Jeg pakker. Eller. Offisielt pakker jeg. Jeg skal…snart…pakke.
Etter mye om og men, har vi endelig bestemt oss for at det blir tur, og dette er årets planlagte reiserute.
Jeg har gravd frem campingutstyret fra rotet i kjelleren og er i ferd med å starte pakkingen. Det er en av de få gangene da jeg bruker lister aktivt.
Samtidig ser jeg pÃ¥ regnværsskyene og ønsker meg solskinnsdager. Etter to mÃ¥neder med tørke fosser det ned. Typisk. Vi kjører rundt med 4×4 igjen og sklir rundt i gjørma. Flott campingvær!
Målet for årets påsketur er Møve Bay på Skeleton Coast. Området er kanskje mest kjent for å vært stedet for en av kystens mest dramatiske grunnstøtinger og en påfølgende redningsaksjon der nesten alt gikk galt. Dessuten er det også så langt nord at selv de ivrigste sportsfiskerne ikke gidder å kjøre opp dit. Det er øde, med andre ord. Veldig øde.
For Ã¥ komme ned hit har vi bestemt oss for Ã¥ kjøre nedover Hoanib-elva som normalt er tørr. Men med dette regneværet vet en jo aldri… Jeg ser for meg at det blir skikkelig offroad-kjøring nedover elva. Hoanib er habitatet for ørkenelefantene i vestlige Namibia. De kan gjerne holde seg pÃ¥ trygg avstand for min del. Jeg synes elefanter er litt for store, og liker ikke kombinasjonen sinte galloperende gorger og dyp sand.
Vi har vært i den situasjonen noen ganger: Bilen gviner i low range 4×4 mens elefantene akkompagnerer med trompetfanfarer og rytmiske trommevirvler. Jeg velger meg en sulten flokk med løver nÃ¥r som helst fremfor elefanter.
Men jeg pakker. Vinopptrekkere og soveposer og tørkesnor og hvitløkspresse og gudhvethva. Mens Mark tar en liten service på bilen og finner frem spader og slepetau og ekstradekk og lappesaker, og kontrollerer at highlift-jekken fungerer som den skal.
Det blir en bra tur. Helt sikker. Men jeg ønsker meg et par solskinnsdager. Er det for mye forlangt? I et av verdens tørreste land.
Leave a Reply