For en stund siden switchet og swosjet jeg meg gjennom tv-kanalene uten mÃ¥l og mening, og endte opp pÃ¥ Travel Channel. Det er ikke sÃ¥ uvanlig i seg selv. De har en serie som heter Chef Abroad. Dette er tv-kjøkken jeg liker! Sjefen i Chef’en kokkelerer ikke selv. AltsÃ¥, han kan helt sikkert. Hvis han mÃ¥. Men han bruker tiden sin pÃ¥ Ã¥ reise rundt i verden og smake og lukte og se pÃ¥ alle verdens kulinariske snodigheter. Og det jeg liker. Ja, det jeg liker aller best er at han følger produksjonslinja og foredlingen fra rÃ¥vare til ferdig produkt.
Jeg har lært mye om bluefin tuna gjennom denne kokken. Og jeg har vært pÃ¥ muskat-plantasjer og plukket cashew-nøtter, og gud vet hva. Jepp, vi har til og med jaktet pÃ¥ marsvin i Latin-Amerika. Uansett…
Denne kvelden, mens jeg scroller gjennom kanalene, ender jeg opp i begynnelsen av et Chef Abroad-program som handler om fugu. Fisken som er så giftig at man dauer av å spise den hvis den ikke er filetert riktig. Dette er så klart en delikatesse. Det er mange, særlig asiater, som synes det er særdeles livgivende og som får et kick av å smake på døden (dette kan muligens sammenlignes med å spise rakfisk eller surstrømming). De vil helst såpass nærme at den prikker på tunga og får leppene til å bli numne. Det skal nemlig være et lite touch av gift med når du spiser fisken. Ellers er det jo ikke noe moro.
Å bli sertifisert fugu-kokk krever en del. Vi snakker om ekstrem formen for sushi, på noe vis. Og et lite feilskjær med kniven kan redusere antallet stamgjester på et øyeblikk. En ting er litt uggen mage. Noe helt annet er å måtte betale for dødsannonser og begravelser.
Kokken i Chef Abroad svelger et par ganger før han hiver innpÃ¥ en fugu-sashimi. Og deretter…
Han faller ikke av stolen akkurat. Verken død eller overbegeistret. Det er mer en Been There, Done That-greie, tror jeg. Omtrent som å ha vært i Louvre, for min del.
Selv er jeg ikke pÃ¥ langt nær feinschmecker nok til Ã¥ en gang vurdere Ã¥ betale skjorta, eller livet, for Ã¥ smake pÃ¥ fugu filetert. Jeg foretrekker han pÃ¥ dette viset…
Under et tidlig morgendykk ved Sodwanas 2 Mile Reef møter jeg Fugu – the pufferfish. Han er en snodig sak, og kan se skummel ut nÃ¥r han blÃ¥ser seg opp og kommer svømmende mot deg. Men denne morgenen ligger han og sover under noen koraller. Han er verken oppblÃ¥st eller sinna pÃ¥ morgenkvisten, og det prikker ikke det minste pÃ¥ tunga.
Han er bare litt trøtt. Og jeg betaler gjerne skjorta for å møte han.
Fugu,
Så søt! Selv møtte jeg Nemo og faren hans i en sjøanemone på Reef-øyene en gang.
Hmm… man burde kanskje lære seg Ã¥ dykke. Har aldri drevet det lenger enn til snorkling, og er litt redd jeg ville fÃ¥ klaus av Ã¥ være dypt under vann med en boks pÃ¥ ryggen som eneste lufttilførsel. Men det ser fristende ut, det gjør det…
Det mÃ¥ jo være fantastiske dykkeforhold pÃ¥ Reef-øyene. Selv om det kanskje er et stykke Ã¥ reise for Ã¥ fÃ¥ fylt opp med surstoff…? 🙂
Nemo er liksom korallrevets konge. Jeg liker han. Og sÃ¥ liker jeg motet hans, og hvordan han bare gyver pÃ¥ dykkere og kameraer og hva det nÃ¥ enn er, for Ã¥ beskytte anemonen sin. 😀
Kremt…ta med deg gemalen og bli med til Thailand pÃ¥ dykkeferie i februar. SÃ¥ fÃ¥r du sjekket ut om det er noe for deg… (Dette her er en av de tingene man ikke skal tenke sÃ¥ nøye over, og for all del ikke telle penger og sÃ¥nt. Bare si ja)
Hehe… i februar er jeg, sÃ¥vidt vites i skrivende stund, arbeidsledig. SÃ¥ da har jeg masse tid, men lite penger… Vi vet forsÃ¥vidt ikke om Trond har noen jobb da heller. Det er usikre tider.
Reef-øyene er i hvert fall et snorkleparadis. Jeg tror muligens Ben Hepworth pÃ¥ Pigenon Island har kompressor og kan fylle surstofftanker, men sikker er jeg ikke. Hah, kanskje jeg burde organisere en dykkeekspedisjon dit som en mÃ¥te Ã¥ finansiere feltarbeid pÃ¥ 😉
haha, oh ja, fugu skal visstnok være riktig sÃ¥ “been there, done that, baby”, men hadde jeg fÃ¥tt sjansen sÃ¥ hadde jeg selvfølgelig forsøkt. you only live once, og alt det der 🙂
det _er_ mange gode matprogrammer pÃ¥ travel, og sÃ¥ er det praktisk Ã¥ kombinere interessen for reising med interessen for mat 🙂 selv er jeg svak for planet food og anthony bourdains “no reservations”.
Hepp!
SÃ¥ klart ville du, Knutsvik. Og for Ã¥ være helt ærlig sÃ¥ tror jeg at jeg ogsÃ¥ ville egentlig. I hvert fall om jeg ikke hadde mÃ¥ttet betale for smaken… 😀
Men det virker ikke som om det er en fantastisk smaksopplevelse akkurat…
Uansett, har ingen voldsomme anti-reaksjoner når det gjelder fugu (i motsetning til f.eks. svalerede og haifinne).
En periode fryktet jeg at the seared tuna sashimi ville forsvinne fra den lokale sushi-baren nÃ¥r de fredet bluefin tuna…men sÃ¥…gikk det lettet opp for meg at there is no way at en liten fille-sushibar i Windhoek serverer the real deal. Det er yellow fin, sÃ¥ klart. Og jeg trenger ikke være redd for at favorittbitene mine forsvinner. 😉
(MÃ¥ sjekke ut No Reservations)
*smiler*
Jeg satt akkurat og skrev en artikkel om Shanghai og isfjellet jeg spiste der. Det farligste med det måtte være å få frostskader på leppene.
Men en sashimi med livet som innsats… tja…what the hell 😀
Det gir ‘matforgiftning’ en helt ny betydning, Sole. 😉
Jeg som trodde den puffa seg opp bare fordi han ikke var giftig nok til å ta rotta på oss. Jaja.
Ja. Det finnes jo nok av dem som er all bark and no bite. Men denne karen her…og…de nærme familiemedlemmene hans, de er det ordentlig sting i.
Jeg synes de er skikkelig kule. Men den der…giganten…well, en potato grouper anyday Geir. Men the giant pufferfish…puffet opp. Oh, da rygger jeg. 🙂
SÃ¥ nydelig han var,men han ser litt molefunken ut:)
Artig formidla Silje.
Rakfisk har eg smakt ein pitteliten bit av,tilbehøret og drikke til var det eg vart mett av:)
Ja, er han ikke søt?
MÃ¥ bare innrømme at jeg til nÃ¥ har klart Ã¥ styre unna rakfisk, og at jeg ikke ligger søvnløs i gremmelse av den grunn. 😉
Søt.
Jeg liker sushi, men holder meg unna denne karen her!
Hei Yoshi. SÃ¥ hyggelig Ã¥ se deg innom. Jeg er ogsÃ¥ glad i sushi. Og styrer ogsÃ¥ unna denne karen her. I matveien da. SÃ¥nn…live…er han hyggelig.
Grøss, Silje :O)
Hva du har pÃ¥ minnekortet….
NÃ¥r jeg tenker meg om har jeg spist sushi pÃ¥ et eller annet fancy sted i Palma sist uke ( slik blir det nÃ¥r mor & sønn ferierer alene) – og jeg er kanskje litt nummen bÃ¥de her og der.
Vel i dag er det StHansbÃ¥l, spekemat og potetsalat i picnickurven her – solen skinner og vi skal nyte at nu om litt gÃ¥r det mot vinter igjen – gale mÃ¥ vi være..
God klem og vet du jeg nyter å lese alt en gang til jeg
God onsdag, Phenix.
Dette er helt klart en av de der hverdagene som kan slå knock-out på noen og enhver. *Puh!*
Fra Ã¥ ha tuslet rundt i lavt tempo, har noen helt plutselig trÃ¥kket gasspedalen i bÃ¥nn og nÃ¥ gÃ¥ det hele over stokk og stein, og jeg er ikke helt sikker pÃ¥ om jeg henger med. Litt som Jason som henger etter moren sin i barnebøkene. Du vet…?
Vi feirer ikke StHans…men det burde vi jo. For det betyr jo det stikk motsatt her nede. Det gÃ¥r mot sommer…! Yey! 😀
Åh, grøss og gru!
Nesten som å spille russisk rullett dette her. Jeg har smakt mye rart, rakfisk inkludert, men jeg har aldri vært døden nær selv om det føltes slik når jeg måtte drikke tran da jeg var liten.
En kulinarisk opplevelse med livet som innsats….
Ikke helt umulig.
😉
Oh…den der tranen, Anne… 😉
Det finnes my kulinarisk som ikke føles veldig…eh…berikende.
NÃ¥r det gjelder fugu, tror jeg egentlig ikke det handler om smaken i det hele tatt.
Og man føler seg sikkert veldig…levende. mens det prikker pÃ¥ tunga og man klamrer seg til bordkanten. 😀