Sturmvogelbucht

For noen år siden ble Mark stoppet av en ukjent mann på gata. Det var en tidlig vintermorgen, og han var på vei nedover Independence Avenue i Windhoek. Han hadde på seg en hjemmestrikket Setesdalsgenser. På den andre siden av gata begynte en ukjent mann å hoie og veive med armene. Mark stoppet opp og så på mannen som risikerte liv og lemmer for å komme seg gjennom firefelts-morgenrush. Da han endelig kom seg over veien tok han forsiktig tak i ermet på Setesdalsgenseren og sa: Akkurat slik genser brukte bestefaren min. Han fortalte så lite om hvor han kom fra. Jeg vil så gjerne vite mer.

Fyren het Syvertsen eller noe i den duren og kom fra Lüderitz. Nå tror jeg at jeg vet hva bestefaren drev med.

Jeg skal vise deg noe, sa Mark og vrengte bilen av fra hovedveien som går sørover langs kysten fra Lüderitz. Vi kom ned på stranda og svingte rundt en liten odde, og der lå den.

Den norske hvalfangststasjonen fra begynnelsen av 1900-tallet. Den er laftet og rødmalt og har hvite lister.

Det er noe med det å bo i utlendighet, uansett hvor frivillig det er, som gjør at jeg blir ekstra sensitive overfor enkelte norske ting. Jeg kan bli rørt til tårer av å høre nasjonalsangen og se en norsk idrettsutøver stå øverst på pallen. For noen uker siden begynte jeg å grine når jeg forsøkte å beskrive stemningen i Storgata i Lillehammer da Koss gikk 10 000m under OL.

Jeg blir helt automatisk sittende og se på reiseprogram fra Norge på Travel Channel. Freia Melkesjokolade har aldri smakt så godt som den gjør her nede, til tross for at den har smeltet flere ganger på veien nedover og har fått ei hvit hinne innen den når frem til farmen. Og så er det den norske hvalfangststasjonen i Sturmvogelbucht, som gir meg overveldende trang til å sette meg ned på trammen og spise Gjendekjeks og puste inn salt sjøluft og forgagne tider.

Nede på stranden ligger de gamle rustne kokekjelene, og grunnmurrestene etter et bryggeanlegg eller andre bygninger som for lengst har forsvunnet.

Jeg går rundt på stranda og løfter opp rester av gamle stålwire og ser for meg unge, norske menn i Islendere, og en og annen Setesdalsgenser, i full aktivitet på stranda, med tunge støvler og tjukke arbeidsbukser. Antagelig gikk de ikke kledd slik, hva vet jeg. Jeg lager en fantasi om hvordan de satt rundt peisen om kvelden og røkte pipe og delte historier. Jeg ser for meg en ansiktsløs førstereisgutt, og et par av de gamle og garvede mennene med værbitte ansikter og trælete arbeidshender, og jeg vil vite mer.

Jeg vil levendegjøre disse mennene, og konene deres som fulgte med på lasset.

På en måte er ordene til den ukjente mannen som nappet i Marks Setesdalsgenser blitt mine:

Jeg vil så veldig gjerne vite mer.