Sykling for sofagriser

Rundt mila inn i dagens tråkketur fikk jeg en aha-opplevelse.

Idet sykkelsetet begynte å gjøre vondt, på tross av god polstring av diverse slag (en del av dem har jeg ikke videe lyst til å snakke om), innså jeg at en av grunnene til at jeg liker å sykle er jo at jeg kan sitte på ræva. Rett og slett. Det blir nesten litt latmannssport. Mens beina holder på med sitt sitter overkroppen og sløver, og jeg nynner til Bruce Springsteen som synger Born To Run.

For en gangs skyld har gubben misforstått noe. Enten det, eller så er denne sangen rett og slett ikke ment for meg. Sykling er bedre.

Det eneste jeg, ja, jeg ser selv at jeg har et litt merkelig UtenforMegSjælPerspektiv når det gjelder fysisk aktivitet, men det eneste Jeg trenger å tenke på er at De (beina) gjør jobben sin, og gire opp eller ned alt ettersom. Det er ideell arbeidsfordeling ut fra et SofaGrisPerspektiv.

Det er liten trafikk på namibiske grusveier i hutiheita, men innimellom peiser det en stressa bonde i pick-up forbi og jeg blir jenta i røyken. I noen sekunder forsvinner omgivelsene i fint støv og jeg vingler på landeveien for å unngå akasietorner og suicide perlehøns.

Og deretter, når støvet er i ferd med å legge seg blir jeg til ei gråhåra, pesende rugge som glipper med øyelokk som rasper som sandpapir over hornhinnene.

Hun kommer hjem med grimete ansikt og kjeften full av sand. Det kan kanskje, hvis man legger godvilja til, kalles peeling, men sandblåst føles riktigere.

Sånn bortsett fra litt røff landeveisbehandling er sykling helt ideelt for et dovendyr. Det er det. Særlig etterpå. Når jeg er tilbake i sofa’n.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share