I dag begynte jeg dagen med akrobatiske øvelser og tankeløse krumspring som burde være forbudt før man har fått i seg minst to kopper kaffe, og kledd på seg (ikke minst).
Hvorfor begynne å bakse rundt i buskaset bak huset i singlet pysj og uten noe på beina? Det var et heltemodig og helhjertet, og ikke minst, dumdristig forsøk på å redde en katt. Men det var vellykket, på sett og vis. Det er da i det minste noe.
Kavende i buskene, adrenalinhøy og med en horde hyperaktive, sultne, weimaranere og en pissredd katt, innsÃ¥ jeg ikke konsekvensene av mine egne handlinger og tok ingen time-out for Ã¥ tenke meg om. Før litt litt for seint. Med skrubbsÃ¥r pÃ¥ knærne og en hvesende katt (hva med Ã¥ vise litt takknemlighet?) under en arm kavet jeg meg tilbake, gjennom den jungelen vi pÃ¥ gode dager kaller ‘hagen’, tilbake til sivilisasjonen og den lunkne skvetten med kaffe.
Og det var først da at jeg begynte Ã¥ ane konsekvensene. For det…prikket sÃ¥ underlig. Overalt. Jeg har aldri sett sÃ¥ mange kaktustorner noen gang. Ja, kanskje bortsett fra pÃ¥ en ordentlig kaktus.
Det ble snufsing og hulking på en kjøkkenstol mens Mark sto lattermild over meg med en pinsett og plukket. I noe som føltes som en evighet.
Er du ikke litt for gammel til dette, spurte han.
Uææææh…plukk for faen.
illustrasjonsfoto (denne kaktussaken gjorde ingen fortred, så vidt jeg vet)
Er det nå man skal le?
Kremt…bare le du, men jeg grein litt. Vel, om ikke høylytt skrik og hyl, sÃ¥ i hvert fall litt smÃ¥snufsing.
Og det stikker litt…fremdeles. Skulderen sÃ¥ egentlig mest av alt ut som en fin samling…polka dots. Heldigvis var det bare en av de stikkete sakene, ikke en av dem som er litt giftige i tillegg… 😉
Nei, nÃ¥ ler jeg ikke lenger. Men det er din skyld. Du skreiv sÃ¥nn at jeg ikke kunne la være…
NÃ¥ griner jeg litt med polkadottskulderen din. God bedring!
Den har kommet seg veldig nÃ¥, Geir. SÃ¥ du kan fÃ¥ lov til Ã¥ le. 🙂
Eg gjorde i allefall det Geir 🙂
*blÃ¥se pÃ¥*,hÃ¥par det vart bedre no…
Dere to altsÃ¥. Jeg søker jeg litt sympati og medfølelse og sÃ¥ bare _ler_ dere! 😉 Men ok, sÃ¥nn…reint bortsett fra at det ikke var spesielt godt, sÃ¥ overlever jeg, kjenner jeg. Og kan, hvis jeg legger godvilja til, se det komiske i det hele. Mark synes i hvert fall det var morsomt Ã¥ bevitne, og enda morsommere Ã¥ trekke ut torner etterpÃ¥. Hmf…! (og litt fnis…)
uff da (prøver Ã¥ skjule gliset…)
Hva med å skaffe et par tøfler du kan hoppe opp i ved neste helteanledning?
Mmmm…tøfler er helt klart et godt tiltak for Ã¥ redusere skorpionsstikk-faren og muligens ogsÃ¥ skrubbsÃ¥ra pÃ¥ knærne. Jeg har blitt fortalt, et par ganger tidligere, at det Ã¥ gÃ¥ barfot ikke alltid er sÃ¥ smart… Jeg tror jeg vil komme veldig langt ved Ã¥ bare…innimellom…tenke meg om. Før jeg kaster meg inn i kampen, med bikkkjer og tornebusker. 🙂
Hmm… en skikkelig heltinne. Hadde det vært bikkjeredde meg hadde jeg nok sittet sammen med katten. 😉
Crocs ved utgangsdøra er et fint tiltak – her i bruk nÃ¥r jeg styrter ut og veiver med armene for Ã¥ jage stylterotter.
JA, Crocs er de beste farm-skoene jeg vet om! De funker til alt, og man kan vasse gjennom gjørme og trÃ¥kke gjennom tornete bush og alt. Da overlever jeg at det er noe av det aller styggeste… 😉 Men kanskje jeg bare trenger noen flere par slik at jeg har minst ett stÃ¥ende ved hver av dørene i huset. 🙂
Ps, hva er…stylterotter?! *Googler*
Auda, det der hørtes ikke godt ut. Håper Mark hadde litt smertestillende sårsalve til deg. Husker ikke hva den heter nå, men jeg ble anbefalt en som virker både smertestillende og desinfiserende på slike tornestikk.
Husker på en golfbane nord for Durban, hadde slått litt ut for fairway og ballen lå under en liten akasie. Nå har jo de fleste akasier torner går jeg ut fra, men denne hadde torner på 7-8 cm og jeg hadde en grein veldig nære skuldra.
Jeg klarte å slå ballen ut, men jeg fikk et par skikkelige stikk i skuldra.
NÃ¥ mÃ¥ jeg google weimaraner. Er litt i tvil her 😉
OJ, men noen av de der akasiene er litt smÃ¥giftige, Flabben. I hvert fall kan et stikk fra en slik torne irritere ordentlig lenge. Og virkelig…verke. Om ikke med gull guffe, sÃ¥ i hvert fall slik at man kjenner pulsen.
Vet du, nÃ¥r du sÃ¥ disse vovsene var de jo bare smÃ¥, søte nøster. NÃ¥ er de klin gærne, blodtørstige beist. 😉
And I love them. 😀
Har du Weimaranere Silje?!
De er fine! En hunderase jeg faktisk ville vurdert selv… (jada, det er øyene!)
Ellers har jeg hatt en periode der Ridgeback ble vurdert, men siden Irish kom inn i bildet med pitbull-tanker (han hadde en i Karibien, og der kommer de godt med!) er jeg ikke fremmed for Ã¥ se i den retning ogsÃ¥… Avhengig av hvor vi ender opp til slutt kanskje 😀
Fredagsklem!
Ã…h ja, Sole. Jeg har…kremt…tre stykker. Vet du, i en sÃ¥nn rampete bande er de en hÃ¥ndfull and then some. Men samtidig sÃ¥ er de herlige hunder. De er veldig glade. De blir helt yre av glede nÃ¥r de fÃ¥r lov til Ã¥ være sammen med Sjefen eller Matmor. 😉
Ridgeback har vi hatt, og de er gode som enslige, men ikke noe særlig som del av en hundeflokk.
hihihi :-p
Og auuuuuuuu!
😀
*Knis*
Men jeg har kommet meg nÃ¥. Etter en fin helg med gode venner og …tungt medisinert med rødvin er jeg helt fit for fight igjen. 🙂
Jeg ler litt her, for Sole tok “Weimaranere” pÃ¥ strak arm. Og det hadde jeg ogsÃ¥ gjort hvis jeg ikke leste “-varaner” med en gang.
Tenkte jo du var ute og reddet katta fra noen varaner jeg vet du og glemte helt hundeflokken din.
Jeg kom forresten pÃ¥ tanken omtrent da jeg skulle google Weimaraner, men da var jo min uvitenhet allerede publisert hos deg 🙂
Vel, du var jo ikke helt pÃ¥ jordet. Men kattene jager nok varanene altsÃ¥. Eller…det blir kanskje…uavgjort. Jeg hadde en svær jævel som satt i et tre i hagen for en mÃ¥neds tid siden. Det var sikkert han som hadde spist opp alle eggene til hønene til svigermor.
Ja, nÃ¥ snakker jeg om VARANER altsÃ¥, ikke de gale hundene. 😉