Hvordan føles det å være levende?

Jo takk du, så lenge jeg flyter.


Jeg står med et bein på hver side av ekvator og er ikke helt sikker på hvilket jeg skal legge vekta på.

Det er et helvetes kaos alt sammen. Jula er på sommeren, St.Hans midt på vinteren og 17.mai en eller annen gang på høsten. Eller helt omvendt om du vil. Mens dere ser på hvitveistepper og våryre bjørketrær er jeg midt i forråtnelsen og lukten av høst ligger tungt over den afrikanske farmen.

Men det finnes et sted der årstidene ikke betyr noe. Med eviggrønne gregorianske trær og fargerike korallhager.

I denne verdenen teller hvert eneste åndetak. Den lille motstanden i munnstykket får meg til å trekke pusten mer bevisst. Jeg har aldri vært mer levende. Hvert eneste innpust er en opplevelse.

I hverdagen trekker jeg ikke ned ordentlig, har jeg oppdaget. Jeg er elendig til å inhalere. Jeg svelger innpå nå og da, for så å stoppe. Og harkende komme igang igjen. Det er nesten som rushtrafikk i byen. Gi gass, bråbrems. Rødt lys, grønn mann. Gærn fotgjenger. Faen. Full fart forover igjen.

Innimellom, altfor sjelden, kjenner jeg at jeg går tom. For luft. Ja, du kan få lov til å tenke metaforisk, hvis du vil. Men jeg mener det også helt bokstavelig.

I blant leser jeg bøker på samme måten. Jeg glemmer å puste, og jeg gaper over alfor mye. Deretter kan jeg gå i hi, uten å være mottagelig for noe. Jeg er muligens en manisk depressiv leser, og nå er jeg i manisk modus.

Det har sine fordeler og ulemper, men den litterære verdenen min er i det minste fantastisk og spektakulær for tiden.

Jeg lever i en drøm, en vill en. Som spiser solnedganger som drops.

Det er der vampyren Edward møter den snodige albinon Bjørn Beltø. Begge to har en uforståelig sjarm og tiltrekning. Det er godt Harry er bortreist for tiden, ellers ville det blitt altfor mange kjekkaser (?) å forholde seg til. Og mellom Forlaget Oktobers Kamper og Aschehougs Fasanjegere, dukker plutselig Frodes Adolf opp.

Det er ikke plass til flere bøker på nattbordet, og jeg er i ferd med å trekke fascinerende, om ikke helt korrekte, linker mellom Bjørn Beltøs symbolverden og varulvene i Forks, Washington. Adolf Hoels liv blir enda mer spennende og dramatisk med en sulten vampyr i isødet. Og hvordan står det til med gjenglemte symboler nede i Dronning Mauds Land?

Jeg legger alle bøkene som leses på likt utover på senga. Jeg kan ikke ta med meg alle. Det blir overvekt på flyet. Elle…melle…

Til slutt ender jeg opp med…ingen.

Jeg har nemlig en date med dama i boksjappa i Windhoek, og jeg kjenner at jeg kommer til å møte opp. Dessuten er det en fantastisk bokhandel på flyplassen i Joburg. Kjenner jeg meg selv rett, kommer jeg sikkert til å gå innom den også. Da er det godt å ha noen kilo til gode i ryggsekken.

I’m a lost case, uten tvil. Det er godt jeg skal ta meg vann over hodet og tvinges til å puste ordentlig igjen. Slik at hvert innpust teller. Og at hver side blir en opplevelse.

Og solen skulle stått opp

Og varmet min kropp

Men den har allerede gått ned

I havet et sted

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share