For en stund siden switchet og swosjet jeg meg gjennom tv-kanalene uten mål og mening, og endte opp på Travel Channel. Det er ikke så uvanlig i seg selv. De har en serie som heter Chef Abroad. Dette er tv-kjøkken jeg liker! Sjefen i Chef’en kokkelerer ikke selv. Altså, han kan helt sikkert. Hvis han må. Men han bruker tiden sin på å reise rundt i verden og smake og lukte og se på alle verdens kulinariske snodigheter. Og det jeg liker. Ja, det jeg liker aller best er at han følger produksjonslinja og foredlingen fra råvare til ferdig produkt.
Jeg har lært mye om bluefin tuna gjennom denne kokken. Og jeg har vært på muskat-plantasjer og plukket cashew-nøtter, og gud vet hva. Jepp, vi har til og med jaktet på marsvin i Latin-Amerika. Uansett…
Denne kvelden, mens jeg scroller gjennom kanalene, ender jeg opp i begynnelsen av et Chef Abroad-program som handler om fugu. Fisken som er så giftig at man dauer av å spise den hvis den ikke er filetert riktig. Dette er så klart en delikatesse. Det er mange, særlig asiater, som synes det er særdeles livgivende og som får et kick av å smake på døden (dette kan muligens sammenlignes med å spise rakfisk eller surstrømming). De vil helst såpass nærme at den prikker på tunga og får leppene til å bli numne. Det skal nemlig være et lite touch av gift med når du spiser fisken. Ellers er det jo ikke noe moro.
Å bli sertifisert fugu-kokk krever en del. Vi snakker om ekstrem formen for sushi, på noe vis. Og et lite feilskjær med kniven kan redusere antallet stamgjester på et øyeblikk. En ting er litt uggen mage. Noe helt annet er å måtte betale for dødsannonser og begravelser.
Kokken i Chef Abroad svelger et par ganger før han hiver innpå en fugu-sashimi. Og deretter…
Han faller ikke av stolen akkurat. Verken død eller overbegeistret. Det er mer en Been There, Done That-greie, tror jeg. Omtrent som å ha vært i Louvre, for min del.
Selv er jeg ikke på langt nær feinschmecker nok til å en gang vurdere å betale skjorta, eller livet, for å smake på fugu filetert. Jeg foretrekker han på dette viset…
Under et tidlig morgendykk ved Sodwanas 2 Mile Reef møter jeg Fugu – the pufferfish. Han er en snodig sak, og kan se skummel ut når han blåser seg opp og kommer svømmende mot deg. Men denne morgenen ligger han og sover under noen koraller. Han er verken oppblåst eller sinna på morgenkvisten, og det prikker ikke det minste på tunga.
Han er bare litt trøtt. Og jeg betaler gjerne skjorta for å møte han.
Fugu,
Så søt! Selv møtte jeg Nemo og faren hans i en sjøanemone på Reef-øyene en gang.
Hmm… man burde kanskje lære seg å dykke. Har aldri drevet det lenger enn til snorkling, og er litt redd jeg ville få klaus av å være dypt under vann med en boks på ryggen som eneste lufttilførsel. Men det ser fristende ut, det gjør det…
Det må jo være fantastiske dykkeforhold på Reef-øyene. Selv om det kanskje er et stykke å reise for å få fylt opp med surstoff…? 🙂
Nemo er liksom korallrevets konge. Jeg liker han. Og så liker jeg motet hans, og hvordan han bare gyver på dykkere og kameraer og hva det nå enn er, for å beskytte anemonen sin. 😀
Kremt…ta med deg gemalen og bli med til Thailand på dykkeferie i februar. Så får du sjekket ut om det er noe for deg… (Dette her er en av de tingene man ikke skal tenke så nøye over, og for all del ikke telle penger og sånt. Bare si ja)
Hehe… i februar er jeg, såvidt vites i skrivende stund, arbeidsledig. Så da har jeg masse tid, men lite penger… Vi vet forsåvidt ikke om Trond har noen jobb da heller. Det er usikre tider.
Reef-øyene er i hvert fall et snorkleparadis. Jeg tror muligens Ben Hepworth på Pigenon Island har kompressor og kan fylle surstofftanker, men sikker er jeg ikke. Hah, kanskje jeg burde organisere en dykkeekspedisjon dit som en måte å finansiere feltarbeid på 😉
haha, oh ja, fugu skal visstnok være riktig så “been there, done that, baby”, men hadde jeg fått sjansen så hadde jeg selvfølgelig forsøkt. you only live once, og alt det der 🙂
det _er_ mange gode matprogrammer på travel, og så er det praktisk å kombinere interessen for reising med interessen for mat 🙂 selv er jeg svak for planet food og anthony bourdains “no reservations”.
Hepp!
Så klart ville du, Knutsvik. Og for å være helt ærlig så tror jeg at jeg også ville egentlig. I hvert fall om jeg ikke hadde måttet betale for smaken… 😀
Men det virker ikke som om det er en fantastisk smaksopplevelse akkurat…
Uansett, har ingen voldsomme anti-reaksjoner når det gjelder fugu (i motsetning til f.eks. svalerede og haifinne).
En periode fryktet jeg at the seared tuna sashimi ville forsvinne fra den lokale sushi-baren når de fredet bluefin tuna…men så…gikk det lettet opp for meg at there is no way at en liten fille-sushibar i Windhoek serverer the real deal. Det er yellow fin, så klart. Og jeg trenger ikke være redd for at favorittbitene mine forsvinner. 😉
(Må sjekke ut No Reservations)
*smiler*
Jeg satt akkurat og skrev en artikkel om Shanghai og isfjellet jeg spiste der. Det farligste med det måtte være å få frostskader på leppene.
Men en sashimi med livet som innsats… tja…what the hell 😀
Det gir ‘matforgiftning’ en helt ny betydning, Sole. 😉
Jeg som trodde den puffa seg opp bare fordi han ikke var giftig nok til å ta rotta på oss. Jaja.
Ja. Det finnes jo nok av dem som er all bark and no bite. Men denne karen her…og…de nærme familiemedlemmene hans, de er det ordentlig sting i.
Jeg synes de er skikkelig kule. Men den der…giganten…well, en potato grouper anyday Geir. Men the giant pufferfish…puffet opp. Oh, da rygger jeg. 🙂
Så nydelig han var,men han ser litt molefunken ut:)
Artig formidla Silje.
Rakfisk har eg smakt ein pitteliten bit av,tilbehøret og drikke til var det eg vart mett av:)
Ja, er han ikke søt?
Må bare innrømme at jeg til nå har klart å styre unna rakfisk, og at jeg ikke ligger søvnløs i gremmelse av den grunn. 😉
Søt.
Jeg liker sushi, men holder meg unna denne karen her!
Hei Yoshi. Så hyggelig å se deg innom. Jeg er også glad i sushi. Og styrer også unna denne karen her. I matveien da. Sånn…live…er han hyggelig.
Grøss, Silje :O)
Hva du har på minnekortet….
Når jeg tenker meg om har jeg spist sushi på et eller annet fancy sted i Palma sist uke ( slik blir det når mor & sønn ferierer alene) – og jeg er kanskje litt nummen både her og der.
Vel i dag er det StHansbål, spekemat og potetsalat i picnickurven her – solen skinner og vi skal nyte at nu om litt går det mot vinter igjen – gale må vi være..
God klem og vet du jeg nyter å lese alt en gang til jeg
God onsdag, Phenix.
Dette er helt klart en av de der hverdagene som kan slå knock-out på noen og enhver. *Puh!*
Fra å ha tuslet rundt i lavt tempo, har noen helt plutselig tråkket gasspedalen i bånn og nå gå det hele over stokk og stein, og jeg er ikke helt sikker på om jeg henger med. Litt som Jason som henger etter moren sin i barnebøkene. Du vet…?
Vi feirer ikke StHans…men det burde vi jo. For det betyr jo det stikk motsatt her nede. Det går mot sommer…! Yey! 😀
Åh, grøss og gru!
Nesten som å spille russisk rullett dette her. Jeg har smakt mye rart, rakfisk inkludert, men jeg har aldri vært døden nær selv om det føltes slik når jeg måtte drikke tran da jeg var liten.
En kulinarisk opplevelse med livet som innsats….
Ikke helt umulig.
😉
Oh…den der tranen, Anne… 😉
Det finnes my kulinarisk som ikke føles veldig…eh…berikende.
Når det gjelder fugu, tror jeg egentlig ikke det handler om smaken i det hele tatt.
Og man føler seg sikkert veldig…levende. mens det prikker på tunga og man klamrer seg til bordkanten. 😀