Noen ganger overasker jeg meg selv. Og innimellom skulle jeg ønske at jeg hadde en god unnskyldning for galskapen. Jeg har ingen god på lager. Mitt eneste forsvar må være at det finnes mange av oss der ute.
Full av skepsis og fordommer plukket jeg opp Twilight av Stephenie Meyer sist gang jeg var i Windhoek. Jeg skulle bare lese bakpå, ikke kjøpe. Du vet, litt på samme måte som at de fleste av oss smugkikker på forsiden til Se og Hør mens vi står i køen på Rema 1000.
Men det var noe med fristelsens eple som bare… Jeg aner ikke, kanskje det var et vampyrstunt. Du vet…swusj! Fortere enn øyet kan se og alt det der. Litt sånn som Edward åpner bildører.
I hvert fall lå boka på mystisk vis i bæreposen da jeg forlot butikken. Riktignok i selskap med et par som tåler dagens lys.
Så ble den liggende en stund, og for et par dager siden tok jeg den frem.
Det var kjærlighet ved første blikk. Igjen, jeg skulle ønske jeg hadde en god unnskyldning. At en psykolog eller en annen luring, kanskje kunne fortelle hva det er som er tiltrekkende med en fyr som egentlig, mest av alt, vil suge deg tom – 20 år etter at Isfolket har mistet sin tiltrekning og jeg med hånden på hjertet kan si at jeg for lengst er ferdig med Lost Boys.
Stephenie Meyer skriver Twilight-sagaen i et interessant, nesten hypnotisk, språk som tydeligvis funker på mottakelige lesere. Det er monotont og enkelt, men hun klarer, uten at jeg kan si hvordan, å være distansert og tett på – samtidig. Bella Swans fortellerstemme er alt annet enn naturlig for en 17-åring. Og likevel er den helt riktig for historien.
Forholdet mellom Edward – the vampire, og Bella er galskap fra ende til annen. Edward er konstant tørst, og Bella lever i en verden preget av åndenød. Den kommer av en kombinasjon av at hun synes Edward er det vakreste hun noen gang har sett, og en viss…sunn…frykt for hva kjæresten kan finne på å gjøre. Vi snakker om mer enn et forsmedelig sugemerke hun helst ikke vil at foreldre skal se, tross alt.
Jeg leser Twilight med splittet personlighet. En del av meg sier: Herregud, så tåpelig, og vil fnyse foraktelig. Og den andre hvisker: Ok, bare en side til.
Jeg har ingen god forklaring på hva det er som gjør en iskald bleikfis med spisse hjørnetenner tiltrekkende. Det kan i hvert fall ikke ha noe med et sunt mannsideal å gjøre. Det er muligens på grensa til å være bekymringsfullt, men kanskje Edward har helt rett når han sier:
I’m the world’s most dangerous predator. Everything about me invites you in. My voice, my face, my smell. As if you could fight me off. As if you could outrun me.
Og jeg er et villig bytte, for det eneste stedet jeg har lyst til å løpe er bokhandelen.
For å kjøpe resten av Twilight-sagaen.
Dette sluker min 18 år gamle niese – hun snakker seg varm om hvor spennende og bra disse bøkene er. Og jeg har smilt overbærende og himlet litt med øynene men tatt meg i det, for det er tross alt bra at hun leser – til og med på originalspråket. Så får en bære over med at det er tull.
(jeg har selvsagt aldri røpet at jeg selv sluker Chicktype Maryan Keyes litt…sånn i all hemmelighet. *hysj*)
Og så leser jeg altså dette. Hmmmmm… jeg kjenner at du har overbevist meg. Jeg er en lett påvirkelig sjel antagelig, og jeg kjenner at jeg kommer til å ende opp med en sånn bok i vesken en gang i nær framtid… (men den vil bli lest i all hemmelighet :-p)
Jeg leser _aldri_ Marian Keyes! *Host og hark og ser bort*
…i hvert fall ikke på trikken…
Jeg trodde egentlig at jeg var helt ferdig med vampyrer og dill. Jeg har ingen interesse av Harry Potter og så ikke en gang på…eh…X-files. Men altså…
Dette er en bokserie (basert på å ha lest første bok) som jeg på den ene siden anbefaler, og på den andre bare veier bort og sier: Don’t bother. Veldig ambivalent. Men helt klart, ganske så ufrivillig, spellbound…
Ojoj…
Nå fristet du meg litt også.
*titter bort på bunken med bøker som…bør komme først i køen…*
Hm..
Dette her er så lettlest at det er unnagjort på en kveld, Sole. Hvis du er litt mottagelig for vampyrer og andre…godnatt-historier…
Jeg får gå litt lenger bort i hylla jeg da og begynne forfra med Wilbur Smith igjen.
Må jo lese meg opp på det sydlige afrika 😉
Ja, jeg tror det Flabben. Wilbur passer mye bedre til en kar som deg. 😉
hæhæ – neiogneiogneiognei!
😀
I know…I know. Og jeg er jo enig. Egentlig…! 😯
Vi kvinner og Bad Guys asså. Jo verre de blir, desto mer uimotståelige…
I dag kom forresten sosialpornografiens herre og mester ramlende ned i postkassa. Kampen kan endelig begynne. Jeg tror jeg må legge tilside vampyrhistoriene for å lese bøkene alle snakker om. Så kan Edward heller komme…svisj svosj! tilbake igjen om noen tusen sider…
Overraskende bokanmeldelse : D
må innrømme at jeg fremdeles er skeptisk…
selv om jeg elsker harry potter. Så kanskje jeg må gi vampyrene en sjanse også…
Ja, strengt tatt så skulle denne bokanmeldelsen være om en helt annen bok, men den tar jeg i neste runde istedet. Jeg er overrasket selv, girl.
Dette er på mange måter…veldig mange…ikke min stil i det hele tatt.
Hele opplegget er jo sært. ei mormoner-dame som begynner å skrive vampyrfortellinger…? Usikker på hvordan det passer sammen. Jeg ser helt klart en og annen konflikt.
Ps, det er greit å være skeptisk. Jeg fremdeles…skeptisk…men samtidig bitt av…eh…basillen?
smiler i natta…anmeldelsen din er iallefall skrive med snert:)
Har lest så frykteleg lite skjønnlitteratur den siste tida,kjenner at eg lengtar etter å setje meg ned med denslags.Har fire av dei seks sosialpornografiske bøkene du nevner liggande uopna om tre veker startar eg 🙂
……men så les eg no mange fine tekstar i bloggverda,samt fylgjer nokre flinke fotografar som set tankane mine fri.Det gir meg mentale påfyll!
godnattklem
🙂
Du er en ordentlig natterangler, MT.
Det ville jeg også vært, hvis ikke…hverdagstralten tvang meg inn i et annet mønster. Ti år seinere føles det fremdeles ikke naturlig… 😯
Ja, altså…dette er en…anmeldelse, men muligens ikke en anbefaling. Annet enn til spesielt interesserte. La oss satse på Knausen istedet. Jeg er spent, jeg. Det må man jo være. Det er litt av et prosjekt han satte igang med. Jeg har spurt meg selv flere ganger: Hvilket liv har Karl-Ove egentlig levd, som mener at det fortjener en seks binds-bokserie? Er det noe helt ekstraordinært, eller er dette en av de beste eksemplene på at alt kan fortelles og bli lesverdig? Og nå får jeg snart svaret. 🙂
Jeg må bare legge til…jeg har lest de…to første sidene av Min Kamp I, og tenker at…wow…
Jeg har fortet meg å bestille II’ern også slik at jeg slipper å vente altfor lenge mellom…eh…slagene.