Under huden

Jeg går av den skranglete ferjen, og inn i kaos. Det er mennesker overalt. Mennesker som roper, lukter og grafser. De ser annerledes ut, og snakker andre språk. Eimen av svette, babalas og dårlig ånde ligger som en tjukk smog over oss og mellom oss, og den trekkes ufrivillig inn i hvert åndetak. Jeg puster, lukter, og jeg grøsser.

Jeg forsøker å holde på alle eiendelene mine og samtidig slå unna innpåslitne selgere som tar tak i armene mine for å oppmerksomheten min. Special price for you, Meme. Special price for you. Han holder på å stikke en glorete nøkkelring full av fargerike glassperler i det ene øyet mitt. No, I don’t think so, mumler jeg og brøyter meg videre.

En full mann med fire tenner gaper mot meg og flirer: Save my day. Marry me! Og jeg føler meg utilpass. Back off, mumler jeg, men jeg hører at stemmen mangler kraft og overbevisning. Han spør om penger til en øl i det minste, for å helbrede det syke hjertet jeg nettopp har påført han.

En sort kvinne kommer til unnsetning og kjefter på fylliken. Mannfolk, mumler hun deretter oppgitt, og et lite øyeblikk føles det som om det er et lite bånd der. En form for fellesskap basert på noe annet enn å komme først til skranken ved passkontrollen.

De knuffer og presser fra alle kanter, og kvinnen ved siden av meg blir borte i mengden. De grafsende fingrene når inn under huden til ømme punkter. De pirker borti inngrodde holdninger og fordommer.

Målet er blitt å komme seg videre så fort som mulig. Bort fra alle Dem. Jeg lukker meg inne, og forsøker å holde inntrykkene ute.

Et par år seinere forsøker jeg å bakse meg gjennom ettermiddagsrushet på Stortinget T-banestasjon. Banene er forsinket. Folket vil hjem. Vi dytter og forsøker å komme først inn dørene. Jeg får et ekstra puff i ræva av en ivrig kontorarbeider som sender meg rett i armene på en vettskremt afrikaner. Sorry, mumler jeg automatisk, men for en gangs skyld tar jeg meg i tillegg tid til å se på mannn.

I’ve only just arrived…, stotrer han. Jeg kjenner igjen noe i blikket hans der han forsøker å holde seg oppreist i den overfylte vogna.

Jeg vet, svarer jeg. Jeg vet akkurat hvordan du har det.

(Denne teksten er en republisering i det o store prosjektet om å samle meg selv på et sted).

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share