POFF! Velkommen til den nyoppussende afrikanske farmen

Velkommen til ny blogg. Dette innlegget skulle egentlig blitt skrevet for flere dager siden, men det forsvant i en husbrann, en diger sort mamba og et traumatisk årsmøte. Omtrent i den rekkefølgen.

Først tente Martha, en av kvinnene som arbeider pÃ¥ farmen, pÃ¥ kÃ¥ken sin da hun veivet overende et stearinlys mens hun brettet sammen klesvaska. Siden sÃ¥ og si alt av tekstiler er cheap shit fra China Shop’en lignet det hele mest pÃ¥ et POFF! av helt magiske proposjoner. Heldigvis bor Martha i et murhus og ikke ei strÃ¥hytte. Derfor ble ikke bygningen overtent, selv om innholdet forsvant i røyken. Og heldigvis gjorde det at Martha selv klarte Ã¥ komme seg ut av huset uten andre skader enn at et par av løshÃ¥rflettene ble svidd av. De er for lengst blir erstattet med en ny og fiffig hÃ¥rsveis.

Etter at huset var blitt skrubbet, vindusrutene erstattet og veggene hvitmalte, var det pÃ¥ tide Ã¥ reise til byen for Ã¥ fÃ¥ tak i et klesskift eller to til Martha og typen. Martha er veldig enkel Ã¥ handle med. Hun gÃ¥r opp og ned radene med klær og plukker ut noen basisplagg mest basert pÃ¥ pris, ikke hvordan de ser ut. Eller om de…passer, for den saks skyld. Typen hennes derimot, Matthew…

PÃ¥ samme mÃ¥te som brannen var han…POFF! bortevekk sÃ¥ fort vi var innenfor bygrensa. Da jeg endelig fant han igjen etter en times leiting, lÃ¥ han snydens under et tre med nye solbriller og en for jævlig hatt. Fremdeles i askegrÃ¥ klær, uten at det sÃ¥ ut til Ã¥ bekymre han.

Det mÃ¥ ha vært en sÃ¥nn ekspressfyll noen av oss har hatt en og annen personlig erfaring med. Jeg syntes det var usannsynlig dÃ¥rlig timing, men han bare smilte salig og hadde det helt fint. Jeg kjente behov for Ã¥ poffe! litt selv ogsÃ¥, men lempet fyren bakpÃ¥ lasteplanet. Det hørtes ut som om det skvulpet da han veltet omkull bakpÃ¥ pick-up’en.

Deretter forsvant velkomst-innlegget i en enorm sort mamba. Jeg er opplagt fremdeles alive and kicking. For sarte sjeler jeg vet leser bloggen velger jeg å ikke si mer om dette.

OgsÃ¥…den siste unnskyldningen: Ã…rsmøtet.

Herregud…forberedelsene før Ã¥rsmøtet til den regionale foreningen for grønnsaksprodusenter har gitt meg grÃ¥ hÃ¥r og søvnløse netter et par dager. I gÃ¥r var endelig møtet. Takk og pris, tenkte jeg. Da er det endelig over and life goes on, og alt det der. Et sÃ¥nt Ã¥rsmøte er jo en usannsynlig kjedsommelig affære med gjennomgang av budsjettet og dill. ‘Bønna’ sitter pÃ¥ hver si tue, og klarer ikke  Ã¥ samarbeide om de mest grunnleggende ting. De knuger et par usle sorte, skattefnusk dollar mot brystet og er ikke i stand til Ã¥ se mulighetene som kan gi dem mer inntekt og totalt større profitt fordi de er for redde for Ã¥ kanskje mÃ¥tte betale den skatten de strengt tatt burde.

Jeg sniker meg unna begredeligheten ved Ã¥ ta lange dobesøk og ‘gÃ¥r meg vill’ i hagen pÃ¥ vei tilbake til møterommet. Og da jeg kommer tilbake fra en av utfluktene mine, er jeg plutselig blitt valgt til sekretær for hele forbannede gjøkeredet. Hele opplevelsen gir ny mening til det Ã¥ bli ‘tatt med buksa nede’, og alle de uønskede og overraskende konsekvensene det kan fÃ¥.

Ingen god ide, forsøker jeg å si. Bare språkbarrieren alene burde være soleklar diskvalifikasjon. Nei nei nei, sier farmerne. Vi kan snakke engelsk.

Ja, sikkert.

Jo jo jo, dette går så bra.

Deretter slo de over til afrikaans for å fortsette diskusjonen. Jeg brukte resten av dagen på å si: English, please. Og fikk som regel: Hmf! som svar. Kanskje etterfulgt av en halv setning på engelsk. Hvis jeg var heldig.

NÃ¥ er møtereferatene mest av alt kjedsommelighetskruseduller, med en og annen sint frustrasjonssmiley og et par setninger om noe jeg tror de kanskje sa. Muligens. Antagelig? Hvis jeg har flaks…

Dette kommer til å bli interessant. Og frustrerende. Det eneste jeg vet helt sikkert er at en ussel årslønn på 12 000 kan umulig veie opp for alle de gangene jeg vil ha lyst til å POFFE! i året som kommer.

Og det er situasjonen akkurat nÃ¥. Offisielt er jeg opptatt med Ã¥ renskrive det oppdiktede møtereferatet jeg mÃ¥ gi til Mark slik at han kan sensurere og luke ut løgn og fanteri jeg har lagt til pÃ¥ egenhÃ¥nd, men egentlig… Egentlig blogger jeg litt.

La meg scrolle meg opp til overskriften igjen: VELKOMMEN TIL DEN NYOPPUSSENDE AFRIKANSKE FARMEN.

Ja, det var det jeg egentlig skulle si. Etter flere år som ivrig bruker av sosiale medier har jeg gått og tenkt på denne totalrenovasjonen lenge, men ikke vært helt sikker på om jeg har kunnskapen og kapasiteten til å styre mitt eget domene. Etter en hel del rødvin, nattevåke og et par syntax error, har jeg tatt (drukket meg til?) mot til meg og overførst bloggen. Det hele er egentlig ganske så skummelt.

Spesielt syntaxene har vært traumatiske erfaringer (og helt uoverlevelige uten rødt påfyll). Helt klart i samme kategori som overnevnte sorte mamba. Og riktignok gjenstår det en del småting, men hovedarbeidet med layout og design er ferdig. I tillegg til denne hovedbloggen har jeg også laget en ren fotoblogg. Bilder sier mer en tusen ord og alt det der. Den finner dere her: Captured Moments.

Livet på den afrikanske farmen kommer til å fortsette som normalt, også i bloggform. Kommentering og navigasjon skal være omtrent som før oppussingen.

Tilbakemeldinger på begge bloggene er så klart hjertelig velkommen.

Enjoy.