Bafana bafana – let the game begin

Da jeg gikk gjennom ankomst-terminalen på OR Tambo, den internasjonale flyplassen i Johannesburg, for noen få uker siden, smilte sør-afrikanske fotballfans mot meg fra alle kanter. Fra fargerike plakater på veggene til mannen i passkontrollen.

Jeg blir veldig glad av å se det sør-afrikanske flagget. Ja, Sør-Afrika har rett og slett et vakkert flagg, i forhold til mange andre afrikanske land. Å se kritthvite, brede smil og de sør-afrikanske fargene er derfor en ordentlig feelgood-kombinasjon som treffer meg akkurat der det er tenkt.

(from Globe & Mail)

Jeg ble stÃ¥ende bak en ung kvinne i passkontrollen. Idet hun gav fra seg passet, lente hun seg over disken og mumlet til kontrolløren: When Cristiano Ronaldo is coming, can you take him aside please. And call me.  I’m not Portuguese, but I don’t care. I want him. Fyren i passkontrollen tok sporenstreks frem en notatblokk og svarte: Certainly, ma’am. Just leave your name and number, please. But I should warn you: We’ve already got a long waiting list for that guy. Hvor ble det av den normalt litt gretne passkontrolløren?

Men idet jeg gikk gjennom ankomst-terminalen og så på alle smilene og fniste litt av dama i passkontrollen, var det ikke egentlig fotball-VM jeg tenkte på. Det var heller OL på Lillehammer. Og jeg kjenner jeg får en liten klump i halsen bare av å skrive dette.

Jeg ser ikke på meg selv som en veldig patriotisk nordmann. Jeg vil tro at jeg hadde blitt værende oppe på Berget hvis det var tilfellet. Men utlendigheten gjør noe med meg. Jeg blir litt ekstra rørt når en nordmenn vinner gull under et så stort arrangement at det til og med finner veien via eteren ned hit til sørlige Afrika. Ja, jeg blir rett og slett litt snufsete de gangene den norske nasjonalsangen klarer å danke ut den sør-afrikanske 1.divisjons-rugbykampen, om enn bare for et lite minutt.

Jeg tok buss fra Oslo til Lillehammer to ganger. Om den norske folkesjela er reservert og litt innelukket til vanlig, så la vi alt det til side når vi møttes i Storgata i Lillehammer. Den boblet over av glede. Man snakket til nabomannen, og hjalp fulle forvirrede finner i riktig retning etter et forsmedelig Lejon-tap i rinken. Og på en hvilken som helst annen dag ville man fnyst av en full mann i buskaset, men i disse to ukene så gjorde man ikke det. Man gikk bort istedet, børstet av litt snø og forsøkte å få den forvillede trygt i hus.

Å se Koss gå 10 000-meteren på en liten tv-skjerm stilt opp i et butikkvindu mens vi slo OL-floker og hutret er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Det er et verdifullt minne som jeg tar frem igjen idet jeg blir stående i trafikkork i Johannesburg fordi Sør-Afrika er midt i fotball-stria.

OL og fotball-VM dreier seg ikke bare om sport selv om det er rammen rundt. Det er den viktige fellesnevneren og møtepunktet, men det dreier seg om mye mer. Folkefest, kaller vi det, og idrettsgleden sprer seg plutselig langt utover sine normale grenser. Folk som vanligvis aldri ser på fotball blir rene hooligans i sin entusiasme. Det dreier seg om medmenneskelighet, tror jeg. En form for unik, midlertidig medmenneskelig kontakt på tvers av lagtrøyer, med fritt spillerom for hele følelsesregistret, der utaggerende oppførsel og utløp for følelser er mye mer akseptabelt enn det er i kontorlandskapet på en mandagsmorgen. Det er herlig i sin ærlighet.

Det er på dager som denne at jeg føler at jeg forstår hva en del av utvekslingsprogrammene til for eksempel Idrettshøyskolen Think Mental Fashion dreier seg om. Lenge tenkte jeg at det var latterlig å bruke masse penger på å sende norske ungdommer ut på et utvekslingsår i Afrika for å spille fotball med befolkningen. Men det er ikke fotballen det dreier seg om. Ikke egentlig. Det er bare rammen rundt.

Kvinnene på farmen har stylet håret før VM. De har pyntet seg. Det er en helt spesiell anledning. I noen uker i 2010 spiller det ingen rolle om Namibia ikke er i VM, og antagelig aldri kommer til å komme dit. Sør-Afrika, et land ingen av dem noengang har besøkt er som Hjemme å regne. De snakker om Vi. Vi skal spille mot Mexico, sier de. I dag skal Vi banke Mexico.

Mark og jeg har vært strenge. Ingen fotball i arbeidstiden, har vi sagt. Og gutta nikket og sÃ¥ i bakken. NÃ¥ er de alle ute pÃ¥ jordene og arbeider. De som har mobiltelefoner med radio har ladet batteriene og har øreproppene klare til radiooverføringen. NÃ¥r alle har begynt arbeidet, rigger jeg opp tv’en i garasjen, og setter frem benker og stoler nok til alle. SÃ¥ klart blir det fotball i arbeidstiden.

Det er tross alt VM i Sør-Afrika bare en gang. Og i dag skal vi banke Mexico.