Det eneste hun ønsket seg var en solskinnsdag. Skyfri himmel.

Jeg tror at jeg har fortalt altfor lite om feltarbeidserfaringer og hva jeg møter når jeg jobber. Jeg tror jeg deler altfor få av de inntrykkene som blir sittende igjen. Kanskje fordi det ofte er vanskelig å sette ord på erfaringen. Men her kommer det en liten tekst om et menneskemøte, langt ute i Ingenmannsland i nordlige Namibia fra noen år tilbake.

Denne kvinnen forfølger meg.

Periodevis dukker hun opp i tankene mine og røsker og river i dem. Jeg har resignert med tanke på å bli kvitt henne og tankegodset hun haler frem, og har hengt henne opp på veggen i kontoret. Mellom årsregnskap og planlegging av luksusferien i Thailand dukker hun opp igjen. Hun ser på meg med de triste øynene sine, og jeg får litt dårlig samvittighet av å ha booket meg inn på et boutiquehotell som koster skjorta.

Hun er alt og ingenting. Hun er mellom barken og veden, en fortapt sjel uten hjem og tilknytning.

Du ser det kanskje ikke før jeg sier det, men hun er San. Det betyr antagelig ikke så mye i dine øyne. Du liker kanskje å tenke at du ikke bryr deg om farge og rase. Men for henne, og ikke minst for omgivelsene hun lever i, er det av avgjørende betydning. Den unge tolken min nekter å snakke med henne fordi hun har feil etnisitet. Han spytter demonstrativt i bakken for å vise avskyen. Og hun ser det. Jeg ser at hun ser det.

Hun har levd her oppe, på grensen til Angola, hele sitt liv. Hun har hatt de samme naboene og eksistert i det samme lokalsamfunnet hele livet uten å noen gang ha blitt inkludert. Livet, denne lidelsen som endelig går mot slutten, sier hun til meg ved en seinere anledning da jeg har en mer samarbeidsvillig tolk.

Hun har på sitt vis forsøkt å skjule San-arven for å få innpass i en annen gruppe. Et annet liv, kanskje, med andre muligheter.

Hun har latt seg rispe i kinnene. Jeg mistenker at hun har gjort det selv, i et forsøk på å bli inkludert. Det er en Owambo-tradisjon, og vanligvis er det kun barn fra rike og priviligerte familier som rispes i kinnene. For å vise stammetilhørighet og status.

Hun bærer hjemmelagede skjellsmykker som har blitt farget rosa av knuste muslingsskjell fra kysten. Det er også en Owambo-tradisjon.

En liten stund trodde hun kanskje at hun var i ferd med å lykkes i å rømme fra San-tilhørigheten og bli inkludert i Owambo-samfunnet. Hun giftet seg med en Owambo-mann. Det var et skritt i riktig retning. Inntil han oppdaget at hun ikke var fruktbar og måtte se seg om etter en ny hustru.

Nå har har de andre hustruene benyttet seg av retrettmulighetene som ligger innvevd i familiebånd og sikkerhetsnett og rømt fra volden og overgrepene, og hun sitter alene igjen med en gretten, gammel mann som nikker i hennes retning der hun sitter underdanig et stykke bak han og kaller henne et dyr. Et ubrukelig et.

Han er nesten blind, men tydeligvis fremdeles i stand til å peile inn kona når han føler det er på tide å gi henne et rapp med kjeppen. Han snakker til meg om beitemark og forandring over tid, og jeg, jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg merker at oppmerksomheten glipper bort fra hans kveg og regntidene i gamle dager, og jeg tar meg i å se på henne. Igjen og igjen flakker blikket mitt fra hans karttegninger til hennes rispede kinn og triste øyne.

Jeg pleier ikke ta bilder av informantene mine, men for en gangs skyld gjorde jeg et unntak. Idet han reiste seg etter intervjuet og holdt frem stokken sin for at hun skulle ta tak og lede han hjemover, og han hånlig sa: Dette eselet er egentlig ganske ubrukelig. Men det var i det minste billig. Da fikk jeg det for meg at jeg skulle ta ett bilde.

Han ble voldsomt smigret, og bruset seg opp og rettet på hatten. Han kneppet den slitte dressjakken, mens hun, vant til å være i skyggen og bli oversett bare fulgte taust etter. Jeg bad dem stille seg opp ved et gjerde i utkanten av landsbyen og tok dette bildet.

Av henne.