Rabiat bestefar

Påsketuren i år har hengt og dinglet som en ertende gulrot foran oss. Noen få ganger innen rekkevidde, men for det meste like utenfor.

Til slutt grafset vi tak og håper bare vi klarer å holde fast i turplanene til vi har rullet ut fra tunet og er på vei. Nå er en bil på vei oppover fra Pretoria for å slå følge, og turen har tatt form og blitt noe håndfast og konkret. Mer om prosjekt Påsketur 2010 seinere.

I dag, klokka altfor tidlig, ringte mobilen min. Groggy og gretten røsket jeg til den til meg i tussmørket. Hallo, this is Herr Sievers, sa en gammel stemme i andre enden. Jeg klarte ikke koble i det hele tatt. Hvem? Hvem?! Og hva er klokka? Herr Sievers er bestefaren til en av turkameratene vÃ¥re som er pÃ¥ vei opp fra Sør-Afrika. Han holdt sikkert pÃ¥ Ã¥ forgÃ¥ av forventningen om Ã¥ se barnebarnet sitt i dag, og hadde glemt at normale mennesker tross alt sover klokka seks pÃ¥ en lørdagsmorgen. Han spurte om navn og adresse og telefonnummer til en annen kamerat der barnebarnet skal bo. Og jeg, i ørska, stavet lydig navn og adresse. Det var først nÃ¥r Herr Sievers sa at han skulle kjøre bortom og sjekke at leiligheten barnebarnet skal lÃ¥ne var av ‘akseptabel standard’ at jeg vÃ¥kna ordentlig. Oh oh…! Jeg sÃ¥ for meg gamlingen hamre pÃ¥ døra hos det felles venneparet like før soloppgang. Nei nei nei nei…, bitte nicht Herr Sievers, ropte jeg inn i røret. Han hører sÃ¥ forskrekkelig dÃ¥rlig. Doch doch, det er nok best, svarte gamlingen.

Han leste opp adressen en gang til og jeg oppdaget at han leste feil gatenavn. Jeg var pÃ¥ nippet til Ã¥ korrigere da jeg bestemte meg for Ã¥ tross alt holde kjeft. Det kan sÃ¥ klart ha ført til at en eller annen ukjent familie har fÃ¥tt uønsket besøk pÃ¥ morrakvisten. ForhÃ¥pentligvis fant Herr Sievers aldri frem til den oppdiktede gata som forhÃ¥pentligvis bare fantes pÃ¥ hans notatblokk. Og forhÃ¥pentligvis var det ingen familie som fikk uønsket besøk av en gammel gubbe med slerk i gebisset og dÃ¥rlig hørsel i dag tidlig. Mmmm…ønsketenkning, viste det seg.

For idet jeg skriver dette ringer Herr Sievers. Jeg gir telefonen til Mark som kan snakke tysk med han. Herr Sievers har stÃ¥tt og røsket i en stengt inngangsport og ringt febrilsk pÃ¥ en ringeklokke. Hos gud vet hvem. Han har vært der flere ganger, sier han. Hvor enn ‘der’ egentlig er. NÃ¥r han ringer til oss hyperventillerer han inn i røret. Det er ingen hjemme. Det er ingen hjemme, surkler han mellom tungpusten. Jeg er redd han synger pÃ¥ siste verset.

Dagens lærdom: Aldri låne ut leiligheten sin til venner med hyperaktive besteforeldre.