Men så kom jo den der verdenskrigen i veien

Frode Skarstein har skrevet en bok om Adolf Hoel som heter: Men så kom jo den 9 april i veien. Det er en knakende god tittel. I hvert fall husker jeg den, selv om jeg ikke har lest boka. Jeg vurderer å gjøre det. Burde gjøre det. Den har fått veldig god kritikk. Løp og kjøp alle sammen (og det var dagens reklame).

Jeg tror ikke jeg har så mye til felles med Adolf Hoel egentlig. Kanskje bortsett fra at vi begge syntes verdenskrigene hadde helt elendig timing.

Slide1

Helt siden den første gangen jeg satt på denne trammen og hakket tenner på grunn av iskald Atlanterhavsvind, har jeg hatt lyst til å begrave meg i historien til dette stedet som utvilsomt har norske aner.

Portugiserne kalte kyststrekningen The Gates to Hell. Og San-folket, Namibias urbefolkning, snakker om kysten som Landet Gud Skapte i Sinne. Så klart ville nordmenn bosette seg her. Vi har jo en tendens til å kolonisere og slå oss ned der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Etter mange utsettelser og skal bare’r sitter jeg på nasjonalarkivet i Windhoek og blar meg gjennom gulnede ark med sirlig, og helt uforståelig, løkkeskrift. Jeg gjør det med en viss andektighet.

Korrespondansen er sortert kronologisk. Det hele begynner i 1910.

Innimellom finner jeg lettleste, maskinskrevne sider, og det er de som gir meg et visst overblikk. I mappen er det et par håndskrevne, norske brev. Måtte den beste nordmannen vinne, skriver en nordmann til en annen da han får nyss om at den tyske kolonimakten vil åpne for hvalfangst langs den namibiske kysten.

Deretter følger det en hel del saftige saker – alt fra jødehets og miljøkonsekvenser, til en sunn skepsis til nordmenn generelt. Er dette forretningspartnere å satse på, spør noen av tyskerne seg. Godt sporsmål, svarer de andre. Men det er stor enighet om at vi i det minste er bedre enn belgiere og jøder.

Man kan si hva man vil om tyskere. Jeg er gift med en, I should know, men det er en fryd å bla gjennom arkivene deres. Ordnung muß sein og alt det der. Det er utrolig hva de har samlet på.

Den norske hvalfangststasjonen tar form. Jeg blar meg gjennom konstruksjonstegninger og byggplaner. 1912…1913… Kom igjen da, gutter. Fort dere.

Trenger du hjelp, spør bibliotekaren. Ja, svarer jeg. Kan du hjelpe meg og utsette 1. verdenskrig med et par år?

Hun ser på meg. Lenge. Glem det, mumler jeg.

Jeg blar meg gjennom resten av mappen, og ser at krigen kommer altfor fort. Den kommer omtrent samtidig som de maler det siste strøket med bonderødt og flytter inn.

Det siste arket er et maskinskrevet brev fra en tysk byråkrat til den norske konsulen i Cape Town. Det er datert 1914. Fritt oversatt og med en litt annen ordlyd står det noe sånt som:

Kan du være så snill å betale hjemreisen til Olsen og Andersen? Jeg skulle gjerne ha gjort det selv, men britene har rappa den tyske pengesekken og på det nåværende tidspunktet har jeg ingen anelse om når jeg kan få tak i nok cash til å sende dem nordover. Please. Gutta vil hjem.

Historien er over før den har begynt.

Pokker.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 3.5/5 (2 votes cast)
Men så kom jo den der verdenskrigen i veien, 3.5 out of 5 based on 2 ratings
Share