Jeg går av den skranglete ferjen, og inn i kaos. Det er mennesker overalt. Mennesker som roper, lukter og grafser. De ser annerledes ut, og snakker andre språk. Eimen av svette, babalas og dårlig ånde ligger som en tjukk smog over oss og mellom oss, og den trekkes ufrivillig inn i hvert åndetak. Jeg puster, lukter, og jeg grøsser.
Jeg forsøker å holde på alle eiendelene mine og samtidig slå unna innpåslitne selgere som tar tak i armene mine for å oppmerksomheten min. Special price for you, Meme. Special price for you. Han holder på å stikke en glorete nøkkelring full av fargerike glassperler i det ene øyet mitt. No, I don’t think so, mumler jeg og brøyter meg videre.
En full mann med fire tenner gaper mot meg og flirer: Save my day. Marry me! Og jeg føler meg utilpass. Back off, mumler jeg, men jeg hører at stemmen mangler kraft og overbevisning. Han spør om penger til en øl i det minste, for å helbrede det syke hjertet jeg nettopp har påført han.
En sort kvinne kommer til unnsetning og kjefter på fylliken. Mannfolk, mumler hun deretter oppgitt, og et lite øyeblikk føles det som om det er et lite bånd der. En form for fellesskap basert på noe annet enn å komme først til skranken ved passkontrollen.
De knuffer og presser fra alle kanter, og kvinnen ved siden av meg blir borte i mengden. De grafsende fingrene når inn under huden til ømme punkter. De pirker borti inngrodde holdninger og fordommer.
Målet er blitt å komme seg videre så fort som mulig. Bort fra alle Dem. Jeg lukker meg inne, og forsøker å holde inntrykkene ute.
Et par år seinere forsøker jeg å bakse meg gjennom ettermiddagsrushet på Stortinget T-banestasjon. Banene er forsinket. Folket vil hjem. Vi dytter og forsøker å komme først inn dørene. Jeg får et ekstra puff i ræva av en ivrig kontorarbeider som sender meg rett i armene på en vettskremt afrikaner. Sorry, mumler jeg automatisk, men for en gangs skyld tar jeg meg i tillegg tid til å se på mannn.
I’ve only just arrived…, stotrer han. Jeg kjenner igjen noe i blikket hans der han forsøker å holde seg oppreist i den overfylte vogna.
Jeg vet, svarer jeg. Jeg vet akkurat hvordan du har det.
(Denne teksten er en republisering i det o store prosjektet om å samle meg selv på et sted).
Så fint å få lese denne teksta igjen akkurat i dag Silje,den passar inn i det som opptek meg i desse dagar,men på ein anna arena.
Møte mellom mennesker,der det er ubalanse i forholdet,finne forståelse,likeverd.Møte og bli møtt.
Ei flott tekst!
Eg er ukonsentrert,treng styrketankar.
Marieklem i dagen
Så bra at den passet akkurat i dag, Marie. Jeg er som sagt i gang med å samle de løse trådene. Da blir det noen republiseringer og gjensyn med gamle kjenninger.
Det er ikke alltid så lett det der å møtes på midten. Men jeg tror det hjelper om man kan finne noe felles, dekode hverandre og bli mindre eksotiske og mer like. Det er nesten alltid noe vi kan identifisere oss med, selv om vi i utg.pkt. tenker at vi er natt og dag.
*Sender oppover litt dunderhonning laget av namibisk akasienektar*
Og ønsker deg en god dag!
Fin Blixen- allusjon du har gående her. Og spennende blogg. Jeg skal lese meg bakover.
“En full mann med fire tenner gaper mot meg og flirer: Save my day. Marry me! Og jeg føler meg utilpass. Back off, mumler jeg, men jeg hører at stemmen mangler kraft og overbevisning. Han spør om penger til en øl i det minste, for å helbrede det syke hjertet jeg nettopp har påført han.” Herlig humor!
Hei og velkommen til bloggen min!
Det er alltid hyggelig når nye stikker innom. Og ekstra hyggelig når de legger igjen en kommentar i tillegg! 🙂
Thanks ! 😉
Ingen årsak, kjære deg. Nå er det forresten snart helg, MT. Og forhåpentligvis oppladning av batteriene… 😉
Åååh, der var denne igjen…jeg likte den så godt da du publiserte den første gang.
Ser frem til flere bidrag i din prosess om å samle deg selv på étt sted 🙂
Oh, Sole. Det er en større oppgave enn jeg før antok, har jeg funnet ut. Men jeg er bestemt på at…jeg SKAL samles. Sånn til slutt.
Dette er en tekst jeg skal jobbe litt mer med, tror jeg. Se på dette som et utkast og kanskje bygge videre rundt.
Uff…vi må ta oss en bloggprat snart, forresten. Jeg lurer på om temaet ditt tross alt har litt mer valgfrihet og er litt mer brukervennlig. Må finne meg et forum med guruer som kan svare ENKELT på vanskelige spørsmål ang. layout. 😉
Dette har jeg også tenkt på, Silje – hvor sundt det er å være “den fremmede” av og til. Hvor forvirrende og totalt hjelpesløs man føler seg når man kommer til et land hvor alt er annerledes. Menneskene, luktene, lydene, solen, himmelen, stjernene. Alt.
Jeg tenker tilbake til Kina. Jeg har aldri følt meg så bortkommen i mitt liv.
Og så tenker jeg på alle de som hjalp meg unde vegs. Alle de vennelige menneskene jeg møtte som er grunnene til at jeg reiser igjen og igjen.
Vakkert innlegg.
🙂
Åh ja, Anne. Jeg ville ikke vært det foruten. Det er utvilsomt slik at vi lærer mer av egne erfaringer enn det som blir fortalt oss av andre. Og en og annen reiseerfaring litt utenfor komfortsonen er ikke usunt. Så sant man kommer fra det med helsa i behold. 😉 Hjemme kan vi lukke oss inne og klarer oss selv, men der ute…blir vi tvunget til å forholde oss til andre på en annen måte.
Er dette fra grensa mellom Botswana og Zambia? Føler at jeg kjenner igjen stemningen.
Ja, du har vært der ja?
Nå har jo broen i Katima tatt over mye av grensetrafikken, og Kazangula er sikkert et søvnlig og rolig sted, men det der ferjesleiet er jo kjent for å kunne ta piffen fra noen og enhver. *Ler* Særlig det der innfløkte systemet noen luringer forsøker å få fortumlede hvitinger til å bli med på…en endeløs rekke av diverse forsikringer og…en og annen bestikkelse. 😉
Men, it’s a part of the game, Geir. Og når man endelig er gjennom, så kan man snu seg og se tilbake og smile litt.
God helg!
Hm. Jeg trodde jeg hadde kommentert her.Nuh vel.
Dette er en av mine favorittekster. Rett og slett.
Gratulerer med ny blogg forresten.Kjempefin. Her kan du nok bo en stund tenker jeg 😀
Hei du
Ja, du hadde kommentert, men du gjorde like etter at jeg eksporterte wp-bloggen over dit, så kommentaren din ble igjen der borte *nikker i en eller annen retning*
Mmmm…jeg har noen langsiktige planer på denne bloggen. For første gang, så står jeg liksom…helt…fritt. Til å gjøre hva jeg vil. Og jeg *ler* vil mye akkurat nå, kjenner jeg. 🙂
Leser igjen, og liker fortsatt utrolig godt 🙂
Du er flink til å formidle stemninger Silje.
Jeg tror alle har godt av å kjenne seg som den fremmede av og til. Aldri har jeg kjent det så mye på kroppen som i Kina, der glodde man på deg med åpen munn som om man var fra en annen planet. Jeg skilte meg også litt ut da jeg gikk til fots i Addis Abeba, men der var i hvert fall folk nysgjerrige og smilende. Uansett sjelden jeg har blitt ropt etter på gaten: “Hei du hvite”…
🙂
Jeg opplever det ikke nå lenger, men den perioden da jeg var en del i felt og noen ganger oppsøkte områder virkelig langt utenfor allfarvei, kunne en del kvinner og barn være veldig nysgjerrig på hvordan håret mitt føltes ut og ville gjerne ta på det. Nå har det jo også helt annen tekstur enn deres, så jeg skjønner dem godt. Det var en sånn barnlig nysgjerrighet som gikk begge veier, tror jeg. 🙂