Vi var på Canon Roadhouse. Mitt lille Bagdad Cafe.
På avstand så jeg det lysende røde taket og tenkte at det måtte være et gedigent farmhus jeg hadde, på mystisk vis, oversett sist gang jeg var der. Jeg skulle skrive et helt innlegg om Roadhouse. Jeg hadde utkastet og bildene klare i hodet.
Jeg så det lysende røde taket og trodde ikke helt mine egne øyne. Jeg stoppet ved det som en gang var en støvete, smal vei full av potholes og andre hindre, og myste målløs oppover den brede grusveien mot den enorme låven som har vokst opp av ingenting. Hva har de gjort med lille Bagdad Cafe?
De har strømlinjeformet det, rettet ut sjarmerende ujevnheter og tilpasset tyske bussturister. Mens jeg står i køen for å betale campingplassen vet jeg at det er siste gangen jeg er her. Frivillig, i hvert fall.
Jeg møter en sinna italiener. Jeg vet han er sinna, for han tramper med beina og er helt rød i ansiktet. Nei, han er ikke solbrent. Han mumler på italiensk og innimellom veiver han litt med reservasjonspapirene sine. Resepsjonisten tror med en gang at det er noe galt med air-con’en hans. Ansiktsfargen og at mannen forlengst har nådd kokepunktet tyder på det.
No! NO! roper italieneren. No air-con! This place! My love! What has happened to my Roadhouse? Resepsjonisten vakler litt på barkrakken sin. Det er så klart mye lettere å fikse en air-con enn tapt kjærlighet.
Jeg vurderer å trå til som kordame, jeg gjør det. Men jeg har elendig sangstemme så jeg holder klokelig kjeft. Dessuten er busslass med tyske turister sikkert verdt en og annen hysterisk italiener og en rødblussende, well done nordmann med namibisk aksent. Senere på kvelden slukker vi våre sorger i namibisk draught. Det er gravøl.
Så jeg tar ikke bildene jeg hadde planlagt, og jeg skriver aldri storyen om Roadhouse. Neste dag reiser jeg videre uten å ha åpnet kamerabagen en eneste gang. Til Fish River Canyon.
Den ligger der, altfor stor og uhåndterlig som den alltid har gjort. Og jeg vrir og vender på kameraet og forsøker å finne fokuspunkter i landskapet, men det blir en gråbrun smørje. Eller veldig mye stein og berg uten noe som angir målestokken.
Og Fish River Canyon er stor. Den er ti mil lang, og den er mer enn 30 kilometer bred, og på det dypeste er den over 500 meter. Det gjør den til den nest største canyonen i hele verden, etter Grand Canyon.
Når man står der på kanten og beundrer utsikten, så ser man alt dette. Man kjenner heten og får en formening om avstandene og dybden. Jeg føler meg liten i en stor verden. Det har vi alle godt av.
Jeg myser mistenksomt mot anleggsarbeiderne som er i ferd med å renovere rasteplassen ved utkikkspunktet. Det ser tilforlatelig ut, og det er ingen store, røde låvetak i sikte. Så lenge det bare dreier seg om et par bord og noen benker, tenker jeg. Og håper bare inderlig at de ikke planlegger å gjøre om canyonen til et sinnsykt badeland eller adrenalinjunkie-mekka.
Leave a Reply