Bitten by Edward Cullen (En slags bokanmeldelse II)

Noen ganger overasker jeg meg selv. Og innimellom skulle jeg ønske at jeg hadde en god unnskyldning for galskapen. Jeg har ingen god på lager. Mitt eneste forsvar må være at det finnes mange av oss der ute.

Full av skepsis og fordommer plukket jeg opp Twilight av Stephenie Meyer sist gang jeg var i Windhoek. Jeg skulle bare lese bakpå, ikke kjøpe. Du vet, litt på samme måte som at de fleste av oss smugkikker på forsiden til Se og Hør mens vi står i køen på Rema 1000.

Men det var noe med fristelsens eple som bare… Jeg aner ikke, kanskje det var et vampyrstunt. Du vet…swusj! Fortere enn øyet kan se og alt det der. Litt sånn som Edward åpner bildører.

I hvert fall lå boka på mystisk vis i bæreposen da jeg forlot butikken. Riktignok i selskap med et par som tåler dagens lys.

Så ble den liggende en stund, og for et par dager siden tok jeg den frem.

Det var kjærlighet ved første blikk. Igjen, jeg skulle ønske jeg hadde en god unnskyldning. At en psykolog eller en annen luring, kanskje kunne fortelle hva det er som er tiltrekkende med en fyr som egentlig, mest av alt, vil suge deg tom – 20 år etter at Isfolket har mistet sin tiltrekning og jeg med hånden på hjertet kan si at jeg for lengst er ferdig med Lost Boys.

Stephenie Meyer skriver Twilight-sagaen i et interessant, nesten hypnotisk, språk som tydeligvis funker på mottakelige lesere. Det er monotont og enkelt, men hun klarer, uten at jeg kan si hvordan, å være distansert og tett på – samtidig. Bella Swans fortellerstemme er alt annet enn naturlig for en 17-åring. Og likevel er den helt riktig for historien.

Forholdet mellom Edward – the vampire, og Bella er galskap fra ende til annen. Edward er konstant tørst, og Bella lever i en verden preget av åndenød. Den kommer av en kombinasjon av at hun synes Edward er det vakreste hun noen gang har sett, og en viss…sunn…frykt for hva kjæresten kan finne på å gjøre. Vi snakker om mer enn et forsmedelig sugemerke hun helst ikke vil at foreldre skal se, tross alt.

Jeg leser Twilight med splittet personlighet. En del av meg sier: Herregud, så tåpelig, og vil fnyse foraktelig. Og den andre hvisker: Ok, bare en side til.

Jeg har ingen god forklaring på hva det er som gjør en iskald bleikfis med spisse hjørnetenner tiltrekkende. Det kan i hvert fall ikke ha noe med et sunt mannsideal å gjøre. Det er muligens på grensa til å være bekymringsfullt, men kanskje Edward har helt rett når han sier:

I’m the world’s most dangerous predator. Everything about me invites you in. My voice, my face, my smell. As if you could fight me off. As if you could outrun me.

Og jeg er et villig bytte, for det eneste stedet jeg har lyst til å løpe er bokhandelen.

For å kjøpe resten av Twilight-sagaen.


VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share