Right…
Innimellom tar jeg av fra den støvete hovedveien med stressa bønder og bruker vÃ¥re egne, private gÃ¥rdsveier istedet. Det er Ã¥ foretrekke, uten tvil, selv om Svigerfar egentlig mÃ¥ ha hatt en hemmelig guttedrøm om Ã¥ bli rallykjører og freser rundt pÃ¥ sÃ¥ det gviner i svingene. Uansett…
På de private gårdsveiene er det bare meg (stort sett), fuglekvitter, sol og blå himmel, og en Ipod på full guffe. Det eneste man må være litt obs på, i tillegg til svigerfar, er at man kommer litt vel nærme alle de ville dyrene. Kuduantelopene reagerer ikke på sykkelen før man kan klappe dem, og vortesvina gidder ikke flytte seg ut av veibanen. Slike ting.
I dag tidlig, like rundt soloppgang vinglet jeg rundt på en av de der gårdsveiene. Veien var fremdeles litt fuktig etter siste regnskyll. Det ble som fin sporsnø, og jeg kunne se vilttråkk her og der. Omtrent midt i runden dukket det opp skikkelig svære, ferske leopardspor i den fuktige sanda på gårdsveien. De var fint trykket ned i den røde kvabben.
Wow! Og jeg vinglet og holdt på å tryne på sykkelen. Er dette her egentlig en god ide?
Like før meg, og like foran meg på veien har det tasset det en diger katt. Ute av syne, så klart. Leoparder er jo kjent for å være litt sære sånn sett, men sporene var der.
Jeg veit at Svigers har sett en diger hannleopard i omrÃ¥det. Jevnlig. Et digert beist som spiser kalver til frokost og kuer til kvelds. Men hva synes Pus egentlig om svette syklister i tights? Myser’n pÃ¥ meg gjennom bushen og tenker: Yummy! Drumsticks! Eller ser han stÃ¥lhesten og spandexen og det ellers rødsprengte pesende vesenet og tenker: What the f•#!k is that?!
Forhåpentligvis det siste. Men for sikkerhets skyld peiset jeg på alt jeg orket et par kilometer, til sporene var borte fra stien.
Det blir bra trening av sånt. Anaerob utholdenhetstrening, tror jeg det kalles. Og jeg holdt på å daue. Uten tvil. Av åndenød.
Hello Kitty,
Hihi!
Elsker disse dyrebare historie om close encounters blandet med den dypere selvinnsikten nÃ¥r du befinner deg i situasjonen. Hva f….gjør jeg her???? 😉
Takk for underholdende lesing og store smil.
🙂
Hei Anne
Jeg har egentlig bestemt meg for, men glemmer det alltid, Ã¥ ta med kameraet pÃ¥ en av sykkelturene og vise dere antelopene og vortesvina, men forhÃ¥pentligvis ikke leopardene. Det holder Ã¥ se dem fra bilen. 😉
Hahaha…det var en annen type motivasjon det 😀
Kanskje det er tingen – plante noen spor av store puser rundt omkring…og tenke at de ligger der og lusker og slikker seg om munnen.
Nja…det funker ikke helt her som naboens lille mini-puma med tre bein humper rundt.
Skulle jeg føle meg truet kan jeg bare gi ham sandalen min, for han har visst en sko fetisj…
Ã…h, vil lese mer! 🙂
*klem*
Ja, du skal ikke se bortifra at det kan fÃ¥ opp tempoet pÃ¥ folka som er pÃ¥ vei rundt Sognsvann og opp til Utsikten og sÃ¥nt. Det setter helt klart en liten…ekstra…piff pÃ¥ tilværelsen… Og…jeg merker det, jeg blir mindre og mindre redd for ulv og gaupe og hoggorm.