Esther

Jeg speider utover menneskemengden på jakt etter noen. Jeg vet ikke helt hvem, men jeg vet at blikket mitt vil feste seg ved noen som skiller seg ut fra mengden. Jeg lar øynene gli over alle menneskene som sitter der i skyggen av akasie-treet. Jeg vurderer, og for det meste avskriver jeg.

Jeg avfeier umiddelbart de som er dritings. Deretter luker jeg ut de som bare klager, fordi jeg vil ha noen som kan se både positive og negative sider. Deretter identifiserer og avfeier jeg de som sensurerer seg selv, fordi jeg vil ha noen som snakker åpent og impulsivt.

Blikket mitt fortsetter saumfaringen. Der er det en som lyver, og det svært lite overbevisende. Der sitter den gamle mannen og kontrollerer de yngre rundt seg. Han diktererer hvilken versjon av virkeligheten som skal presenteres, og de fleste av ungdommene som lar seg kontrollere på grunn av respekt. Det spiller ingen rolle om de synes han er steingærn, og helt på jordet.

Jeg sorterer og kategoriserer, og lager et visst system i gruppen med totalt ukjente mennesker. Strengt tatt har jeg minimale forutsetninger for å kunne gjøre dette. Men på en eller annen måte må jeg finne noen, og jeg kan se på alder og kjønn og hvordan de er kledd, men i hovedsak baserer jeg valget på hvordan de oppfører seg i gruppediskusjonen.

Der! Der er hun. Hun forsøker å holde styr på en gruppe uregjerlige unger, samtidig som hun forsøker å få med seg diskusjonen i skyggen av akasien. Hun roper ut en og annen kommentar til det som blir sagt.

Hvorfor henne? Hun har et skarpt, våkent blikk som ikke er tilslørt av alkohol eller resignasjon. Hun er en ung kvinne, men hun tør å snakke. Det sier en hel del om henne. Uten å ha vekslet et eneste ord med henne, vet jeg at hun er intelligent. Jeg kan høre det på argumentasjonen hennes. Hun er logisk og rasjonell, i mine ører.

Hun snakker de gamle mennene i lokalsamfunnet midt i mot hvis hun er uenig, men på en saklig måte. Hun er en av de yngste kvinnene i gruppen, men likevel er hun deres naturlige talsperson.

Det er noe eget ved Esther, noe som gjør at hun skiller seg ut, noe som gjør at jeg umiddelbart identfiserer henne som et interessant intervju-objekt. Jeg skriver en mental huskelapp: Henne skal jeg snakke med. Deretter fortsetter jeg halvhjertet saumfaringen av gruppen, mens jeg forsøker å konsentrere meg om diskusjonen og notatene.

Gruppen bryter opp og menneskene går hvert til sitt. Esther har et lite barn på armen og er på vei mot en hytte like ved. Jeg løper etter, og hun snur seg litt overrasket da jeg snakker til henne. Jeg spør om hun har litt mer tid, slik at vi kan snakke sammen alene. Hun mumler at hun umulig kan bidra med noe fornuftig, men jeg svarer: Vi får nå se, men jeg tror du kan.

Vi snakker om været og hirseavlingen de få metrene bort til hytta. Vi setter oss på husets stoler; et gammelt malingsspann og en tom bruskasse snudd på hodet og lener ryggene mot husveggen. Det er lite skygge og vi blir sittende tett sammen på den lille flekken vi klarer å finne.

Barnet pludrer og Esther forsøker å holde styr på krabaten. Mitt livs største feil, sier hun mens hun ser på barnet.

– Hva skjedde? spør jeg.

– Å, du vet…det vanlige.

Det vanlige er at unge jenter blir gravide rundt 14-16 års-alderen enten det er i euforisk forelskelsesrus, eller kanskje enda vanligere: som en betalt tjeneste. Uansett setter en effektiv stopper for videre utdannelse. I hvert fall for noen år. De fleste kommer seg aldri tilbake på skolebenken. Esther er i aller høyeste grad i stand til å se konsekvensene av en impulsiv handling for halvannet år siden, og hun sukker tungt og stirrer utover åkeren foran oss. Hun stirrer tilbake i fortiden, på minner, episoder og erfaringer som til sammen har ført henne dit hun er i dag. Mest av alt snakker hun om hvordan hun har sviktet foreldrene. De er flinke til å minne meg på det, mumler hun.

Jeg har hørt historien altfor mange ganger.

Barnet har begynt å bevege seg og kravler fra Esthers fang over på mitt. Endelig fremme tar det et røskende tak i håret mitt og gir fra seg et gledshyl. Esther ler og sier barnet aldri har sett et hvitt menneske og blondt hår før, i hvert fall ikke på så nært hold.

Barnets utforskning fortsetter og litt småbekymret innser jeg at hun har registrert at øynene mine er blå. Å kjære, tenker jeg og kniper dem hardt igjen i det små barnefingre nærmer seg faretruende. Barnehender, klissete av saften hun nettopp har drukket vandrer over ansiktet. Mens hun utforsker dette nye, merkelige vesenet pludrer hun i vei. Hun diskuterer de interessante, nye funnene antagelig. Esther ler og spør om det er i orden, eller om hun skal ta barnet.

Jeg legger fra meg notatblokka i den røde sanda, lener ryggen mot hytteveggen. Intervjuet kan vente, bestemmer jeg. Kanskje jeg plukker opp et og annet i løpet av samtalen, men jeg skal bare sitte her en liten stund og la barnet deformere ansiktet mitt, nappe øyebrynene og røske av meg ørene, og snakke med Esther om det som faller oss inn.

Mange av dere har lest dette korte møtet med Esther tidligere. Jeg har valgt å republisere det her, fordi det har fått en…oppfølger som kommer om litt.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share