Etosha – off the beaten track

Etosha – det hvite stedet, er et over 20 000 kvadatkilometer stort villmarksområde som omkranser en stor, stort sett, tørr saltsjø i nordlige Namibia. Det pleide en gang å være Hai//omn-folkets jaktmarker, men de ble jaget ut av parken da gjerdene ble satt opp rundt midten av 50-tallet en gang. Siden den gangen har parken offisielt vært ubebodd, bortsett fra de som bor og jobber i parkvesenet eller i turist-campene i parken.

Ja, jeg sier uoffisielt, for så seint som for noen få år siden fant de en gjenglemt rakkar av en San-mann som hadde klart å snike seg unna da resten av familien hans ble flyttet ut av Etosha.

Han var ung tenåring den gangen, og gjemte seg i buskene et sted. I årene som fulgte brukte han den tradisjonelle kunnskapen bestefaren hans hadde fortalt han ved leirbålet til å overleve. Det funket tydeligvis. Og det slår meg at det må være mer schwung over san-folklore enn Asbjørnsen og Moe. Jeg mener, hvor langt hadde fjortisen kommet med å forsøke å kappspise grøt med løvene?

Det var et sjokk å finne gubben. Riktignok var han tannlaus og mager, og han hadde ubrukt, raspende stemme og et begredelig ordforråd, men fyren var ved godt mot der han trasket opp til noen turister i en bil ved et av vannhullene i parken en morgen. Hei, her er jeg, lissom.

Men det var ikke egentlig dette jeg skulle skrive om…

Etter ti år med jevnlige besøk. Etter omtrent 200 løver, nesten like mange elefanter, en del leoparder (men ingen som sitter i et tre) og flere nesehorn enn jeg har tall på, føler jeg at jeg begynner å bli lommekjent i en av verdens største nasjonalparker. Likevel drar jeg tilbake. Gang på gang.

Stort sett er jeg fornøyd med å kjøre rundt på veiene som er åpne for turistene, men jeg innrømmer at alle de små veiene med No entry-skilt er fristende avstikkere som pirrer nysgjerrigheten min. Så da Den Gærne Veterinæren inviterte til en weekend i Etosha – off the beaten track, kunne vi jo ikke gjøre annet enn å samle sammen camping-utstyret og haste avsted.

Dette er et stunt som jeg fraråder folk fra å gjøre, med mindre de har skriftelig tillatelse. Blir du catchet utenfor de offisielle veiene fordi du har latt nysgjerrigheten ta overhånd og ragget ned en av de der No Entry-veiene kommer boten til å svi. Dessuten blir du antagelig sparket ut av parken. Og mark my words: Viltvokterne i Etosha patruljerer. De gjør det.

Men hvis du har de rette vennene, eller velger en turoperatør med de riktige tillatelsene, er det fantastiske muligheter til å oppleve Etosha uten trafikkork og eksoslukt på de små, mer eller mindre kjørbare, veiene utenfor turistrutene.

Rundt omkring i parken ligger det gamle camp sites bygget av Schutztruppe og Dorsland Trekkers. De ligger ved naturlige vannhull der oksene og hestene kunne drikke. I tillegg finnes det noen nyere hide-outs der folk som jobber i Etosha kan ta med seg venner og overnatte i bushen. Det var et av de vi dro til i helgen.

Det er basic. Det er kaldt. Det er hardt å ligge på gulvet. Du må ta til takke med kald mat.

Du holder deg, og holder deg, og holder deg til du er redd for at det går i buksa, før du kryper til korset og klatrer ned stigen og løper til nærmeste busk mens alle de andre holder øye med deg, samtidig som de følger med på nesehornet ved vannhullet og løvene i buksene på den andre siden. Du stresspisser mens du kaster engstelige blikk over skulderen mot buskaset og sprinter tilbake mot stigen og redningen, fremdeles med buksa halvveis nede, og er lettet over at det gikk bra. Denne gangen også.

Men alt ubehaget er verdt det å få lov til å sove ute ved et av vannhullene uten horder av andre mennesker. Så vi benker oss sammen og drikker whisky og portvin for å holde varmen, og kjenner hytta riste da elefantene går like under.

Vi ser på nesehornene som slåss i måneskinnet. Vi ser på hyenene som erter gigantene og på hvordan de bykser unna mens de ler spøkelseslatteren sin. Vi ser til vi går lei, og kryper inn i soveposene og sovner til savannens nattelyder. Og våkner i løpet av natta til mer nesehornkrangling og elefanttrompeter.

På morgenkvisten våkner vi til liv da sebraene vrinsker og slåss om plassen rundt vannhullet.

På vei tilbake til sivilisasjonen kjører vi over saltsjøen. Det hvite stedet. Uten horisont, og med bedragerske luftspeilinger.

Det finnes et stort potensiale for mer eksklusive safariopplevelser i Etosha gjennom så kalt low impact-turisme. Mange er villig til å betale skjorta for en natt i bushen, og antallet besøkende kan kontrolleres og holdes lavt. I Hluhluwe i KwaZulu-Natal kan man leie en viltvokter og en kokk for en dag og bo på avsidesliggende camp sites.

Men på det nåværende tidspunktet gjør diverse politiske retningslinjer og byråkratisk krimskrams, som nok ikke bevisst er ment som naturforvaltning, men som i praksis blir det, at Etosha – off the beaten track, bare er tilgjengelig for en liten gruppe – Med skriftelig tillatelse. Eller riktige venner.

Med mindre du er en San-luring da, og klarer å snike deg unna.


VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (3 votes cast)
Etosha - off the beaten track, 5.0 out of 5 based on 3 ratings
Share