This is as good as it gets

Når havreskjorta stikker og strielefsa gir deg en på trynet, det meste går over stokk og stein og man ikke har noen fastsatte dater med ryggsekken eller safariteltet – Da er det fint å ha minner fra tidligere reiser å se tilbake på.

På den afrikanske farmen er vi inne i en slik periode. Neste reise er en vag kontur langt fremme i tåka, og brunfargen etter forrige utflukt har for lengst begynt å blekne.

Ved frokosten i dag mumlet Mark et eller annet drømmende om Thailand. Og det fikk meg til å tenke på late dager i ei stråhytte flytende på Chieow Laan-sjøen (også kalt Rachabrappha) i Phang Nga-provinsen.

Da Chieow Laan-dammen ble bygget i 1982, flommet vannet inn i alle de bratte dalsøkkene mellom kalksteinsklippene i Rachabrappha. Det var et nærmest ubefolket området, med kun noen få små landsbyer med etterkommerne fra de som hadde rømt fra den burmesiske hæren for et par århundre siden, og annen kommunist som fremdeles mente det var tryggest i dalsøkka innafor.

Mange av de som bodde i Rachabrappha flyttet ikke da flommen kom. Istedet bygget de seg flytende boligkomplekser – raft houses, som de fortøyde rundt omkring i innsjøen. Det var for kupert til å bygge på land. Muligens fantes det også noen restriksjoner mot dette.

Jeg kunne henge meg opp i dette, kjenner jeg. Men jeg lar det være. Daeng, guiden min, er en av disse forskremte kommunistene eller en etterkommer etter rømlingene fra Burma-invasjonen, og han lager ikke noen stor sak ut av tvangforflytning og relokalisering og at ‘the ancestral land’ ble oversvømt, så da skal ikke jeg gjøre det heller. Tvert om har invasjonen av turister til Rachabrappha gitt han et bedre liv, sier han. Samtidig som turistnæringen har tvunget staten til å sette inn mer ressurser for å bekjempe ulovlig jakt i området. Og er det noe Daeng er lidenskapelig opptatt av, så er det ‘jungelen sin’. Forståelig nok.

Jeg vet at jeg kommer til å like dette stedet med en gang jeg går ombord på longtail-båten og hilser på den tannlause, smilende båtføreren. Han er liten av vekst og henger over styrestanga for å holde den nede.

Vannet er klart og smaragdgrønt og landskapet er dramatisk. De hvite kalksteinsklippene reiser seg flere hundre meter på alle kanter. Orkideene klamrer seg fast i bergveggen og gibbonene roper til hverandre. De uler og synger, og jeg kan ikke annet enn å smile av lydene deres.

Det flytende overnattingsstedene består av stråhytter som ligger på rekke og rad, bygget på bambus-flåter. De er fortøyet til hverandre og strekker seg fra en liten øy til en annen. På hver øy er det et par fellesdoer og en dusj. Men det er ikke noe vits i å dusje egentlig, sier Daeng. For det finnes ikke varmt vann, og dusjstrålene blir pumpet direkte opp fra innsjøen uansett, så man kan like gjerne ta en dukkert. Eller…mange.

Det er en dame som stamper forbi oss på bryggekanten helt uenig i. Hun sier til reisefølge sitt at her går det ikke an å bo. Deretter haler hun Samsonite’n sin tilbake mot longtail-båten og krever å bli kjørt tilbake til sivilisasjonen. Daeng gjør en veivende bevegelse for å hjelpe henne på veien. Sikkert like greit, tenker jeg. Reisefølget hennes ser litt mer rufsete ut, og subber motvillig mot båten.

Å bo på et raft house på Chieow Laan-sjøen inkluderer som regel alle måltider og flaskevann. Sundowneren må man kjøpe. Det er ikke så stort utvalg – Singha øl og en thai whisky jeg så vidt turde å lukte på. Men det holder. Maten er fantastisk hvis man liker thai curries.

Vi padler og bader og utforsker kalksteinsgrotter, og dagene på sjøen går altfor fort. Når dere kommer tilbake, sier Daeng, så kan vi ta en to dagers vandring tvers gjennom Khao Sok nasjonalpark. Gjennom ordentlig villmark med elefanter og bøfler og tapirer og andre snodigheter. Ja takk, sukker vi.

Men enn så lenge ser vi bare så vidt konturene av den turen langt borte i tåka. I mellomtiden trøster vi oss med bildene og minnene.


VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 5.0/5 (4 votes cast)
This is as good as it gets, 5.0 out of 5 based on 4 ratings
Share