Diego

Jeg har møtt en Good Guy Meksikaner. Lo and behold, og alt det der. Det var jammen på tide. Etter noen år med bare elende fra den kanten av verden er balansen nå endelig gjenopprettet, og fordommene er gruset.

Da jeg fikk høre at en meksikaner skulle lære meg å dykke hadde jeg mest lyst til å avlyse hele greia. Enda en Wetback? No way. Men av en eller annen grunn så gjorde jeg ikke det. Jeg sa ingenting. Jeg møtte bare pliktoppfyllende opp til teoritimen neste morgen, mens jeg taust trøstet meg selv med at jeg kunne kansellere hele shiten når som helst.

Diego var en gang i tida, for ikke så veldig mange år siden, sivilingeniør i et større selskap i Mexco City. Han hadde kompiser som jobbet i ei dykkesjappe på Cozumel. De sa han måtte komme på besøk, men Diego var ikke så keen. Han begynte å kaldsvette av bare tanken på å ha hodet under vann. Han hadde aldri lært å svømme.

Men etter et skikkelig hardkjør på jobben med mye overtid og stort press bestemte han seg for at han trengte ferie. Så han pakket sekken, slang inn en automatisk e-mailsvarer og sa til familie og kollegaer at han ville være tilbake om et par uker.

Da Diego endelig kom frem til  Cozumel var kompisene i ferd med Ã¥ stenge sjappa. De hamret plater foran vinduene og stoppet opp da Diego troppet opp. Dude, what are you doing here? Jeg kommer for Ã¥ lære dykke, sa Diego. You’ve got bad timing, svarte kompisene. Vi venter en versting-orkan nÃ¥r som helst og dette er ikke dykkesesong, my friend.

Det ble til at Diego hjalp til med orkanforberedelsene istedet.

To uker seinere hadde uværet løyet og gutta var nesten ferdige med å reparere taket. Diego ringte hjem til mora og sjefen og sa han tok et par uker ekstra ferie. Det ble møtt med moderlig bekymret jamring og sjefete gneldring, så Diego la på så fort han kunne.

Teorien var grei nok, sier Diego. Han kom seg på sett og vis gjennom øvelsene i bassenget også.

Det var først når Diego hang og dinglet i ankringstauet på sitt første øvelsesdykk at han virkelig freaka ut. Han nektet å slippe taket, hyperventillerte og ønsket seg tilbake til kontoret i Mexico City. Herregud, for ei pingle! sa dykkerinstruktørkompisen og himlet med øynene. Jeg kan ikke svømme, hylte Diego.

Ok ok ok, mumlet kompisen. Bare hold taket i tauet og se deg litt rundt.

Da Diego endelig hadde mannet seg opp til å stikke hodet under vann og puste gjennom snorkelen så han rett på ei havskilpadde som gresset på korallene noen meter under han. Wow, tenkte Diego. Skal vi ta en tur ned og se på den? spurte kameraten.

Diego sa ok på dykkerspråket, viste tommelen ned og slapp taket. Han reiste aldri tilbake til Mexico City.

Nå står vi der, Diego og jeg, på rampen side ved side mens de første solstrålene titter frem over granittoppene på Similan 9. Han har vært terapeutisk, men han vet det ikke. Han har lært meg mye om å være i likevekt, og han har vært det lille, men nødvendige tilskuddet med luft i dykkevsten for å gjenopprette balansen idet man er i ferd med å synke, men jeg sier det ikke.

Vi spytter i maska og finner frem regulatorene. Ready? spør Diego, og jeg nikker. Han tar et langt skritt ut i det mørkeblå Andamanhavet, og jeg følger like etter.

I morgenlyset et planktonet flouriserende. Det er som å dykke ned i en stjernehimmel. Når Diego tar et svømmetak tryller han frem tusenvis av bittesmå blinkende stjerner.

It’s magic, sier Diego.

Thank you for everything, sier jeg.