Helt fortrøffelig!

Dette er the Time of plenty i nordlige Namibia. Vannet flommer i oshana’ene – dreneringskanalene som gÃ¥r fra Angola sydover til Etosha der de renner ut i den normalt tørre innsjøen og for en kort periode gjør den til et fugleparadis. Det er blomstrende vannliljer sÃ¥ langt øyet kan se, og hele omrÃ¥det summer høyt av malariamygg og klegg. Langs veikanten selges det massevis av lokale delikatesser som forlengstdøde frosker pÃ¥ spidd, og syltetøysglass med tørkede mopane-larver, til en slikk og en ingenting.

Ja, og innimellom kan man også finne spiselig saker. Det er nemlig trøffelsesong! Og små, brune klumper (også kalt The Diamond of the Kitchen) selges i bøtter og spann.

En franskmann ville blitt helt euforisk.

Jeg har aldri forsøkt trøflene før. Aner ikke hvorfor. Jeg er jo glad i sopp. Men en gang mÃ¥ bli den første, right? Jeg mener, vi snakker tross alt om trøfler. Trøfler! Det er noe jeg aldri en gang har vurdert Ã¥ kjøpe pÃ¥ en restaurant. Om jeg i det hele tatt noen gang har vært i en restaurant som er sÃ¥ ekstravagant at den selger sÃ¥nne der…klumper.

Men for en kort periode hvert år selges de langs veikanten, og helt tilfeldig endte jeg opp med ei balje.

De ligner mest på sandete poteter. Men de lukter sopp. De lukter nøtter, og norsk høst og natur.

Gårdsgutta begynte å sikle når de så balja med sopp. De er mine, sa jeg barnslig og rasket dem til meg.

Men hva gjør jeg med dem?

En av kvinnene forbarmet seg over meg og kom med noen gode tips.

Først ville hun at jeg skulle vaske dem. Hmmm…skeptisk. Det er tross alt sopp. Jeg forsøkte Ã¥ børste av sanda. Helt hÃ¥pløst. SÃ¥ forsøkte jeg Ã¥ skylle trøflene, og forsiktig børste dem rene, men da det heller ikke funket satte jeg i gang med potetskrelleren. En trøffelgris ville sikkert snøftet indignert. Men uansett…

Skjær trøflene i skiver og steik dem, sa min reddende engel. Ja, og når de er gylne så er de ferdige.


That’s it? Jeg veit helt hvorfor, men jeg forventet meg noe hokus pokus. Kanskje noen sære ingredienser. Kanskje noen sære ritualer. Trøfler er tross alt noe helt umÃ¥telig eksklusivt. Jeg forventet meg noe mer komplisert enn en helt vanlig soppstuing, men jeg trøstet meg med at det i det minste var idiotsikkert, til og med for meg.

Du lurer kanskje på hvordan de smakte? Helt fortrøffelig! De smakte omtrent som de luktet. De har intens soppsmak og er samtidig en anelse nøtteaktige. Også blir de ikke vasne slik mye annen sopp har lett for å bli.

Eller sagt på en helt annen måte:

De smakte så godt at jeg gav en av gårdsgutta langfri og betalte skyssen til nord for at han skulle ta med seg ei balje til når han kommer tilbake på jobb på mandag.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share