Goddamn, what a rush!

Regulatoren bråker så fælt. Jeg har mest lyst til å holde pusten. Jeg vil liste meg lydløst og usynlig i motsatt retning, eller grave meg ned i sanda uten å gi fra meg en eneste liten luftboble eller surklelyd som avslører meg. Det går ikke. Av flere grunner.

Defor blir jeg hengende vektløs en drøy meter over sandbunnen og kjenner at pulsen raser avsted.

Jeg vil helst være et annet sted. Og samtidig…egentlig…vil jeg ikke gå glipp av dette for alt i verden.

I min kropp kan adrenalinkick ta ulik form og gjennomgå lynkjapp metamorfose. Noen ganger kicker det inn som hjertestopp og åndenød. Andre ganger går systemet inn i overdrive-modus.  Adrenalin kan la kaos overdøve kontroll og kortslutte koblingen mellom hjerne og kropp. Tankene kan bli uklare og grumsete. Andre ganger blir de krystallklare og veloverveide. Jeg vet aldri helt. Inntil jeg er der. Midt i situasjonen, and there’s no escape. Stort sett liker jeg det. Kanskje ikke så mye at jeg kan kalles junkie, men likevel.

Spesielt liker jeg den kriblende lykkefølelsen når faren er over. Den som pipler ut av kroppen i lykkerus og latter.

Jeg tror jeg liker overraskelsesmomentet og det uplanlagte. Det som dukker uventet opp bak neste sving og som bryter med alle forventninger, eller aller helst, fraværet av dem.

Dykking har ikke vært adrenalinsport for min del. Det har vært spennende og morsomt og sterkt vanedannende, men det har ikke gitt meg boblende latterkrampe fordi det har vært dramatisk og ‘nære på’. Jeg har ikke lettet i etterkant tenkt: Takk og pris, eller Heldigvis gikk det der bra.

Å se en djevelrokke forårsake solformørkelse og være så nærme at jeg kan kjenne vannets bevegelser fra vingeslagene hennes, gjør meg målløs i beundring, men ikke adrenalinhøy.

En av hennes nærmeste slektninger derimot, han har utvilsomt evnen til å få meg…skyhøy.

Jeg ser remora’en først. Den der lange, rare fisken med sugekopp. Gratispassasjeren. Så merkelig, tenker jeg. Den der pleier da alltid å henge på… Jeg ser at vi er flere som tenker det samme. Vi myser storøyd på hverandre gjennom luftboblene. Var det et lite glimt, en mørk skygge et sted i det blå? Vi snur og vender på oss. Forsøker å dekke blindsonene. Vi ser ingenting.

Bak en stein ligger det en død, halvspist skilpadde. Vannet er grumsete av etegildet, av oppvirvlet sand og av kjøttrester. Vi har overrasket noen midt i lunsjen.

Dykkelederen gjør haitegn og trekker spørrende på skuldrene. Remora’en forsøker å suge seg fast på en av dykkerne istedet. Vi henger i likevekt i vannet og myser ut i det store blå.

Som byttedyr søker vi sammen i en gruppe. Vi sparker borti hverandre med svømmeføttene uten å bli irrierte av den grunn. Den fantastiske sikten vi til nå har skrytt av er plutselig blitt altfor dårlig. Vi kan se 20 meter, kanskje. Og 20 meter…det er egentlig ingenting.

Da haien kommer til syne i den blå horisonten neste gang, trekker jeg et lite lettelsens sukk.  For riktignok er det en tigerhai, og den er ganske stor, men den er ikke altfor stor. Den er…passe. På trygg avstand.

Jeg ser på denne fantastiske, strømlinjeformede fisken som er en av jordas mest fryktede skapninger og kjenner fascinasjonen komme snikende. Herregud, de er flotte. På tross av skremmende tanngard.

Og det er akkurat i det øyeblikket, da pulsen er i ferd med å roe seg, og jeg vurderer å ta en liten seiersdans fordi jeg tross alt har sett en ordentlig hai på nært hold, at jeg registrerer en bevegelse ved siden av meg.

Åh faen.

Den haien jeg syntes var akkurat passe, er en liten pingle i forhold til det som er på vei mot oss. Det er ikke bare jeg som bleikner. Dykkelederen ser også storøyd og litt stresset ut.

Den er godt over 3 meter og sulten. Vi trykker oss sammen og bakker unna den døde skilpadda så godt det lar seg gjøre. Det samme gjør pinglehaien og de andre fiskene. Det er ingen tvil om hvem som er sjefen. Det er vanskelig å konsentrere seg om sjøhester etter dette.

Normalt sett, når et dykk er over og vi samles på overflaten, pleier vi si: Nice dive! Eller: Did you see that (sett inn passende dyr/fisk/dykker)?

Ikke denne gangen. Denne gangen kommer vi til overflata med brøl og et og annet kvinnelig hyl, tett fulgt av en imponerende samling med bannord. Deretter kicker latterkrampene inn før alle forsøker å klatre opp i båten samtidig for å ikke være sistemann igjen i vannet.

Hvor farlig var den haien egentlig, spurte mamma. Njæææ…, svarte jeg.

Hjemme på farmen søker jeg opp tigerhai på Wikipedia.

Second only to the great white shark in number of recorded attacks on humans,the tiger is considered to be one of the sharks most dangerous to humans…Although shark attacks are a relatively rare phenomenon, the tiger is responsible for a large percentage of fatal attacks.

Ooops.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (1 vote cast)
Goddamn, what a rush!, 5.0 out of 5 based on 1 rating
Share