Skal man le eller grine?

Jeg vet ikke helt.

Egentlig skulle jeg bruke dagen på å gjøre ferdig momsregnskap. Det har jeg ikke gjort, og det er til å le av. At jeg istedet må gjøre det i morgen, vel…det er til å grine av.

I dag kom Arbeidstilsynet til farmen. Herregud, et øyeblikk hadde jeg mest lyst til å gjemme meg i brekkbønnene, og hadde jeg hatt litt bedre tid på meg ville jeg veldig seriøst vurdert det. Men de kom litt overraskende på meg og jeg fikk ikke tid til å smyge meg unna. Dessuten er det ikke til å komme bort fra at jeg er en av arbeidsgiverne på farmen, så jeg kvinnet meg opp og gikk dem i møte.

De hadde med seg en av kvinnene som arbeider som kontraktarbeider på farmen innimellom. Olivia. Hun bare forsvant uten noen form for beskjed for noen uker siden. De gjør ofte det. Svisj, borte! Og så går det typisk noen måneder før de bare dukker opp igjen. Just like that. Ferie, liksom? Avspassering? Jeg vet ikke. Hun forsvant på en tirsdag, husker jeg. For det er jeg som er ansvarlig for å regne ut lønn og betale kvinnene og jeg registrerte at hun var borte.

Olivia vil mer penger. Mye mer penger enn hun har krav på. Hun hevder, på tross av signerte arbeidskontrakter som forklarer diverse tariffer, at vi hadde en spesiell, muntlig avtale som gjør at hun skulle få dobbel betaling. Herregud, sier jeg oppgitt. Bare fordi jeg ikke kommer på noe bedre. Deretter sier jeg: Skjerp deg, Olivia! Det er så klart ikke den beste måten å starte en megling med Arbeidstilsynet tilstede.

Jeg må tilkalle den ene formannen vår siden han har skrevet under på timelistene og er med på lønnsutbetalingen. Herrgud, sier han. Skjerp deg, Olivia! Arbeidstilsynsdama bare snøfter. Hva nå enn det skal bety.

Olivia sier at noen har forfalsket underskriften hennes. Det er til å grine av. For noen måneder siden, ved en lønnsutbetaling, sa hun: Se her, meme! Se hva jeg har lært. Med skjelvende hånd og barnslige bokstaver skrev hun navnet sitt på timelisten. Det er et stort skritt fra det stusselige krysset hun satte tidligere. Nå mener hun noen har forfalsket den. Jeg vet så klart at det ikke er tilfellet.

Arbeidstilsynsdama sier at fra nå av må jeg begynne å bruke fingeravtrykk som signatur. Vanlig underskrift med vitne er ikke nok. Fingeravtrykk? Da forhindrer vi slike situasjoner, sier hun. Jeg tviler. Jeg tror ikke man kan holde galskap mer i sjakk gjennom fingeravtrykk enn en underskrift. Men bottom line er at fra nå av må jeg stå med stempelsverte, istedet for penn, ved lønnsutbetalinga.

Olivia begynner å ane at denne meglingen ikke går helt hennes vei. Takk og pris for det. Plan B er tydeligvis å skifte taktikk og skape action.

Det er han som har tatt penga, roper Olivia plutselig og peker på formannen. HVA?! roper formannen tilbake. Og dermed er showet i gang. Olivia og formannen flyr i tottene på hverandre. Jeg kan forstå Petrus. Ingenting er verre enn å bli urettferdig anklaget for noe man ikke har gjort, men Petrus er en litt pinglete, forsiktig kar og Olivia er ei svær sugge av typen LitenTraktorSomHeterGunn. Det kan se ut om en ujevn match, og jeg frykter at formannen ligger tynt an. Olivia fillerister Petrus, mens han mest kjefter tilbake.

Arbeidstilsynsdama kommer bort og stiller seg ved siden av meg mens hun ser på bikkjeslagsmålet der ukwangali-tirader avfyres på løpende bånd. Tsk tsk tsk, sier hun på typisk afrikansk vis og rister på hodet. Mennesker er så vanskelig å ha med å gjøre. Det er mye enklere med hunder.

Jeg aner ikke hva jeg bør svare.

VN:F [1.9.22_1171]
Liker du dette?
Rating: 0.0/5 (0 votes cast)
Share