Stuck in a moment

I disse grensesettingstider synes jeg det er altfor stort fokus på barna. Hva med foreldrene? Hvor går deres grenser egentlig?

Jeg var barnevakt i helgen. Det er en jobb jeg tar på meg med glede, så lenge det ikke er altfor ofte. Avslutningen på helgen er som regel mandagsmorgener i skolehjemmet da bygdas unge, håpefulle overleveres til undervisningssystemet. Å levere fra seg seks-åringer som skal bo hjemmefra hele uka er en tanke mange nordmenn vil bruke lang tid på å venne seg til. Jeg sliter fremdeles med dette.

Når ungene er i gang med første time, samles foreldrene til kaffe. Jeg hører ikke til i denne gruppen, og jeg blir alltid stående halvveis på rømmen utenfor spisesalen. Jeg har to valg: Jeg kan ta beina fatt og rømme (helt klart mest fristende), eller jeg kan gjøre det som forventes av meg og bli sittende noen minutter og hører på sladderet.

På mandag ble jeg sittende. Jeg skal bare være der, og plukke opp eventuelle beskjeder som må videreformidles til guttas foreldre. Jeg blir sjelden inkludert i samtalene som som regel dreier seg om fotballtrening, søndagsskole og barnesykdommer. Det er helt greit. Men så, for en gangs skyld, var det tydeligvis min tur til å være i søkelyset. Mine 15 minutes of fame i bygda. Det gikk vel ikke så bra. Nei, tvert om.

Jeg tror jeg begynte denne uka med å begå sosialt selvmord.

Hun er på min alder. Hun er ‘godt gift’, og har tre barn. Hun er husmor, så klart. Noe annet ville være helt utenkelig med tre barn. Hun er delaktig i nesten alt som foregår i bygda, enten det er kirkekaffe eller formidling av siste nytt (les: sladder). Jeg hilser reservert på henne, og satser på at hun skal sette seg ned med noen andre foreldre. Men hun har andre planer. Så hun slår seg ned på den ledige stolen ved siden av meg.

Har du vært barnevakt i helga du da?

Ja.

Hvordan gikk det?

Bra.

Hmmm…

Det er hyggelig å passe på gutta noen ganger, sier jeg og smiler. Men jeg er jo ikke vant til så mye liv og leven i huset.

Nei. Da vet du hvordan vi andre har det. Hele tiden. Kanskje du kan ta noen sånne helgeskift for oss også? De fleste kan trenge ei barnefri helg innimellom.

He he he…, ler jeg og er med på leken en liten stund. Ja, det hadde vært noe (Not).

Jeg mente det, sier hun og ser faktisk gravalvorlig ut. Hvorfor skal du slippe så lett unna?

Slippe så…lett unna? Ved å ikke ha barn, mener du?

Ja. Det minste du kunne gjøre ville jo være å hjelpe til.

Med å passe andre menneskers unger i helgene? Nei, ellers takk.

Liker du ikke barna mine?

Det var ikke det jeg sa, mumlet jeg.

Men du vil ikke passe dem for meg?

Nei. Nei, det vil jeg ikke. Jeg er ikke en kjøpt og betalt barnevakt.

Hun snøfter og tar en slurk av kaffekoppen mens hun planlegger neste angrep.

Hvorfor går du ikke i kirken?

Oh shit, here we go… Fordi jeg ikke tror på gud.

Hæ?!

Nei.

Så du mener at det å tro på gud er meningsløst og tåpelig?

Nei, det sa jeg ikke.

Hun ser på meg.

Så du liker ikke ungene mine og du synes jeg er teit som går i kirken? Og der sitter du og er frivillig barnløs, og tror at det fritar deg fra ethvert ansvar? (Vel, for å være svare helt ærlig: Ja)

Vi har helt klart fått alles oppmerksomhet nå.

Snakker du fremdeles om at jeg skal være barnevakt for ungene dine, eller dreier dette seg om noe helt annet?

Hun reiser seg for å gå.

I døråpningen snur hun seg mot hele bølingen med foreldre som har sittet og smuglyttet uten å blande seg inn.

Jeg må gå, sier hun. (Ja, se og komme deg avgårde, bitch). Jeg har tross alt ansvaret for to barn, og har ikke tid til å sitte her. I motsetning til visse andre… Hun sender meg et langt blikk. Men Silje har nettopp sagt seg villig til å bake to kaker til skolehjemsfesten. Hun har jo massevis av tid, vet dere. Frivillig barnløs og alt. Og noe må jo hun bidra med også.

Det er ingen som sier noe etter det, men det er veldig mange som ser på meg. Det hadde vært fint om noen sa: Ikke bry deg om henne. Hun har bare stått opp med feil bein.

Istedet sier den ene mammaen: Frivillig? (Underforstått: Jeg har alltid tenkt at det er synd på deg).

Jeg mumler ha det og reiser meg for å gå. I døråpningen blir jeg stoppet av en av de andre mamma’ene: Ja, da setter jeg deg opp på bakelisten da.

For all del.

Jeg har jo mer enn nok av tid til å bake kaker til deres unger.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share