Kongen av latskap

Bird watching

Mens vi sitter og hutrer i hytta og ser på nesehornene, hvisker Veterinæren: Du, jeg blir nødt til å ha løvetelling her i Etosha i de kommende månedene, og jeg håpet dere kunne hjelpe meg.

Jeg er så vanskelig å overtale når det gjelder slike ting. Jeg nøler og trekker på det, og sier at jeg må tenke meg om, og at det nok ikke kommer til å passe og at jeg har mange andre planer og ting jeg heller vi bruke tiden min på. Eller. Kanskje. Ikke.

Ja. Så KLART skal vi hjelpe til med å telle løver.

Veterinæren og jeg har vært på løvetokt tidligere også. Bevæpnet med et dartgevær som for lengst hadde gått ut på dato, med mindre omph enn et pinglete luftgevær som så vidt klarer å spytte ut ei kule.

Vi var i Mamili nasjonalpark den gangen. Veterinæren hadde (veldig) frivillig tatt på seg et oppdrag for Miljødepartmentet: Det trasket en hannløve rundt i Mamili-sumpene, og han var i ferd med å vokse ut av radiohalsbåndet sitt og kvele seg selv. Forskeren som hadde satt på radiohalsbåndet hadde forduftet.

Så vi pakket bilen og kjørte natta gjennom for å komme oss opp til Caprivi. Der allierte vi oss med viltvokterne i parken, og skjøt ei kuduantelope som vi slepte rundt etter bilen mens vi spilte cd’er med brølende løver og fnisende hyener.

Til slutt slang vi fra oss restene av den døde antelopa på ei slette og ventet. Innimellom, når gribbene tok mot til seg og landet ved kjøtthaugen, løp vi ut på sletta mens vi ropte og veiet fuglene unna. Herregud, de er svære sånn på nært hold. Uansett.

Det funket som faen. Det kom løver fra alle kanter. Noen av dem fulgte lyden, andre kom tuslende med snuta i sanda på blodsporet.

Vi hadde satt opp stereoanlegget i ei busk i nærheten. Det var koblet til et bilbatteri og brølte i vei, inntil en hannløve bestemte seg for å ta et jafs av noen av ledningene.

Hannløven med radiohalsbåndet dukket aldri opp. Heldigvis, tenkte jeg. Tidligere på dagen hadde vi brukt en av våre blomstrete campingmadrasser som blink for dartpilene. Treffsikkerheten var alt annet enn betryggende. Vi var heldige hvis vi traff madrassen i det hele tatt, og hadde råflaks hvis vi til alt overmål traff blomsten vi siktet på. På ti meters avstand. Du kan le av den totale mangelen på talent, men jeg skylder på geværet (så klart).

Så det ble aldri noen darting, men det ble en sinnsyk natt likevel. Der løvene brølte så bilen ristet og vi trykket oss sammen baki LandCruiseren mens kattene inspiserte leiren vår og sjekket kjøleboksen for mer proteiner.

Denne gangen skal vi ikke darte løver. Vi skal bare telle dem, og notere ned kjennetegn, hvis vi ser noen. Veterinæren vil først og fremst vite omtrent hvor mange løver det finnes i parken, og ha en viss oversikt over kjønn og alder på dyrene. Ekspertene fra Kruger nasjonalpark i Sør-Afrika har kommet med tips og råd.

Det må skje på natten, sier de, og foreslår at veterinæren lager en håndfull med team som blir utstyrt med høytalere på taket og et kraftig stereoanlegg. Deretter skal bilene kjøre til bestemte områder i parken mens de spiller musikk (les: cd’er med lyder av stressede gnu-kalver). Og så…venter…vi.

Venting er i det hele tatt selve stikkordet når det gjelder løver. Jada jada…Dyrenes Konge og alt det der. Men når alt kommer til alt, passer Kings of Laziness bedre. De ligger stort sett og sløver under et tre, og turistene trekker spent pusten når katta ruller over på rygg eller strekker på kroppen der borte i skyggene, så vidt utenfor kameraets rekkevidde. Den beveger seg, mumler vi når løven vifter på et øre eller gjesper.

Teamene vil kjenne igjen løvene etter hvert, sier ekspertene. Det har de rett i. Vi kjenner igjen en del av løvene vi ser.

Just say the time and place, sier vi til veterinæren og er forberedt på å la gulrøttene bli stående i bakken og kaste oss i bilen hvis løvene (og veterinæren) brøler/ringer.

I mellomtiden…venter…vi.

Og viser frem noen av Etoshas pusekatter.

Two young lionesses are panting away in the middle of the day next to the Etosha Pan

King of Laziness: His mother is desperately trying to hunt springboks just outside the camera angle. Now and then she groals at her older cub as if to say: Help me out here. But he's enjoying his elephant dung bed way too much.

The Boss: Soaking up the morning sun on one of the gravel roads in Etosha.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.8/5 (4 votes cast)
Kongen av latskap, 4.8 out of 5 based on 4 ratings
Share