Waterberg revisited

By
– May 16, 2010Posted in: Afrika, Namibia, Reise, Safari

Det er fire år siden sist jeg kjørte opp den smale, svingete veien som sakte klatrer seg opp til toppen av Waterberg-platået.

Waterberg nasjonalpark er en uanselig, liten park som blir oversett av de fleste turistene. Det gjør den perfekt som oppdrettspark for sjeldne og eksklusive arter som spissmunnet nesehorn, sabel-antelope og roan-antelope. Dessuten er det flust av sinna bøfler i bushen.

Waterberg: Utsikten fra platåkanten.

Hvert år arrangerer Ministry of Environment and Tourism en viltauksjon for de seriøst rike på toppen av Waterberg-platået. Det er liten vits i å møte opp med mindre man er forberedt på å bruke millioner. Men før auksjonen må dyrene fanges, og det er strengt tatt det som er verdt å få med seg. Med mindre du er stinn av gryn og alltid har drømt om et nesehorn i hagen.

For fire Ã¥r siden jobbet konstruksjonsarbeiderne pÃ¥ overtid for Ã¥ fÃ¥ ferdig mboma’en der dyrene holdes fanget frem til auksjonen. Det gikk sÃ¥ stiger og tømmerstokker fløy veggimellom da de første nesehornene ble sluppet inn i burene sine og fant etterlatenskaper de kunne fÃ¥ ut noe av aggressjonen sin pÃ¥.

Vi sto på utsiden og ba tause bønner om at tømmerveggene måtte holde og at bygningen ikke skulle rase sammen.

Det gikk bra. Det var første gang Namibia har auksjonert bort spissmunnede nesehorn. Det var ingen tvil om at det var verdt det. I år håper man på en minstepris på 600 000 per sinnatagg. Det er realistisk.

I går kveld satt vi rundt et leirbål og var samlet på første gang på fire år.

Det er den britiske overklassegutten som vokste opp på Eton og tok universitetsutdannelsen sin på Cambridge. Familien så for seg at han skulle bruke veterinærutdannelsen på sprangridningshester og beagles da han rømte fra etiketten og et uendelig antall gafler til hvert måltid. Han kjøpte seg en enveisbillett til Afrika, og har vært her siden. Han har mistet det meste av det britiske, bortsett fra humoren. Som er like tørr som Namib.

Nå skuffer han i seg maten med ei skje, like gjerne. Etter å ha blitt trampet paddeflat av ei sinna elefantku for tre år siden har han brukt to år på å komme seg til hektene igjen. To get back in business, som han sier. Noe han utvilsomt er, selv om han har fått et noe anstrengt forhold til elefanter.

Så er det ungjenta som etter videregående, bestemte seg for å ikke ta universitetsutdannelse, men istedet bli viltvokter. Etter noen år da hun forsøkte å få endene til å møtes på minstelønn, fikk hun jobben som nasjonal nesehorn-koordinator. Med jobben fulgte det en lønnsfordobling, en kick-ass cruiser og heftig camping-utstyr. Hun er yngre enn meg, men garvet som en gammel sjømann etter uendelig mange campingdøgn og soltimer.

Hun elsker jobben sin og kaller nesehornene ‘my angels’. Vi tar en runde pÃ¥ galleriet over de forskjellige burene med Ã¥rets nesehorn. De har alle har fÃ¥tt navn etter tegneseriefigurer. Vi gÃ¥r forbi Pumba og Balou og Simba. Hun snakker til englene sine og de svarer med Ã¥ stange i veggen sÃ¥ flisene fyker. Vi ler, og er enige om at det ikke er gjensidig kjærlighet.

Og så er det den gærne veterinæren og den enda mer gærne sykkelfreak-kjæresten hans. Du vet, hun som vil sykle gjennom Afrika. For fire år siden var han assistenten. Nå er han i helikopteret og darter mens hun sentrifugerer blodprøver på kjøkkenbenken like ved der jeg lager middag.

Campen ser ut som et narkoreir. Den er rotete og kaotisk, og det ligger brukte sprøyter overalt. På den provisoriske kjøkkenbenken står det en flaske med M99 sammen med saltet og tabascoen. Og gjemt bak pepperet står det en skvett med M5050. Det er jo en trøst, hvis noe tilfeldigvis ender opp i vortesvinsgryta, tenker jeg.

Det er siste kvelden. Nesehornene har vært unormalt enkle Ã¥ fÃ¥ tak i denne gangen. NÃ¥ er alle burene er fulle og gutta senker skuldrene og tar frem gin’en og rødvinen og forteller leirbÃ¥lhistorier som fÃ¥r noviser som meg til Ã¥ sitte taust lyttende og, jeg mÃ¥ innrømme, mÃ¥pende i beundring og en anelse misunnelse.

Det blir en lang kveld. Campen mÃ¥ tømmes for mat og booze. Heldigvis er det ingen som forveksler spriten med M99’en.

Det er en måneløs natt og bekmørkt. I hvert fall er det det jeg velger å bruke som unnskyldning da jeg snubler i røttene som krysser stien da jeg sjangler i seng tidlig på morgenen en gang.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share
Tags: , , , , ,