Bokanmeldelse: Venstre hånd over høyre skulder

Jeg parallelleser så mange forskjellige bøker for tiden at jeg burde konsentrert meg om å fullføre et par, istedet for å begynne på nye. Selma Lønning Aarøs Venstre hånd over høyre skulder har stått og ventet i bokhylla i nesten ett år. Jeg rasket den med meg etter en chartertur til Hellas. Man kan si mye om charterferier, og charterhoteller, men det er en gullgruve for boktyver som meg. Uansett, boka ble ikke egentlig stjålet, selv om jeg tok med meg et par andre bøker fra hotellet. Jeg fikk den av en venninne. Tror jeg.

Etter nesten ett Ã¥r tÃ¥lmodig venting bestemte Selma seg for Ã¥ vise seg frem i gÃ¥r kveld. Hun sto mellom Atonement og Tidebarn av Ian McEwan. Det var ikke helt tilfeldig at blikket mitt vandret i den retningen. Jeg har tenkt pÃ¥ Atonement i det siste. En helt annen bok fÃ¥r meg gang pÃ¥ gang til Ã¥ tenke pÃ¥ deler av denne boka. De som handler om Ã¥ gi leseren hÃ¥p – et lysglimt i en dyster tilværelse.

La det være sagt med en gang: Jeg liker Selma Lønning Aarø. I meg har hun en lettkjøpt leser som følger hennes byksende stil og tidvis merkverdige tankespinn. Selmas stil ligger nært opp til det som faller naturlig for meg selv. Hun er humoristisk og ironisk. Dessuten bruker Selma altfor mange ord. Hun kan grave seg ned i smÃ¥ detaljer og la tankene surre rundt denne pyttelille tingen – altfor lenge. Jeg er sikker pÃ¥ at hun kan miste lesere pÃ¥ denne mÃ¥ten. Men for min del, sÃ¥ er dette mÃ¥ten hun fanger meg. Hun drar liksom nettet rundt meg og holder meg fast.

Da jeg begynte på Venstre hånd over høyre skulder i går kveld, sa jeg til meg selv at hvis jeg virkelig skulle begynne på enda en ny bok, måtte jeg fullføre den. Fort. Det var ikke noe stort problem. I motsetning til en del av de andre bøkene som ligger halvleste (uten at det betyr at jeg ikke liker dem) rundt i huset, plukket jeg ut Selma fra bokhylla i går kveld og la henne ferdiglest fra meg en gang utpå natten.

En mann står på fortauet og kysser en kvinne. Uten noen tilsynelatende forklaring løper han ut i veien og blir påkjørt. Hva var det som fikk han til å løpe? Hvem er han? Og er det noen som egentlig kjenner han?

Venstre hÃ¥nd over høyre skulder handler om de viktigste kvinnene i Simons liv – mannen som i et øyeblikk av galskap (?) løper ut i veien og blir pÃ¥kjørt.

Den handler Helen – den litt psycho elskerinnen som tror at hun vil ha Simon som ordentlig kjæreste – en slik som tÃ¥ler dagens lys uten Ã¥ bli forsteinet. Hun agner med tÃ¥lmodighet og frihet og motsatsene til ekteskapets forpliktelser, men opplever likevel at Simon er en sleip Ã¥l som vrir seg unna og huker seg av kroken nÃ¥r hun tror hun er i ferd med Ã¥ sveive han inn.

Den handler om Alma – Simons en gang vakre, nÃ¥ vansirede og bitre kone som sliter med utro Simon, og fortidens demoner. Antagelig ikke i den rekkefølgen. Hun mistet speilbildet sitt da den yngste datteren døde av kreft, og sitt vakre ytre da hun reddet den andre ut av et brennende hus. Hun venter pÃ¥ katastrofer og lever hver dag i knugende redsel for at noe fælt kan komme til Ã¥ skje. En utro ektemann er en bagatell i forhold til alle de potensielle farene som truer hennes eksistens. Mens Alma vakler, er Simon irriterende stødig.

Og den handler om Elvira – Simons elskede datter og hennes sunne (det eneste i hele boka) forhold til faren. Elvira er omringet av tragedier, og pÃ¥ tross av en kjærlig og støttende far, er hun full av dÃ¥rlig samvittighet og skyldfølelse. Allerede tidlig var det altfor sent, tenker Elvira, og ser pÃ¥ seg selv om den destruktive og ødeleggende kraften i sitt eget univers. Farens ulykke er selve beviset pÃ¥ dette.

De har i det hele tatt nok å stri med alle sammen.

Komatøse Simon er den som takler hverdagen best. Han ligger jo bare der, uten at det blir stilt store krav og forventninger til han. Bortsett fra at det ville være fint om han våknet.

For alle de andre er Simon ankeret som plutselig har slitt seg. Fortøyningen som har sviktet. Som om ikke alt det andre hverdagspeset er nok, må kvinnene på noe vis forsøke å finne seg selv og fotfestet igjen (Det er nok, for å være helt ærlig, sunt for et par av dem). Dette er en reise ingen av dem, helt frivillig, vil begi seg ut på.

Det høres kanskje ikke ut som videre lystig lesning. Og det er heller ikke det. Men bokas forskjellige historier veves fint sammen, og kvinnenes ulike fortellerstemmer kommer klart frem i fortellingen. HÃ¥pløsheten tar innimellom fullstendig overhÃ¥nd og i nattens mørke ønsket jeg meg et lyspunkt og noe positivt Ã¥ gripe tak i. Man mÃ¥ lete etter dem, de fÃ¥ som finnes. Jeg fant dem mellom linjene, halvveis skjult bak teksten. Boken er kanskje litt for…dark, rett og slett. Jeg kommer tilbake til Atonement igjen, og det der om Ã¥ gi leseren hÃ¥p, og at det ville komme godt med – bare litt mer hÃ¥p.

Venstre hÃ¥nd over høyre skulder handler mye om hvordan vi ser pÃ¥ oss selv, og om hvordan vi tror andre ser oss. Den handler om Ã¥ være passiv og føle seg maktesløs, og den handler om Ã¥ være en aktiv deltaker i sitt eget liv. Til en viss grad handler det om rollemønstre og forventninger, men mest av alt hander den om ensomhet og sorg. Den handler om Ã¥ være piken med tennstikkene – hun som fryser ihjel midt blant oss. Og om det Ã¥ rekke ut en hÃ¥nd til en som trenger støtte. Men kanskje enda mer – om Ã¥ gripe tak i den nÃ¥r den tilbys.