og, bokstavelig talt, holder framtida i sine hender?

Jeg ville vurdert å stikke av, tror jeg. Rappa hesten til sjefen i nattens mørke og ridd som faen. Forsøkt å raske med meg nok vann til hesten og meg for et par dager gjennom ørkenen mot Aus. I Aus var det permanente kilder på den tiden.

Men så ville jo jeg, bleikfisen, også vært fri til å gjøre noe sånt. Selv om sjefen ikke ville likt at jeg stjal hesten, så ville jeg antagelig kunne forhandlet meg frem til en akseptabel løsning og gjort en avtale vi begge kunne vært fornøyd med. Sånn sett hadde Zacharias feil farge i feil tid.

Det må ha vært mangelen på frihet som hindret Zacharias, tenker jeg idet jeg snubler i en rusten piggtråd og tar et svalestup inn i ei sanddyne en amerikansk fotograf etter alle kunstens regler har forsøkt å gjøre så ‘uberørt’ som mulig. Jeg prøver rødmende å le det bort, men hun er ikke særlig imponert så jeg forter meg å ta et bilde, før jeg lusker meg stille avgårde.

Zacharias stikker ikke av. Han fortsetter å rydde jernbanesporet mellom Luderitz og Grassplatz der han er stasjonert. Han legger steinen i lomma på den tynnslitte overallen mens han arbeider videre. Nesten hvem som helst andre ville bare gått forbi steinen uten å legge merke til den. Noen ville kanskje tenkt at den var annerledes fordi den var større enn den grovkornede grusen den lå i, og at den var mindre forvitret og av et hardere materiale, men de fleste ville tenkt at det bare var en kvarts. Hvis de i det hele tatt hadde lagt merke til den.

Kanskje kom steinen opp i dagen etter gårsdagens storm, den Zacharias rydder etter. Eller kanskje den hadde ligget der lenge, og blitt gått forbi og tråkket på utallige ganger. Inntil akkurat Zacharias ble sendt ut for å rydde sporene mot Luderitz.

For Zacharias vet hva han holder i hånden.

Han har tidligere arbeidet i diamantgruvene i Kimberly, og han har sett nok av glitrende galskap. Som hardt mineral og i øynene til fanatiske diamantgravere på leting etter Den Ene Store som kan forandre alt. Kanskje det er derfor han tar seg god tid og gjør seg ferdig med arbeidet for dagen, før han går hjem til Grassplatz og ber om å få snakke med sjefen sin, stasjonsmester Stauch. Ja, kanskje han egentlig ikke ønsker å sparke i gang rushet han vet kommer, da det blir kjent at han har funnet en nevestor rådiamant på en av de endeløse gresslettene i sørlige Namibørkenen.

Det er solnedgang en dag i april 1908, og stasjonsmester Stauch myser fra steinen til Zacharias og er ikke helt sikker på hva han skal tro. I motsetning til Zacharias har han frihet og mulighet til å sikre sin egen fremtid og formue, og det gjør han. Før steinen sendes inn til geologisk undersøkelse, søker han om eksklusiv rett til å utforske områdene rundt dagens Kolmanskop med tanke på fremtidig diamantgruvedrift. Den rettigheten får han.

Så da steinen endelig blir sendt til statsgeologen Dr Range, sitter Stauch allerede med eneretten til å utvinne diamanter i området. Han blir mangemillionær på tre dager. En formue han presterte å spille og sløse bort på omtrent like mange måneder.

I september 1908 innså Deutsche Kolonial Gesellschaft at situasjonen i sørlige Namib hadde kommet helt ut av kontroll og de proklamerte Sperrgebiet. Det ble forbudt for nyankomne diamantjegere å oppholde seg innenfor Sperrgebiet og de som allerede drev med gruvedrift måtte slå seg sammen og forme selskaper. Dessuten ble det forbudt å selge diamanter fra og til privatpersoner. Alt salg skulle gå gjennom det nyetablerte Diamant Regie.

Men i Kolmanskop var det fremdeles diamantene som var innsatsen på casinobordene, og som kunne betale for kjøttet hos slakteren hvis det var dårlig med cash i lommeboka.

Diamantforekomstene var så rike at folk kunne ligge på alle fire i Millionaire Avenue, hovedgata i Kolmanskop, og plukke dem opp med pinsetter. Det glitret i ørkensanden og det gikk fullstendig til hodet på folk flest.

Ved begynnelsen av 1. Verdenskrig hadde man gravd fram, hovedsakelig gjennom å rote i overflatesanda, mer enn 5 millioner karat diamanter. Det tilsvarer omtrent ett tonn.

Etter krigen falt prisene og markedsetterspørselen etter diamanter sammen og Ernest Oppenheimer, Mr De Beers, kjøpte hele byen og gruverettighetene latterlig billig.

1920-Ã¥ra var Kolmannskops glitrende tiÃ¥r. Livsstilen, motene, interiøret og luksusartiklene ble importert fra Tyskland, sammen med furupanelet, en tysk pølsemaker og en syerske med et godt rykte. Det fantes champagnelounger, a la carte restauranter, bowlinghall og pÃ¥ sykehuset sto Afrikas første røntgenmaskin – den skulle ikke først og fremst ta bilder av beinbrudd.

Et lite tog brakte ut fersk melk, avkjølt vann og en isblokk til kjøleskapene i boligene hver morgen, og kjørte de fornemme fruer på kaffeselskap og til timer hos frisørdamen, mens mennene gravde i sanda.

Men i 1928 var det brått over.

Ennå større diamantforekomster var blitt oppdaget litt lenger sør, langs Oranje-elva, og folk flyttet fra Kolmanskop over natta. Noen få sjeler bet seg fast og ble værende, men fra midten av 50-tallet har Kolmanskop vært en spøkelsesby med kun en permanent beboer: Hyena Delilah.

Jeg sniker meg inn i et annet hus og lar den amerikanske fotografen være i fred. Sjablongmalingen har beholdt fargene sine og jeg kunne godt tenke meg et par av dørene. Det er så vanskelig å finne gode, gamle knirkende tredører med patina nå for tida.

På et av rommene i brakkene der de single mennene bodde har noen tegnet Miss Kolmanskop. Hun var visstnok eldstedatteren til arkitekten som bodde i nabohuset. Han slet med å holde beundrende menn borte fra døtrene sine. Jeg kan se for meg hvordan gutta sto og hang på gjerdet etter mørkets frembrudd og fantaserte om de unge kvinnene som satt ved pianoet i stua i den opplyste arkitektboligen.

Slik går jeg, fra hus til hus. Og forsøker å se for meg Kolmanskop mens byen fremdeles levde og pulserte. Dessuten ser jeg etter Delilah som visstnok er gretten hvis hun blir vekket i formiddagsluren.

Til slutt ender jeg inne i diamantbutikken i den tidligere champagneloungen. Fortell meg om dem, sier jeg til damen bak disken med glitrende steiner. Hun gjør det. Hun forteller om klarhet og brillianse og lysrefleksjoner og farger. Og hun forteller meg om klassifiseringen til jeg blir helt svimmel og blendet av The Four C’s og VS, VVS, S, IF, og gud vet hva.

Vis meg den fineste dere har, sier jeg, og hun tar frem en stor, tradisjonelt kuttet stein til godt over 100 000. Jeg tør ikke plukke den opp fra den sorte fløyelen den ligger på. Hold den opp mot lyset, sier hun. Jeg plukker den forsiktig opp og kjenner med ett et snev av den galskapen som drev mennene med pinsett, og det er da jeg lurer på hva Zacharias Lewala egentlig tenkte, da det gikk opp for han hva han holdt i hånda.