Here I am, where I ought to be

By
Silje
– June 14, 2010Posted in: Afrika, Botswana, Reise, Safari

Jeg har en bulkete, gammel emaljekopp med noen glorete roser på. Den er fylt med glede og gode minner. Den er fylt med forventning, og spenning, og kriblende nysgjerrighet. Det er safarikoppen min.

Kaffen smaker annerledes i denne koppen. Den får en anelse jernsmak. Det gjør ingenting. Rødvinen på kvelden blander seg med morgenkaffen og jernsmaken. Den flyter motvillig over den brede kanten, og gjør det vanskelig å drikke. Det gjør ingenting.

Dagene er like åpne og endeløse som gresslettene. Vi venter. Men ikke utålmodig og rastløse. Vi står ikke trippende og vi kaster ikke et blikk på klokken en gang i minuttet, og når elefantene endelig kommer sier vi ikke: Dere er sene. Vi har ventet i flere timer allerede, slik vi ville gjort i byen. Vi bare lener oss tilbake i taus, tilfreds ro over at vi får oppleve morgenbadet sammen med dem.

Vi sover i skyggen under et tre midt på dagen, og våkner sakte til liv utpå ettermiddagen en gang. Vi strekker oss og gjesper som løver før vi humper videre.

Solnedgangen er et sceneskifte. Vi mister overblikket og setter oss tett sammen rundt leirbålet. Natten omfavner oss. De flakkende flammene er den eneste lyskilden, bortsett fra Melkeveien og en smal nymåne. Et stykke unna hyler en sjakal, og i mørket rett bak meg krasler det. Jeg kjenner spenningen prikke i nakken.

Jeg forsøker å jage bort ei hyene fra oppvasken vår. Vi blir stående i knurrende kamp, jeg og den fordømte bikkja. Den biter seg fast i kanten på vaskebalja, men jeg nekter å slippe. Safarikoppen er tross alt der. Vi viser tenner til hverandre. Jeg får inn et snutetreff med steikepanna, og hyena trekker seg klynkende unna. For denne gang. Jeg gliser lettet og ondskapsfullt.

Vi har et bittelite telt. Jeg pleier å si: Før vi drar på safari neste gang vil jeg kjøpe et større telt. Det har jeg gjort i mange år, og teltet er fremdeles like lite. Jeg tenker at en flodhest eller elefant, ja selv en snill en, fort kan tråkke på det i mørket, men alle de andre sier at de gjør ikke det. Elefanter snubler visst ikke. Jeg er ikke helt overbevist. Jeg har sett en sjiraff gå på trynet. Med så mange bein er det sikkert lett å snuble i seg selv.

Imellomtiden, mens jeg venter på et større telt, rigger jeg opp leiren etter alle kunstens regler for å forsøke å beskytte det bittelille teltet fra klumsete elefanter. Jeg slår opp teltet like under et stort tre, og kjører bilen tett inntil på andre siden. For sikkerhets skyld. De andre bare ler av meg.

Jeg blir alltid liggende våken. Jeg ligger stiv av frydefull skrekk og hører på hjertet som banker, og på elefantene romstere rundt i leiren. De røsker av greiner fra treet vi sover under og bladene faller ned på teltduken. Knaske knaske…rasle rasle. Raaaap. Høylytt svelg. Elefantens, ikke mitt. Jeg tør ikke puste en gang. Likevel dunker livet meg vennskapelig på skuldren og smiler til meg i mørket. Det kiler meg under armen og får meg til å smile tilbake.

Elefantene vander videre. Jeg puster ut, og forsøker å sove.

Plutselig flerres natten av brøl og noe skriker i dødsangst. Et eller annet skubber borti bilen. Mer skrik. Herregud! De er redselsfulle. En innbitt, hviskende stemme like utenfor teltet: Kom dere i bilen! Kom dere i bilen, for faen.

Vi krabber inn via baksetet. Reisefølget vårt kommer ned fra biltaket og kaster seg inn uten å ha tråkket i bakken. Hva skjer? Hva er det? Er det de der fordømte hyenene?

Bare tenn lysene på bilen! Fiklende, fomlende i mørket. Nei, ikke vindusviskerne. Lyset, for faen!

Rett foran bilen har en flokk løver tatt livet av ei antelope. De river og sliter. De knurrer og biter. De slår etter hverandre og brøler sint. Det går så skinnfillene fyker.

Vi sier ingenting. Vi sitter storøyde og gapende. Det er kunne gått skikkelig galt, mumler en av oss etter en stund. Men…det gjorde det jo ikke, hvisker en annen tilbake. Takket være bilen.

Smilene brer seg. Livet hamrer hardt i kroppen. I kontrast til restene av den stakkars antelopa som ligger strødd rundt i leiren. Spenningen jager bort søvnen og blander seg med lettelsen. Adrenalinet bobler over, og kommer ut som latter og oppspilte forsøk på å sette ord på det hele.

Noen har funnet frem en flaske med whisky. Jeg finner frem den bulkete safarikoppen. Den løvefargede alkoholen treffer emaljen. Den blander seg med rødvinen og morgenkaffen, og får en anelse jernsmak. Men det gjør ingenting.


VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 4.8/5 (4 votes cast)
Here I am, where I ought to be, 4.8 out of 5 based on 4 ratings
Share
Tags: , , , , ,