Frode Skarstein har skrevet en bok om Adolf Hoel som heter: Men så kom jo den 9 april i veien. Det er en knakende god tittel. I hvert fall husker jeg den, selv om jeg ikke har lest boka. Jeg vurderer å gjøre det. Burde gjøre det. Den har fått veldig god kritikk. Løp og kjøp alle sammen (og det var dagens reklame).
Jeg tror ikke jeg har så mye til felles med Adolf Hoel egentlig. Kanskje bortsett fra at vi begge syntes verdenskrigene hadde helt elendig timing.
Helt siden den første gangen jeg satt på denne trammen og hakket tenner på grunn av iskald Atlanterhavsvind, har jeg hatt lyst til å begrave meg i historien til dette stedet som utvilsomt har norske aner. 
Portugiserne kalte kyststrekningen The Gates to Hell. Og San-folket, Namibias urbefolkning, snakker om kysten som Landet Gud Skapte i Sinne. Så klart ville nordmenn bosette seg her. Vi har jo en tendens til å kolonisere og slå oss ned der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Etter mange utsettelser og skal bare’r sitter jeg pÃ¥ nasjonalarkivet i Windhoek og blar meg gjennom gulnede ark med sirlig, og helt uforstÃ¥elig, løkkeskrift. Jeg gjør det med en viss andektighet.
Korrespondansen er sortert kronologisk. Det hele begynner i 1910.
Innimellom finner jeg lettleste, maskinskrevne sider, og det er de som gir meg et visst overblikk. I mappen er det et par håndskrevne, norske brev. Måtte den beste nordmannen vinne, skriver en nordmann til en annen da han får nyss om at den tyske kolonimakten vil åpne for hvalfangst langs den namibiske kysten.
Deretter følger det en hel del saftige saker – alt fra jødehets og miljøkonsekvenser, til en sunn skepsis til nordmenn generelt. Er dette forretningspartnere Ã¥ satse pÃ¥, spør noen av tyskerne seg. Godt sporsmÃ¥l, svarer de andre. Men det er stor enighet om at vi i det minste er bedre enn belgiere og jøder.
Man kan si hva man vil om tyskere. Jeg er gift med en, I should know, men det er en fryd å bla gjennom arkivene deres. Ordnung muß sein og alt det der. Det er utrolig hva de har samlet på.
Den norske hvalfangststasjonen tar form. Jeg blar meg gjennom konstruksjonstegninger og byggplaner. 1912…1913… Kom igjen da, gutter. Fort dere.
Trenger du hjelp, spør bibliotekaren. Ja, svarer jeg. Kan du hjelpe meg og utsette 1. verdenskrig med et par år?
Hun ser på meg. Lenge. Glem det, mumler jeg.
Jeg blar meg gjennom resten av mappen, og ser at krigen kommer altfor fort. Den kommer omtrent samtidig som de maler det siste strøket med bonderødt og flytter inn.
Det siste arket er et maskinskrevet brev fra en tysk byråkrat til den norske konsulen i Cape Town. Det er datert 1914. Fritt oversatt og med en litt annen ordlyd står det noe sånt som:
Kan du være så snill å betale hjemreisen til Olsen og Andersen? Jeg skulle gjerne ha gjort det selv, men britene har rappa den tyske pengesekken og på det nåværende tidspunktet har jeg ingen anelse om når jeg kan få tak i nok cash til å sende dem nordover. Please. Gutta vil hjem.
Historien er over før den har begynt.
Pokker.
Antar at det er mye spennende lesing du kan finne gjemt mellom permer og gamle gule ark. Historier som for lengst er glemt, men de kommer plutslig frem i dagens lys. Gammelt er alltid spennende.
Ha en god dag
Marius
Heeeei! 🙂
Herregud Marius. Jeg er middels interessert i historie og jeg blir målløs, gapende av å se på de uendelig lange, nedstøvede hyllene i et slikt arkiv.
Jeg er ikke ferdig enda. På langt nær. Historien er kanskje ikke så spennende som jeg kanskje håpet at den skulle være. Men det er mer enn jeg gir inntrykk av her. Heldigvis.
Fint å se deg innom.
*Klem*
Ajaj… Men fikk du noen norske navn du kan følge opp i dette?
Noen familiemedlemmer som lever idag som kan fortelle?
Følger spent pÃ¥ fortsettelsen.Ja, for det mÃ¥ være nooooe mer vel 🙂
*Ler*
Snakker om familienavn, Sole… Uheldigvis fant jeg mest veldig vanlige norske navn som Olsen og Andersen og Nilsen og sÃ¥nt. MEN, i dag…av alle dager fikk jeg en mail fra en god venninne i sør-Namibia som sa at hun har funnet en Syvertsen. Riktignok var han snydens og helt beyond…det meste. Men han er visstnok av hvalfangerslekt. Og nÃ¥r han er edru er han kanskje lettere Ã¥ kommunisere med…? 😉
Ps, dessuten er det jo litt mer. Som jeg ikke vil avsløre her. Og jeg er jo ikke ferdig enda.
…berre innom med ein klem 🙂
God morgen Marie.
En hyggelig hilsen i natten. Du, nå fikk jeg en mail fra en felles venninne som hvisket noe om at dere nesten hadde blitt med på Tronds Afrikareise.
Og jeg vil bare si, til dere begge, at døren fremdeles stÃ¥r pÃ¥ vidt gap og at dere er sÃ¥…veldig…hjertelig velkomne, hvis dere bestemmer dere for Ã¥ komme. NÃ¥r som helst. PÃ¥ jentetur…eller sammen med hanen. 😉
Jepp! Løp og kjøp Adolfen! 🙂 Takk for omtalen, Silje… 🙂
Fint innlegg – det ligger utrolig mye rart i arkivene, og graver man lenge nok kan man flette sammen de mest utrolige historier…
Er du her ogsÃ¥?! 🙂
NÃ¥ har jeg gÃ¥tt foran som et godt eksempel og bestilt en Adolf gjennom Bokkilden. Det er antagelig første gangen han reiser til Namibia…eller?
Han reiser sammen med Knaus’en og et par andre…et merkelig reisefølge kanskje. ForhÃ¥pentligvis uten for mange harde kamper.
Ja så har jeg funnet veien til din mørke hule.
Jeg har jo selvfølgelig glemt å spørre min hvalfangerhistoriker av en onkel om denne hvalstasjonen, men jeg får en ny anledning om ikke så lenge.
Verdenskriger har det med å komme i veien for det meste Silje.
I dag har jeg forøvrig fireÃ¥rsjubileum pÃ¥ VGB. Jeg regner med at det er en stund til gullklokka kommmer seilende 🙂
Fin helg til deg og “tysker’n”
Hei Flabben
Du mÃ¥ gjerne spørre han hvalfangerhistorikeronkelen (puh!) din. Jeg er interessert i alt som har med hvalfangst langs den afrikanske vestkysten Ã¥ gjøre. Dessuten hadde jeg vært veeeeeldig interessert i bilder. Og…du vet…folkelige historier. Det er jo det er _egentlig_ er interessert i. Jeg har null interesse av Ã¥ involvere meg i hvalfangst pÃ¥ akademisk nivÃ¥, men noen interessante fortellinger ville vært noe. 🙂
Fire Ã¥r ja…De har vært berikende. 🙂