On my tail – dykkedilla

Den aller første gangen jeg tar på meg dykkeutstyret, slipper ut lufta av vesten og lar meg synke, trekker jeg pusten like før jeg går under. For sikkerhets skyld. Jeg holder den automatisk helt til jeg enten må opp til overflata igjen, eller forsøke om utstyret fungerer. Det er helt feil. En av de tingene man absolutt ikke skal gjøre, er å holde pusten.

Jeg trekker pusten avventende og forsiktig den første gangen, i tilfelle det kommer masse vann. Så klart fungerer utstyret. Men det lager surklende, rare lyder. Jeg blir veldig oppmerksom på mitt eget åndedrett under vann. Det noe mekanisk over det, og jeg konsentrerer meg om å puste så jevnt som mulig. Før vi begynte på dykkekurset spurte jeg Mark hvor utpusten ender opp. Vi var nek bege to, og han sa han ikke var helt sikker, men han regnet med at det fantes en ventil ved munnstykket. For de av dere som er like nek som meg: Det finnes en ventil på munnstykket.

Den første gangen under vann syntes jeg det var fascinerede å se på mine egne luftbobler på vei mot overflaten.

Den første gangen jeg tar steget ut fra båten og ned i Andaman-sjøen, trekker jeg igjen pusten helt automatisk i tilfelle utstyret ikke fungerer, men jeg hører Diegos formanende stemme i bakhodet og begynner å puste igjen før jeg er blå i trynet og holder på å daue. Utstyret fungerer denne gangen også.

Det er annerledes å sitte på knærne i korallsanda på bunnen enn å vake i et basseng. Mest fordi det er fisk der. Nysgjerrige fisk som svømmer helt opp til maska og glaner inn. Jeg blingser tilbake. En liten pastellfarget krabat vingler like foran ansiktet mitt og distraherer meg slik at jeg ikke får med meg Diegos instrukser på tegnspråk. Til slutt klasker jeg til fisken så den fyker videre til nestemann. Den gjør akkurat det samme hos Mark. Diego holder på å le seg ihjel. Deretter stivner jeg helt da en stripede sjøslange åler seg vei mellom oss og bruker oss som rundingsbøyer.

De to første prøvedykkene er fumlende og vinglete saker. Vi sliter alle med å finne balansepunktet der vi blir nøytrale under vann. Mens Mark og jeg synker, tar den lille italienske jenta noen ganger rakettfart mot overflata. Hun må hales ned igjen. Diego henger på mer vekt og slipper ut luft, men hun er som en liten dupp.

For hvert dykk blir vi merkbart bedre. Vi finner balansen, klarer Ã¥ holde armene i ro uten Ã¥ ta svømmetak og uten for mye baksing. Det er da vi virkelig kan begynne Ã¥ se oss omkring. Det er da vi kan henge like over anemonene og se pÃ¥ Nemo og alle vennene hans, og se pÃ¥ smÃ¥, merkelige vesner som sjøhester og nudibranch’er. Det er en magisk verden der nede. Vidunderlig underlig, med de merkeligste former og fargekombinasjoner. Som denne…

AltsÃ¥…hvordan? Og ikke minst: Hvorfor? Er Clown Triggerfish selve manifestasjonen pÃ¥ ubesluttsomhet? Eller er han sop-i-hopet som ble liggende til overs? Restegarn og stoffstykker. Noen hvite flekker og litt leopardmønster, og gul leppestift og kajal. Han skiller seg i hvert fall ut i korallrevet. Kan ikke forveksles med noen andre arter, stÃ¥r det i fiskeboka.

I dagene som har gÃ¥tt siden vi kom hjem har vi allerde begynt Ã¥ planlegge neste ferie. Med dykking. Vi er blitt bitt av basillen begge to. Vi har laget en mappe pÃ¥ iMac’en som heter Next Destination, med undermapper som Rødehavet, Zanzibar, Mosambik, Sodwana og Mauritius. Sjøgresskogene langs den namibiske kysten frister ikke med dÃ¥rlig sikt, kaldt vann og masse hai.

Men Madagaskar er i ferd med å seile opp som en hot favoritt. Med lemurer og baobabskoger og muligheter til å padle langs kysten. Herlig uutviklet som turistdestinasjon fremdeles, og med fantastiske dykkemuligheter rundt Nosy-Be.