Jeg meldte meg som bokanmelder for Aschehoug for noen måneder siden. De ønsket seg bloggere som kunne anmelde bøker. Jeg tenkte det var en fin måte å få tilgang til ny, norsk litteratur på, siden det er begrenset utvalg hos den lokale bokhandleren. Dessuten har bøkene jeg har forsøkt å kjøpe på nett en lei tendens til å aldri komme frem.
NÃ¥ har jeg lest meg gjennom Gabriel M. V. Moros Der lyset slipper inn. Det tok noen mÃ¥neder, og det er uvanlig til meg Ã¥ være. Jeg er en rask leser, og har som regel enten pløyd meg gjennom boka eller lagt den fra meg i løpet av ei uke. Men ikke denne gangen. Siden det har tatt sÃ¥ lang tid, har detaljene og mye av fortellingen fadet bort i hukommelsen. Hva handler boka om igjen…?
Den handler om Tadzio, den kortvokste tjeneren til Don Gabriel Moro. De lever i Venezia på 1520-tallet. Det er en turbulent periode i handelsbyen, der jødehatet og forretningsinteressene blandes sammen til ei giftig suppe der mange trekker i trådene for å fremme sine egne interesser. Det er også en blomstrende tid for vitenskap og filosofi. Men det er på ingen måte en blomstrende tid for homofili, og bokas sentrale trekantsdrama er på alle vis helt uakseptabelt.
Historien fortelles i retrospekt av Tadzio, som på dødsleiet bestemmer seg for å skrive ned sine memoirer som en form for syndsbekjennelse.
Hvorfor har det tatt meg måneder å komme gjennom denne boka? Vel, det skal sies til Aschehougs forsvar at jeg har blitt distrahert av et par andre utgivelser, som Jo Nesbøs Panserhjerte og Tom Egelands Lucifers Evangelium.
Men den kanskje viktigeste årsken er personlig og vanskelig å sette ord på, og jeg er redd at det er her jeg mister dere. Jeg tror min leseropplevelse skiller seg fra mange andres på grunn av livet på den afrikanske farmen. Jeg leser Moro på samme måte som jeg leser Coetzee. De romsterer rundt i en betent materie som noen ganger kommer litt for tett innpå. Jeg føler ekstra sterkt, tror jeg, på disse underliggende strømmene i forholdet mellom mester og tjener, i forholdet mellom en tilsynelatende lojal ansatt og arbeidsgiveren hans.
Som nordmann har jeg vokst opp med klare tanker omkring egalitet og likestilling. Det faller seg naturlig Ã¥ ha et forholdsvis lite skille mellom meg og mine ansatte. Jeg vil for eksempel gjerne bruke fornavn, og ser helst at de gjør det samme til meg. De ansatte vegrer seg. De foretrekker Ã¥ kalle meg: Mista…eh…missis.
Jeg har utallige ganger følt at jeg har et godt forhold til en ansatt bare for å neste dag oppdage at han eller hun har pakket sammen sakene sine og forlatt farmen i nattens mulm og mørke. Et et par anledninger har de kommet trekkende med Arbeidstilsynet noen dager senere og fabrikerte, ville historier om arbeidsforhold. Det er aldri ålreit å sitte på disse høringene og høre historiene og vite at de lyver, men spørsmålet som henger igjen er alltid: Hvorfor gjør du dette? Og jeg har fremdeles ikke funnet svaret. Jeg kunne så klart fortsatt denne tankerekken, men lar det være med det. Poenget er at Moro, helt uvitende, tror jeg, presser på noen sensitive punkter jeg ikke en gang visst jeg hadde før jeg ble gårdskjerring i Der lyset slipper inn.
Ble jeg revet med av boka? Nja…nei. Egentlig ikke. Og det er sikkert ogsÃ¥ en grunn til at det tok sin tid.
Jeg ville jeg bli det, siden det er den første Aschehougboka jeg anmelder, men på tross av den ubehagelige gjenkjennelsen, leste jeg boka og var stort sett distansert og uberørt.
Jeg har en vill visuell fantasi og ‘filmatiserer’ ofte mens jeg leser. I dette tilfelle slet jeg med Ã¥ skape bilder av persongalleriet og byen. SprÃ¥ket føltes innimellom unaturlig, særlig setningsoppbygningen. Selv om vokabulæret var bra og tilpasset tiden, stoppet jeg flere ganger opp med en mental rødpenn og stokket om pÃ¥ ordenes rekkefølge.
Vil jeg anbefale boka? Ja, kanskje. Det kommer an på om jeg kjenner leseren og hans eller hennes preferanser, men jeg innrømmer at dette nok ikke er en bok jeg selv ville kjøpt. Jeg er vel rett og slett ingen stor fan av denne typen historiske romaner. Men det er det jo mange andre som er! Og til dem vil jeg anbefale Der lyset slipper inn, men med et visst forbehold.
Da går jeg ikke til anskaffelse av den boka, selv om jeg likte tittelen.
Mistah, ehh, Missus Silje, slike arbeidsforhold og mennesker som ter seg slik, vil man oppdage over alt.
Tror nok likevel det du beskriver her blir mer synbart da “rangsforskjeller” og mistenksomhet ligger i bunn uansett hvor gode forhold man fÃ¥r. Jeg tror man finner noen gode venner pÃ¥ tvers av arbeidsforhold, “rase” og tro og da vet man det ogsÃ¥. Den respekten som alltid ligger i bunnen for et vennskap, er like sterk eller kanskje enda sterkere nÃ¥r de oppstÃ¥r under dine forhold.
Jeg husker godt min sjåfør Iboro, vi hadde gått i døden for hverandre.
NÃ¥ er jeg forøvrig i gang med planlegging av en tur til dine trakter igjen. Noe liknende sist Ã¥rs tur, to uker golf og tre-fire uker pÃ¥ “veien”.
Jeg er ganske sikker pÃ¥ at det blir en tur i 2011 🙂
Om ikke du vil anbefale boken på det høyeste, så anbefaler jeg i hvert fall dette innlegget.
Jeg likte dine assosiasjoner og sideblikk her 🙂
JassÃ¥? Det kribler litt i reisefoten igjen ja? PÃ¥ tross av ragnarokk og askefest…fast…whatever, og alt det der. Du kan jo *knis* sykle!
Regner med at du holder meg informert angÃ¥ende reiseplaner og reiseruta. Hvis det er tid og anledning kunne vi kanskje forsøke Ã¥ legge inn et stopp med dykking i Mosambik eller Sodwana? Eller vurderer du Ã¥ se mer av Namibia denne gangen? Det er himla mye ørken her, og jeg syntes Ã¥ huske at du har mumlet noe om en sundowner med stilton og portvin pÃ¥ ei dyne i Namib? 😀
Det er mange steder jeg godt kunne tenke meg en sundowner Silje, men akkurat den sanddyna i Namib stÃ¥r faen sÃ¥ høyt oppe pÃ¥ lista altsÃ¥ 🙂
Turen som planlegges er først og fremst med tanke pÃ¥ en gjeng med golfere. Men er man først pÃ¥ tur, sÃ¥ kan man jo “hang around for a while” 😉
You bet, I’ll keep you informed 🙂
Vet du, bare et forslag i startfasen av planlegginga. Du kunne vurdere å kjøre opp gjennom sørlige Namibia istedet for Bots. Ta med deg Fish River og velge en av de vestlige veiene nordover. Da får du med deg mye fin ørken med NamibRand, Sossus etc. Deretter kan du, hvis du ikke er lei sand, vurdere Blodkuppe og Spitzkuppe lengst nord i Namib.
Jeg liker heller ikke bøker som treffer for nært spesielt godt. NÃ¥r jeg leser er det som regel fordi jeg ønsker en regissert virkelighetsflukt – og ikke en pÃ¥minnelse om den virkeligheten jeg trenger et friminutt fra …
Men denne boka hadde nok ikke vært problematisk for meg, likevel tror jeg at jeg vil holde meg til mine trygge og velkjente fluktruter: fantasy og crime…
Heldigvis var det ikke sÃ¥ mye annet som traff spesielt nærme i boka. Det ville vært…veldig…bekymringsfullt…med tanke pÃ¥ sykdomsforløpet og…kremt. Nei, nÃ¥ sier jeg altfor mye.
Fantasy er ikke helt min greie. Jeg har forsøkt meg pÃ¥ Tolkien mange ganger, men han stÃ¥r fremdeles ulest i bokhylla. Krim derimot…Og vi har mange gode, norske og skandinaviske forfatteren innen den genren.
Seier som Flabben,-likte tittelen.
Og du,anmeldelsen også,dine digresjonar inn mot eige liv.Flott.
Du,denne tommelen opp greia-er det ein tommel opp,eller ubegrensa? Eg gav deg ein tommel,men det såg litt stusseleg ut:)
Hei Marie
Du…jeg Ã¥pnet for de tomlene igjen i dag først…Det er kanskje derfor det sÃ¥ litt stusselig ut ogsÃ¥. Jeg tror det er en once-off-greie, men har egentlig ikke peiling.
Jeg likte _ogsÃ¥_ tittelen, og du…det er enkelte bøker man virkelig _vil_ like, og dette var en av dem. Men det var bare ikke noen god kjemi, rett og slett. Det betyr jo ikke at andre ikke kan falle hodestups… 😉