Det regner så bråkete her i Namibia. De store dråpene slår ned på sinkplatene på taket og lager en øredøvende rytmisk hamring som får hele huset til å riste. Dessuten buldrer og braker det hele tiden.
Det lyner og tordner, og like før regnet kommer det kraftige vindkast som rasker med seg alle løse deler og strør dem rundt på farmen. De henger opp tomme plastposer i toppen av trærne og sliter av takplater og finner på ugagn. Taklampa blunker et par ganger før den slukner for godt, og jeg ringer E-verket før mobiltårnet tar kvelden og rapporterer strømbruddet. Det er rutine. Det er regnevær i Namibia.
Nå har det regnet i en evighet føles det som.
Klesskapet er helt tomt og badet er overfylt med skittentøy. Jeg forsøker å vaske. Forsøker. Det er et mirakel om maskinen blir ferdig før strømmen går. Og hvis den mot formodning gjør det, rekker ikke tøyet å tørke før det har fått en sur lukt. Som evig optimist hang jeg ut sengtøy til tørk for en uke siden. Det henger fuktig på snora fremdeles. Nå er det i tillegg fullt av søleskvetter og grums. Det har enda ikke vært tørt. Jeg tror det var på sitt aller tørreste når jeg tok det ut av maskinen.
Vi kjøper undertøy og sokker for Ã¥ ha noe Ã¥ ha pÃ¥ oss. OgsÃ¥ har jeg kjøpt en vifte som blÃ¥ser luft mot tørkestativet jeg har satt opp i stua. Det funker…sÃ¥ der…nÃ¥r vi har strøm.
Når det ikke regner, damper det fra bakken og vi subber og sklir rundt i gjørma og skodda, og forsøker å finne veien til bilen og tilbake til huset. Vi burde begynne med sånne snøstormtiltak med tau som vi kan holde oss fast i, eller løpestreng. Nei, nå overdriver jeg muligens en smule.
Men det er helt for jævlig vær. Rett og slett. Og jeg, jeg trenger sol. Nå! helst for tre dager siden.
Leave a Reply