Crazy kudu

Det er noe surrealistisk over å møte en kudu som er på vei ned verandatrappa når man kommer hjem etter endt arbeidsdag.
Det er et av de øyeblikkene i livet da man føler for å gni seg i øynene for å sjekke at man ser riktig. Det holdt å blunke.
Kuduen sto der fremdeles, med slimete spytt frådende rundt munnen. Vaklende og i ørska, med sinna bikkjer som gneldret rundt. En rabies-kudu, uten tvil. Det er den eneste grunnen til at en vill antelope vil gå på husbesøk og spise blomster på verandaen. Ubevæpnet hadde vi ikke så mange valg. Vi rygget bakover og lot kuduen få fri gangbane. Den sjanglet seg nedover mot porten og klarte på sett og vis å komme seg gjennom det elektriske gjerdet.

Derfor satt jeg og dinglet med beina på et undersøkelsesrom på den lokale klinikken i går og fikk min første rabies-vaksine. Ikke hestekuren man får etter at man er blitt bitt, men en preventiv vaksine. En form for profylaks. Det finnes visst.

Jeg er hypokonder nok til å føle at spyttproduksjonen allerede har nådd nye høyder. Jeg tror jeg kan begynne å ligne på Jack Nicholson eller gå gjennom en varulv-metamorfose når som helst.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share